Jeg hadde lyst på selskap på fjelltur og Kenneth og Ingrid slo følge til Norefjell for å lufte seg litt. Litt vindvær, men vi fant en lun dump hvor vi kunne spise nista vår. Da var alle lykkelige, til og med Pink.
Men vi kan da ikke dumpe rett inn halvveis i turen, rett på matpausa liksom. Jeg plukket dem opp i 10-tiden. Så parkerte vi ved Gulsviksetran og Ingrid fikk velge rute, i og med at hun var i dårligst form av oss.
Vi fulgte stien mor Gråfjell, så fikk vi gå så lenge vi hadde lyst. Ingrid og Kenneth hadde billetter til Randsfjordfestivalen, så vi måtte være tilbake hjemme sånn ca fem omtrent. Det blås endel, men jeg gikk i singlett og turbukse hele dagen. Tok på meg langermet genser når vi spiste, for det er kjøligere når en setter seg rolig.
Det er ikke bare små unger som klatrer opp på steiner når en er på tur. Selv om Kenneth har holdt på slik når han var liten, så har han tydeligvis ikke sluttet med det.
Vi andre ventet klokelig på bakken uten å klatre opp på steinen.
Hundene drakk i alle bekkene og vi måtte ha noen stopp på vei oppover vi også. Man blir tørst selv om sola ikke steiker.
Det var ikke mengder med vann i fjellet, så det var ikke noe problem å forsere bekker.
Noen er litt mer linselus enn andre.
Det var ikke mange andre som var i fjellet til at det var lørdag. Vi møtte noen og så noen på andre siden av dalen, men generelt lite folk.
Neste gang jeg er der så er det nok høstfarger tenker jeg.
Jeg hadde så smått håpet på å få sett noen reinsdyr, men vi så ikke snurten av ett eneste ett engang.
Det var helt greit at det ikke var steikende sol, overskyet vær er helt passelig turvær.
Rundt fire kilometer fra parkeringa flater det ut og du kan gå helt til Eggedal.
Kenneth og Pink spratt rett over haugen, mens jeg og Ingrid gikk stien rundt. Vi hadde tenkt oss bort til vannet like ved Gråfjell for å spise nista vår. Det blås litt så vi måtte gå for å finne et lunt sted.
Premieposen til Bella fra påsken er ennå ikke tom, så når vi er på tur med rumpetaska så veit hun at det vanker en godbit eller to. Det er nemlig bare på tur det vanker godbit fra meg. Jeg synes hunder blir alt for fokusert på hendene om de er vant til å få godbiter.
Bella følger med om det kanskje kan bli en bitte liten matbit også, når vi er ferdige med å spise.
Det viste seg å bli ganske reelt når jeg tok fram nista mi. Jeg hadde nok vært litt hardhendt når jeg satte ned flaska med vann etter at jeg hadde hatt et drikkestopp tidligere på turen. Det nederste knekkebrødet var most, så det fikk Pink, Bella og Hailey dele når jeg hadde spist de tre andre.
Helt grei matpakke utsikt dette her.
Kenneth er sikkert ikke den første som har prøvd å dele steinen helt, og han kommer nok ikke til å bli den siste heller.
Godt han kjenner sine begrensninger, ellers hadde han vel sitti der ennå.
Så gjør vi oss klar for siste etappa, ned til bilen igjen.
Vi skrådde nedover fjellsiden og i retning bilen, det var ingen grunn til å gå tilbake for å følge stien. Lettgått terreng uten sti på Norefjell.
Sånnsett er Norefjell greit, det er alltid en eller annen bekk å finne vann til hundene i.
Kjekt at en har litt selskap på turer innimellom. Ennå har jeg vel flere turer aleine med hunder enn jeg har med selskap av andre, så jeg har litt å gå på.
Så var vi ved bilen igjen og var godt fornøyd med dagen i fjellet.
