Tindevegen er ikke akkurat i nabolaget, så skal man få gjort noe i løpet av dagen må man tidlig opp. Hr Yr hadde lovet regn på ettermiddagen, så desto viktigere å ha vekkeklokke i ferien. Klokka ringte 04:18, og jeg var på vei 04:43.
Første stopp var en bensinstasjon på Gol for litt frokost og litt proviantering for første del av turen. Mannen bak kassa var nok ingen morgenfugl, det var hverken fart eller smil å høste fra den kanten. Over Hemsedalfjellet ble det stopp for å nyte synet av en liten flokk med reinsdyr.
Kalvene var blitt ganske store og reinsdyrene hadde imponerende gevir fulle av bast ennå.
Men vi kunne ikke stå der og nyte synet av reinsdyrene om vi skulle komme oss over til vestlandet.
Etter å ha fylt bensin i Øvere Årdal satte vi kursen mot Tindevegen og tok fatt på de krappe svingene oppover i fjellsiden. Første stopp for å få litt utsikt utover Sognefjorden.
Neste stopp ble ved bomstasjonen, for å kjenne på fjellufta og se på tåka som danset mellom fjellsidene.
På toppene rundt var første snev av vinter kommet. Det var nysnø på flere av fjelltoppene vi passerte. Vi hadde planlagt en stopp for en fjelltur, men ingen topptur fristet med nysnø.
Uansett hvor vi stoppet kunne vi se veien langt tilbake, og snudde vi oss andre veien så så vi hvor veien buktet seg videre på fjellet.
Tindevegen er fjellvegen mellom Årdal og Turtagrø som tar deg fra Sognefjorden til Jotunheimen. Veien er normalt åpen fra mai til november og er ”snarveien gjennom Jotunheimen”, og korteste alternativ fra Bergen til Trondheim. En turistvei som knyter Årdal sammen med Luster og Sognefjellsvegen som er en nasjonal turistvei. Fjellveien går gjennom mektig natur blandt vakre topper i Jotunheimen, med mange flotte utsiktspunkt. En kort spasertur fra traseen, ligg et fantastisk panorama med Hurrungane og Store Skagastølstind i øst og Sognefjorden og Skjolden i vest.
* *
Her har noen andre laget film om denne strekningen.
Magen mente det var på tide med lunsj, men vi kunne ikke sitte i veikanten å spise matpakka vi kjøpte oss. Vi satte kursen mot Kolnosi for å sjekke inn i Fjelltoppjakten. Før vi gikk videre til Berdalsnosi for å spise matpakka.
Det var spennende om tåka ville komme rullende og spolere hele fjellopplevelsen, eller om vi ville få litt utsikt på runden.
Det var noen skikkelig mørke blå blåklokker langs stien.
Vi krysset fingrene og la i vei mot Kolnosi.
For anledningen havnet Bella sammen med Wenche Lill da hun ikke hadde tatt med seg Virre. Hailey og Varga nyter utsikten som vi gjør. Vel egentlig fikk de øye på noen sauer nede ved veien.
Ulempen med fjellturer over 1400 moh er all steinen som finnes der. Egentlig er det bedre å holde seg litt lavere i terrenget.
Flaks for oss så danset tåka rundt oss og ikke helt i nærheten.
Tåka i fjellet beveger seg mye raskere enn annen tåke, den virker mye tjukkere enn annen tåke også.
Jeg liker fjellet med litt mer vann, bekker og elver. Når vi kjørte over Tindevegen så var det et overraskende dødt fjell.
Det var noen biler som passerte, men veldig få norske. Siden vi var det en helt vanlig ukedag, forholdsvis tidlig på dagen, så kan en bare forestille seg hvordan det var der når alle hadde ferie.
Vi sjekket inn på fjelltoppen, gikk ned til bilen og tok stien som gikk på andre siden av veien for å finne utkikkspunktet. Stoppet ved bilen for å hente drikke og maten, noe å sitte på og la i vei.
Når vi satt for å spise nista vår så var alle hundenes fokus på Wenche Lill. Hun var litt gavmild med nistepakka si, det var ikke jeg, for å si det sånn.
Vi satt liksom på kanten av fjellet og kunne se rett ned på Skjolden. Dit er planen neste sommer.
Matpakka mi hadde fått litt hard medfart i rumpetaska. Wenche Lill hadde pakket sekk, så hun klarte seg bedre med estetikken på maten. Men smaken hadde holdt seg bra da.
Klokka var ikke blitt mye, så det er utrolig hva man kan få til om man er oppe om morgenen. Jeg skal innrømme at jeg var ikke veldig gira på å stå opp når klokka ringte, men bare man kommer ut av senga så er det egentlig helt greit.
Det ble litt poseringer på dem før vi snudde rundt og gikk samme stien tilbake til bilen for å fortsette over fjellet og ned til Turtagrø.
Man måtte løfte beina litt ekstra, for det var mye steiner der også.
Med nysnø på toppene og gammel snø litt lenger ned i dalsidene så er det vel egentlig aldri sommer her.
Vi dro over Sognefjellet videre og det ble noen småstopp på veien for å se på utsikten og ta noen bilder.
Det ble mange bilder av tåkedotter rundt fjelltopper iløpet av turen over fjellene.
Det er bare å innse at vinteren nærmer seg
Et godt stykke av veien var det mange trill runde, forholdsvis store varder. Forseggjorte og flere i klynger.
Det er vel slike spisse fjell som kalles tinder.
Man må være glad i naturen for å nyte turen
Denne runden bragte oss rundt Norges høyeste fjell Galdhøpiggen på 2469 moh. Wenche Lill hadde vært på toppen av den, det er ikke noe som frister meg. Sånne steder som alle andre har vært frister liksom ikke meg særlig.
