Gulsviksetran til Gråfjell over Ranten til Høgevarde

 

Etter mating av kopplam på morgenen så ble det fjelltur på meg og hundene. Det var disse toppene i Mikkelløypa som falt sammen med noen uloggede innsjekkinger på Fjelltoppjakten. Knallvær og for varmt til å gjøre noe, så da bærer det til fjells. 

Like mye skyer som vind, så det ble en heit dag til fjells. Hjalp ikke at turen starter på rundt 900 moh da. Det trakk litt på toppene, men ellers var det så varmt at svetten rant hele turen. Hundene stupte ned i alle bekker og avkjølte seg, tempoet var bra så de led ingen nød.

Litt multekart, men ingen mengder på Norefjell.

Bella startet badingen tidlig på turen.

Planen når jeg dro hjemmefra var å parkere ved Gulsviksetran og gå til Gråfjell, kanskje opp på Ranten for å få med innsjekkingen der også. Men der var det ingen Mikkelløype, for Ranten ligger ikke i Flå kommune.

I dalen innover sto lufta stille og sola steika. Angret litt på at jeg hadde dratt med meg Bella, for hun er ikke overbegeistret for tur i varmen. Men jeg hadde jo regnet med endel vind, for det hadde Hr Yr lovet. Jeg tok igjen to damer med to hannhunder, de skulle også til Gråfjell, men var ikke helt sikre på veien. 

Jeg sa at jeg skulle dit også, men hadde to med løpetid, så de ville få en behageligere tur om de fortsatte foran meg innover fjellet. Disse damene snakket jeg også med på toppen av Gråfjell, og jammen møtte jeg dem på Høgevardestien også når jeg var på vei nedigjen, var de på vei opp. De hadde glemt at jeg sa de kunne ta stien opp fra Raumyr etter passering av Ranten.

Det var bare såvidt det sildret i bekken, men i vannet gikk det fint ann for hundene og avkjøle seg.

Norefjell er et veldig opp og ned fjell, så det blir mange høydemetere på en slik tur.

Det er også fryktelig mye store steiner på Norefjell, alle steder. Men det er det som regel rundt 1400-1500 meters høyde.

Jeg var glad jeg hadde valgt fjellskoa på tur og ikke joggesko som jeg har gått i på de siste turene. Men med joggesko kan du jo vabbe ut i bekker og avkjøle beina litt, det blir ikke til at man tar av seg fjellskoene for å vete beina. Med Gråfjell i det fjerne var det bare å stålsette seg for ennå en klatring i høydemeter. Norefjells høyeste topp på 1466moh.

På toppen av Gråfjell så vi jammen et enslig reinsdyr som luntet avgårde. Seinere skulle vi også se to stykker på vei ned fra Høgevarde. Alle var for langt unna til å få tatt bilde av dem med telefonen. Jeg sjekket inn både på stolpejakten og på fjelltopp jakten, så da var det bare å sette kursen ned igjen. Jeg tok bilde av de to damene med hundene foran varden på Gråfjell, så de fikk foreviget minnet.

Du ser toppen i det fjerne, og har sikkert skjønt at jeg endte opp på Høgevarde også iløpet av dagen. Ja der er like langt som det ser ut til å være.

Men før vi kom dit, så skulle vi over Ranten med de karakteristike taggene på toppen. Der var det nemlig en fjelltoppjaktinnsjekking. Må jo plukke med den i samme slengen.

Du kan gå hvor du vil på hele fjellet, men enda følger folk stiene. Det er litt mer enn jeg skjønner. Jeg fulgte bare stier glimtvis, men går ikke mer enn nødvendig når man har tenkt seg på en slik runde.

Jeg nyter utsikten både opp og ned, fram og tilbake.

Jeg fulgte ikke sti når jeg klattet opp over Ranten, jeg tok bare peiling mot innsjekkingspunktet. Jeg skulle jo bare over Ranten mot neste stolpe i Mikkelløypa på toppen av Høgevarde.

Fra Ranten ser man ned på Tempelseter.

Man ser også stien som snirkler seg oppover mot Høgevarde fra Raumyr.

Jeg peilet meg ned på bekken i bunnen av dalen, så hundene kunne få seg drikke og avkjøling, på toppen av Ranten er det ikke vann.

Det rare var at det var på Ranten jeg møtte flest folk den dagen. Høgevarde var det noen få. Og så si folketomt er det alltid på Gråfjell. Rart det der. 

Norefjell er ikke et sted med overflod av skilting, det er et sted for kjentfolk virker det som. Eller for de som bruker kart aktivt.

Raumyr har ikke blitt rød ennå, det er et flott skue på høsten.

Det var litt seigt oppover mot Høgevarde, så det ble stopp midt oppi bakken for både drikke og et par energibarer. Tok ikke med niste når jeg er på tur aleiene, da går jeg stort sett i ett som regel.

Dagen etter skulle jeg være barnepike for Ludvig, så da ble det tid for å restituere litt.

Om du trodde du var på toppen av Høgevarde når du var ved vannet og DNT hytta tar du feil. Det er ennå en del høydemeter før du er ved varden og retningsskiva som er satt opp der.

På toppen der er dagens siste mål for innsjekking og så bærer det bare nedover til bilen.

Nå er det sommer på Høgevarde, for snøskavlen ved turisthytta er borte. Den ligger nesten hele året har jeg inntrykket av. Mener jeg har sett den hver gang jeg har vært der tidligere.

Scannet stolpen og sjekket inn i Fjelltoppjakten og alle dagens mål var i boks,

Her kan du se hva toppene rundt heter.

Mot nord ligger både Rondane og Jotunheimen som har Norges høyeste fjell.

De toppene som ligger lengst bort kunne en knapt skimte når det er så varmt. Da blir det mye dis.

Litt til høyre for vannet til venstre står bilen parkert, så det er ennå noen kilometer før vi kan kjøre hjem. Ca 500 høydemeter ned også. Fra 1460 og ned til ca 900 meter. Jeg skal innrømme at det var noen seige meter. Jeg liker ikke nedover bakker noe særlig, ikke steinete i alle fall.

Vi gikk ikke sti før et godt stykke ned i lia.

Trenger ikke sti for å komme seg ned fra denne toppen, men lenger nedover så er det både vier og tettere med høy lyng, så da må man bruke sti.

Det var godt med grusvei siste kilometer'n til bilen.

Nesten seks timers tur på snøtt 18 kilometer med 1013 stigningsmeter og tror pulsen holdt seg over 100 hele turen. Jeg hadde nemlig få pauser.

6 kilometer er Gråfjell, 9 kilometer er Ranten og 13 kilometer er Høgevarde.

*

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter

*

Kopier koden til din side

<!-- start InLinkz code -->
<div class="inlinkz-widget" data-uuid="1b6fe81dcd474767a9aea01461eefee0" style="width:100%;margin:30px 0;background-color:#eceff1;border-radius:7px;text-align:center;font-size:16px;font-family:'Helvetica Neue',Helvetica,Arial,sans-serif">
<div style="padding:8px;"><p style="margin-bottom:15px;">You are invited to the <strong>Inlinkz</strong> link party!</p>
<a href="https://fresh.inlinkz.com/p/1b6fe81dcd474767a9aea01461eefee0" target="_blank" rel="nofollow" style="padding:5px 20px;background:#209cee;text-decoration:none;color:#efefef;border-radius:4px;">Click here to enter</a></div></div>
<span style="display: none;"><script async="true" src="https://fresh.inlinkz.com/js/widget/load.js?id=c0efdbe6b4add43dd7ef"></script></span>
<!-- end InLinkz code -->

Norefjell

 

Jeg hadde lyst på selskap på fjelltur og Kenneth og Ingrid slo følge til Norefjell for å lufte seg litt. Litt vindvær, men vi fant en lun dump hvor vi kunne spise nista vår. Da var alle lykkelige, til og med Pink.

Men vi kan da ikke dumpe rett inn halvveis i turen, rett på matpausa liksom. Jeg plukket dem opp i 10-tiden. Så parkerte vi ved Gulsviksetran og Ingrid fikk velge rute, i og med at hun var i dårligst form av oss. 

Vi fulgte stien mor Gråfjell, så fikk vi gå så lenge vi hadde lyst. Ingrid og Kenneth hadde billetter til Randsfjordfestivalen, så vi måtte være tilbake hjemme sånn ca fem omtrent. Det blås endel, men jeg gikk i singlett og turbukse hele dagen. Tok på meg langermet genser når vi spiste, for det er kjøligere når en setter seg rolig.

Det er ikke bare små unger som klatrer opp på steiner når en er på tur. Selv om Kenneth har holdt på slik når han var liten, så har han tydeligvis ikke sluttet med det.

Vi andre ventet klokelig på bakken uten å klatre opp på steinen.

Hundene drakk i alle bekkene og vi måtte ha noen stopp på vei oppover vi også. Man blir tørst selv om sola ikke steiker.

Det var ikke mengder med vann i fjellet, så det var ikke noe problem å forsere bekker.

Noen er litt mer linselus enn andre. 

Det var ikke mange andre som var i fjellet til at det var lørdag. Vi møtte noen og så noen på andre siden av dalen, men generelt lite folk.

Neste gang jeg er der så er det nok høstfarger tenker jeg.

Jeg hadde så smått håpet på å få sett noen reinsdyr, men vi så ikke snurten av ett eneste ett engang.

Det var helt greit at det ikke var steikende sol, overskyet vær er helt passelig turvær. 

Rundt fire kilometer fra parkeringa flater det ut og du kan gå helt til Eggedal. 

Kenneth og Pink spratt rett over haugen, mens jeg og Ingrid gikk stien rundt. Vi hadde tenkt oss bort til vannet like ved Gråfjell for å spise nista vår. Det blås litt så vi måtte gå for å finne et lunt sted.

Premieposen til Bella fra påsken er ennå ikke tom, så når vi er på tur med rumpetaska så veit hun at det vanker en godbit eller to. Det er nemlig bare på tur det vanker godbit fra meg. Jeg synes hunder blir alt for fokusert på hendene om de er vant til å få godbiter.

Bella følger med om det kanskje kan bli en bitte liten matbit også, når vi er ferdige med å spise.

Det viste seg å bli ganske reelt når jeg tok fram nista mi. Jeg hadde nok vært litt hardhendt når jeg satte ned flaska med vann etter at jeg hadde hatt et drikkestopp tidligere på turen. Det nederste knekkebrødet var most, så det fikk Pink, Bella og Hailey dele når jeg hadde spist de tre andre.

Helt grei matpakke utsikt dette her.

Kenneth er sikkert ikke den første som har prøvd å dele steinen helt, og han kommer nok ikke til å bli den siste heller.

Godt han kjenner sine begrensninger, ellers hadde han vel sitti der ennå.

Så gjør vi oss klar for siste etappa, ned til bilen igjen.

Vi skrådde nedover fjellsiden og i retning bilen, det var ingen grunn til å gå tilbake for å følge stien. Lettgått terreng uten sti på Norefjell.

Sånnsett er Norefjell greit, det er alltid en eller annen bekk å finne vann til hundene i.

Kjekt at en har litt selskap på turer innimellom. Ennå har jeg vel flere turer aleine med hunder enn jeg har med selskap av andre, så jeg har litt å gå på.

Så var vi ved bilen igjen og var godt fornøyd med dagen i fjellet.