Da Scrooge våknet, var det på grunn av at klokken slo ett. Plutselig så han et lysglimt, og forhenget rundt sengen hans gled til side og åpenbarte en overjordisk gjest. "Jeg er gjenferdet av Fortidens jul. Stå opp og bli med meg!" Gjenferdet rørte ved Scrooge, og han ble løftet opp i luften. De gikk tvers gjennom veggen, og plutselig sto de på en åpen landevei.
Når to overivrige husmødre blåser i både julevasken og julebaksten, men finner det for godt å dra til... nå ja fjells var vel å dra det litt langt, men langt til skogs, midt i julestria. Ja da kan en vel si at vi trives og prioriterer kos framfor juletradisjoner.
Jula er ikke den samme når en har store unger, og når en ikke er overivrig på vaskebøtta ellers i året, så kan den godt hvile litt ved juletider også. Vi møttes ved kjerka klokka 10 og satte kursen mot Strømsoddbygdas dype skoger. Passerte bommen ved Frisvannet og håpet på ei parkeringslomme for bilen, men det fantes ikke nei. Ikke så mye at vi fikk snudd engang. Men langt innafor der vi hadde tenkt oss fikk vi snudd bilen og tok en lettere frekk parkering i veikanten der det var forholdsvis bredt. For alt det andre visst kunne vi ha fått motorstopp vi.
Vi la ivei mot Lauvskardtjernet, eller rettere sagt opp til Lauvskardtjernet. For der var det javn stigning vel 4 kilometer oppover. Vi hadde tatt med truger, men nede ved veien så var det ikke så mye snø at vi tok dem med. På toppen var det heller ikke mye snø, men mer enn nede ved bilen. Det ble forholdsvis mildt på toppen også, så Ronja samlet snøballer til den store gullmedalje.
Jeg hadde sett litt på kartet i går kveld, men hadde ikke følelsen at det gikk så javnt oppover hele tiden mot toppen. Men det var forholdsvis bratt hele veien. Vi skal ta turen igjen til sommeren når det er bart, så vi får gått helt opp på Lauvskardfjellet og kanskje laget en runde ut av det. I dag var det ikke snakk om å lage seg en runde, da satte i allefall Ronja pris på å kunne gå i ferdigtråkket sti ned igjen.
Naturens eget kunstverk passerte vi. Det er ganske fasinerende med istapper som dekker en hel fjellvegg.
Tessy var litt småsnurt for å være igjen hjemme, men hun har godt av å hvile så labben gror. Både Daisy og Lurven smatt ut i dag, så det var kun Oliver inne til å holde henne med selskap. Det var ikke noe vits i at hun skulle være ute i hundegården aleine i dag. Tror nok hun satte pris på å gasse seg i sofaen isteden.
Flott vær var det i det minste, og sola glimtet til innimellom. Et enslig elgspor så vi på veien oppover, og noen storfugl som vi støkte opp. Men ellers var det veldig dødt og stille i dyrelivet.
Bukollen og Vikerfjell i det fjerne.
Bukollen er ganske massiv der den ruver i terrenget.
Gjengen "aldrisliten" leder ann. Jeg merket det ganske godt i rumpemusklene med så mye oppover og høye kneløft. Vi brukte to timer opp på vel 4 kilometer, så toppfarten var ikke så veldig stor.
Det ble reine vinterferiefølelsen etterhvert som vi nærmet oss toppen. Hadde vi tatt med skier så kunne vi akt ut igjen, men vi måtte heller vabbe samme stien nedover.
Hilde satt og nøt en kakaokopp på toppen, mens jeg prøvde å få ut endel av kladdene som hadde samlet seg på Ronja. Til tross for at hun hadde på seg genser, så hadde det festet seg i både ørene og bakbeina. Det var ikke så enkelt for henne å gå på slutten. Jeg merket det selv på slutten at det var endel gåing på vilja for ikke å snu før en hadde nådd toppen. Men gleder meg til tur der bare det blir bart.
Hailey tror jeg kunne fortsatt ei mil til, for det var full fart rundt og ikke noe hviling. Mounty satte seg ved siden av meg når jeg holdt på med Ronja, så han var nok sliten nok. De gikk jo ikke akkurat rett fram og i sporene til hverandre de heller.
Nok av energi å ta av her...
Blir nok flere turer i snø med Hailey utover vinteren.
Når hun skjønte at vi skulle samme veien nedover igjen, så satte hun avgårde.
Ronja var forholdsvis mobil igjen, men var nok litt mer enn passe sliten når vi kom til bilen igjen. Klumpene hadde ikke smeltet i bilen ned igjen, så det ble en varm dusj på henne for så å legge seg til tørk bak vedovnen. Litt foring så var det bare snorking å høre fra den kanten resten av kvelden.
Når to overivrige husmødre blåser i både julevasken og julebaksten, men finner det for godt å dra til... nå ja fjells var vel å dra det litt langt, men langt til skogs, midt i julestria. Ja da kan en vel si at vi trives og prioriterer kos framfor juletradisjoner.
Jula er ikke den samme når en har store unger, og når en ikke er overivrig på vaskebøtta ellers i året, så kan den godt hvile litt ved juletider også. Vi møttes ved kjerka klokka 10 og satte kursen mot Strømsoddbygdas dype skoger. Passerte bommen ved Frisvannet og håpet på ei parkeringslomme for bilen, men det fantes ikke nei. Ikke så mye at vi fikk snudd engang. Men langt innafor der vi hadde tenkt oss fikk vi snudd bilen og tok en lettere frekk parkering i veikanten der det var forholdsvis bredt. For alt det andre visst kunne vi ha fått motorstopp vi.
Vi la ivei mot Lauvskardtjernet, eller rettere sagt opp til Lauvskardtjernet. For der var det javn stigning vel 4 kilometer oppover. Vi hadde tatt med truger, men nede ved veien så var det ikke så mye snø at vi tok dem med. På toppen var det heller ikke mye snø, men mer enn nede ved bilen. Det ble forholdsvis mildt på toppen også, så Ronja samlet snøballer til den store gullmedalje.
Jeg hadde sett litt på kartet i går kveld, men hadde ikke følelsen at det gikk så javnt oppover hele tiden mot toppen. Men det var forholdsvis bratt hele veien. Vi skal ta turen igjen til sommeren når det er bart, så vi får gått helt opp på Lauvskardfjellet og kanskje laget en runde ut av det. I dag var det ikke snakk om å lage seg en runde, da satte i allefall Ronja pris på å kunne gå i ferdigtråkket sti ned igjen.
Naturens eget kunstverk passerte vi. Det er ganske fasinerende med istapper som dekker en hel fjellvegg.
Tessy var litt småsnurt for å være igjen hjemme, men hun har godt av å hvile så labben gror. Både Daisy og Lurven smatt ut i dag, så det var kun Oliver inne til å holde henne med selskap. Det var ikke noe vits i at hun skulle være ute i hundegården aleine i dag. Tror nok hun satte pris på å gasse seg i sofaen isteden.
Flott vær var det i det minste, og sola glimtet til innimellom. Et enslig elgspor så vi på veien oppover, og noen storfugl som vi støkte opp. Men ellers var det veldig dødt og stille i dyrelivet.
Bukollen og Vikerfjell i det fjerne.
Bukollen er ganske massiv der den ruver i terrenget.
Gjengen "aldrisliten" leder ann. Jeg merket det ganske godt i rumpemusklene med så mye oppover og høye kneløft. Vi brukte to timer opp på vel 4 kilometer, så toppfarten var ikke så veldig stor.
Det ble reine vinterferiefølelsen etterhvert som vi nærmet oss toppen. Hadde vi tatt med skier så kunne vi akt ut igjen, men vi måtte heller vabbe samme stien nedover.
Hilde satt og nøt en kakaokopp på toppen, mens jeg prøvde å få ut endel av kladdene som hadde samlet seg på Ronja. Til tross for at hun hadde på seg genser, så hadde det festet seg i både ørene og bakbeina. Det var ikke så enkelt for henne å gå på slutten. Jeg merket det selv på slutten at det var endel gåing på vilja for ikke å snu før en hadde nådd toppen. Men gleder meg til tur der bare det blir bart.
Hailey tror jeg kunne fortsatt ei mil til, for det var full fart rundt og ikke noe hviling. Mounty satte seg ved siden av meg når jeg holdt på med Ronja, så han var nok sliten nok. De gikk jo ikke akkurat rett fram og i sporene til hverandre de heller.
Nok av energi å ta av her...
Blir nok flere turer i snø med Hailey utover vinteren.
Når hun skjønte at vi skulle samme veien nedover igjen, så satte hun avgårde.
Ronja var forholdsvis mobil igjen, men var nok litt mer enn passe sliten når vi kom til bilen igjen. Klumpene hadde ikke smeltet i bilen ned igjen, så det ble en varm dusj på henne for så å legge seg til tørk bak vedovnen. Litt foring så var det bare snorking å høre fra den kanten resten av kvelden.
