Svanesjøen

 

Svaner er nydelige fugler og her i nærheten er de forholdsvis tallrike. Det er så mange at vi har vår egen "Svanehjelp" som rykker ut.

Knoppsvane ble første gang funnet hekkende i Norge i Sandnes i Rogaland i 1926. På 1970-tallet hekket noen titalls par mens den norske hekkebestanden i 2015 ble estimert til mellom 478 og 725 par. Den norske hekkebestanden utgjør imidlertid mindre enn én prosent av den europeiske bestanden.

Knoppsvane veier fra 9 til 14 kilogram, og er den tyngste fuglen som hekker i Norge. Den er med dette også en av de tyngste fuglene som kan fly.

Knoppsvanene lever av vannplanter og smådyr som beites fra bunnen. I Steinsfjorden er det registrert at knoppsvaner beiter på vasspest. Likeledes er det registrert at antallet knoppsvaner i området har sammenheng med hvor stor utbredelsen av vasspest er.

Når knoppsvanen ligger på vannet og svømmer virker knoppsvanen mer grasiøs, den har en S-formet hals og et oransje nebb med en svart knopp innerst på nebbet. Sangsvanen er litt mindre, den svømmer med rett hals og har et gult nebb uten knopp.

En svane kan bli 20-30 år gammel. Eldste kjente knoppsvane i Sverige ble minst 24 år gammel.

Svaner er monogame dyr. Dette vil si at svaner lever med en partner hele sitt liv. Dør den ene, kan de finne ny partner, men de er kjent for å sørge over tapet av sin sjelevenn ganske lenge. Svanefamilien kan ofte holde sammen et helt år, til når det planlegges å hekke et nytt kull med unger.

Svanene har vært fredet siden de var svært sjeldne - de har nok tidligere blitt jaktet hardt. For 40-50 år siden fantes sangsvaner bare i de nordligste delene av Norge - Pasvik og såvidt i Troms. Nå hekker de i alle landets fylker. Det viser at fredning virker til å få arter tilbake til opprinnelige forekomster.

Hos knoppsvanen vil hannens svarte nebbknøl være større enn hunnens. Videre er nebbet til hannen sterkere oransjerødt. Hos sangsvane er kjønnene like.

Svaner og gjess er for en stor del trekkfugler, men det finnes også standfugler blant dem. Stort sett kan man hevde, at fugler som hekker på høye breddegrader trekker lenger enn de som hekker på lavere breddegrader. Når svaner og gjess trekker flyr de gjerne i plogformasjon (V-formasjon), for å spare energi.

Svanehjelpen er en ideell organisasjon som yter nødhjelp til ville fugler som lider på grunn av menneskelig aktivitet. Arbeidet består i alt fra innfanging av skadet fugl, oppfølging hos veterinær, rehabilitering samt praktisk rådgivning og informasjonsarbeid.

Knoppsvaner er store og tunge fugler som trenger god plass for å komme seg på vingene. Dette gjør at de ikke så lett kan fly vekk fra farer, så det er viktig at vi senker farten det være seg om vi er i båt, bil eller på sykkel i deres område, eller hvis vi har hund med oss.

Dessverre ser vi i altfor ofte at svaner skades i møte med hunder, enten i direkte angrep eller på flukt fra nærgående hunder. Vi minner derfor på det ansvaret hundeeiere har om å ikke la hunden forstyrre dyrelivet.

Å gi barn gode naturopplevelser med nærhet til dyr er sentralt for dannelsen av et empatisk og miljøbevisst menneske. Svanehjelpen tar gjerne en tur til skoler og fritidsklubber hvis barna ønsker å lære mer om svaner og andre ville fugler.

En ung svane lever normalt som en del av en flokk til den er omtrent 4 år gammel og anses som voksen. Den finner ofte en make fra flokken den lever i, og drar avgårde sammen med maken for å finne sitt eget hekkeområde. Hvis et annet hekkepar er i nærheten, kan det oppstå problemer i form av territoriell kamp, og taperne må dra videre på jakt etter en annen plass.

Knoppsvanen vil normalt pare seg når som helst fra våren til sommeren, og svaneungene blir oftest klekket i løpet av mai og juni.

Etter at reiret er bygget, som typisk tar 2-3 uker, begynner eggleggingsprosessen med at et egg legges hver 12.-24. time. Når alle eggene er lagt, noe som kan ta 2-3 uker, vil eggene bli ruget kontinuerlig frem til klekking 36-42 dager (6 uker) senere.

Svaner klekker opp til 10 egg om gangen fordi de forventer å miste flere av dem. Det er ikke uvanlig at alle svaneungene blir tatt av rovdyr, og det er heller ikke uvanlig at de fleste av dem overlever. Mye avhenger av hekkeplassen og den beskyttelsen de får. Etter hvert som foreldrene blir eldre, lærer de av erfaringene fra tidligere år.

Noen leiker med livet

Når jeg hadde kjørt til Helle på lørdag hadde jeg lagt merke til noen isfiskere ute på Steinsfjorden. Akkurat det er vel i og for sei ikke noe uvanlig syn på vinteren. Men jeg ble overrasket over at det var så mange på lørdag. Isen var helt grå og det var forholdsvis mye åpent vann.

Ikke at jeg har så erfaring med isfiske eller pilking, for da må man være utstyrt med en dose tålmodighet. Det har ikke jeg. Men jeg veit at isen ikke bærer kun fordi du har lyst til å bevege deg ut på isen. Jeg liker egentlig ikke isen noe særlig. Den bør være minst en halv meter tjukk før jeg lurker meg ut på den. 

 På vei tilbake stoppet jeg på Sundøya tok med meg Varga og fotoapparatet for å ta dette fenomenet i nærmere øyesyn. Ja jeg så tre svaner som svømte rundt i det åpne vannet også. Så jeg hadde et håp om å få tatt noen stilige svanebilder. Og det fikk jeg! Det ble så mange at de får komme i et eget innlegg.

Under veibrua fra Sundøya til Kroksund går det ei gangbru med høyt rekkverk. Varga savnet nok å kunne se der hun gikk.

Det er alltids noen som må grise til med maling

Det er riktig så idyllisk på denne tangen ut i fjorden. Bare så synd det er rett ved veien, så en ikke kommer unna bilbråket. Det er jo en forholdsvis mye brukt vei om man skal til og fra Oslo.

Et par stokkender sto ytterst mot fjorden og varmet seg på det ene beinet.

De hoppet uti lenge før vi nærmet oss særlig

Om du kommer med båt kan du fortøye i berget. Eller du kan binde bikkja.

Varga var nysgjerrig på endene som svømte over og hoppet opp på kanten av isen.

Det er ei flott gammal bru

Varga måtte kikke litt på tilbakeveien også.

Det ble seint før vi kom oss hjem den lørdagen. Seint før jeg fikk spist middag og lagt meg i badekaret for å få igjen varmen. Tok litt tid å få varme i huset, da det ikke hadde vært fyret tidligere på dagen. Jeg hadde jo tenkt å komme meg hjem når sola sto på ennå.

Det ble ikke noe mer luftetur på de to som hadde ventet hjemme den dagen. Det var ikke så farlig for jeg hadde avtalt tur med Hilde på søndag. Da skulle hun komme hit så skulle vi prøve oss på årets første tur til Bårnåsåsen på barmark.

Men lørdagskvelden kom og pappa ville ha selskap på kveldsturen sin. Da tuslet vi denne siden utover til Skotland før vi snudde og jeg kunne dumpe ned i sofaen med en dokumentar fra Netflix.

Sånn går nå vårdagene og forhåpentligvis glir de over til sommer. Gleder meg til verandalivet i solnedgangen med ei god bok.

For en mann!

 

På vei tilbake fra turen til Preståsen på lørdag, så kjørte vi om Utsranda. Helle hadde snakket om at hun hadde sett Skotsk høylnadsfe når hun hadde passert der i sommer. Nå var innhegningen tom, men vi så noen som holdt på på gårdaplassem. Vi stoppet og etter en kort vurdering så kjørte vi opp dit og Helle hoppet ut. Hun var tross alt mer lokal enn det jeg var.

Bonden kom ut og vi fikk lov å kikke på dyrene hans og ta bilder av dem. Han dro av gårde og vi kunne nyte synet så lenge vi ville. Det er flotte kuer, og jammen hadde det kommet noen kalver også. 

Det så ut som det var noen av kuene som ikke hadde fått kalven sin ennå. De var litt nysgjerrige, men den eneste som lot seg kose litt med var faktisk oksen.

Vi fant ut at dette måtte være kalv fra i fjor, siden den hadde så mye pels. Om ikke lenge nå så detter vinterpelsen av i svære dotter.

Skotsk høylandsfe, eller Highland Cattle er en gammel kurase som har sine røtter i den gamle nordiske uroksen. Historieforskere mener det var vikingene som brakte feet over til Skottland. Her har de hatt sin plass i det karrige skotske høylandet. Høylandsfeet ga den gang kjøtt og melk til de små bondesamfunnene. Pelsen ble den gang klippet, og det ble laget varme klær som gensere, luer og sokker.

De første dyrene kom tilbake til Norge i 1994 og det er i dag registrert ca 3149 reine Highland dyr , i 205 besetninger dyr av denne rasen i Norge. Kuene får 1 kalv i året og er ferdig utvokst når de er 4 år gamle. Da veier en ku ca 600 kg og en okse 850 til 1100 kg.

Høylandsfeet er kjent for det marmorerte fine kjøttet pga. dyrenes evne til å ta til seg all mulig slags føde, slik som gress, urter, blader kvister, blåbærlyng osv. Dyrene har en rolig adferd med en sterk rangordning i flokken. De er i utgangspunktet godlynte, men man bør se opp for de store hornene, som kan bli over 100 cm i total bredde. Det finnes ingen trusler i Norsk fauna i dag, som kan true en flokk med høylandsfe.

De var veldig oppmerksomme på oss, så de tittet mye. Men sto helt rolige, så da ble vi vel godtatt da.

Disse kuene har mer villmarkfarger enn andre kuer, så de glir mer i ett med landskapet.

Det er ikke mange centimeterne mellom magen og bakken på disse her.

Vi takker for titten og stikker nok innom flere ganger iløpet av sommeren. Hadde vært artig å se kalvene fra de er bitte små.

Jeg har lest litt rundt på nettet om denne rasen, og alle steder advares det mot de store hornene. Du kan bli skadet selv om kua ikke mener det, et lite kast på hodet så merker du den spissen der.

De hadde høner som gikk som de ville der også. Hønene trodde nok vi hadde med noen godsaker til dem, for de fulgte etter litt før de gikk tilbake til trappa si.

En skikkelig staselig hane som passet godt på hønene sine.

Om maten er inne i munnen eller henger fast i barten er det samme. Kjekt med litt niste om man er drøvtygger.

Kanskje de kommer bort for litt kos når de blir bedre kjent med oss. Noen treger litt mer tid enn andre, og noen blir ikke kosete uansett hvor mye du prøver.

Utrolig flotte dyr

Vi var vel der et kvarters tid eller så tenker jeg.

Skikkelig stilige søppeldunker hadde dem. Spørs om jeg får søke på nettet etter sjablonger så jeg kan få sånne dunker også.