Tur til Veme

Se nå har våren kommet til måsasia også. Jeg har fått igjen sola og snart drøpper det fra taket. På lørdag var det strålende vær og et par kuldegrader når jeg la ut på tur. Siden det hadde snødd mye og avsluttet med regn dagen før, så regnet jeg ikke med at det var kjørt noe løype ved Igletjernrunden. 

Sola skinte fra skyfri himmel, da er det ikke vær å sitte inne i. Søndagen var det spådd mer snø, så da må man nyte lørdagen. Jeg skulle ha vasket litt, for nå begynner ribbeinet mitt å bli rimelig bra igjen. Skulle bare mangle for det er to uker siden det skjedde. Har da ikke tid til å drive å hangle sånn.

Etter regnværet ser det ut som alle trærne er blitt glasert. Når sola skinner på dem så glitrer det.

Det var finere i virkeligheten enn det ser ut på bilder.

Ikke ofte det skinner i kvistene.

Jeg nyter utelivet mer enn endel, men noen fanatiker er jeg ikke. Jeg kan kose meg inne også, men det er aller helst etter en dag ute.

Det har kommet forholdsvis mye snø og mer er det meldt. Bare det ikke blir iskaldt igjen nå så er jeg glad.

Når brøytekantene snart dekker hele skiltet i veikanten, da begynner det å bli godt skiføre.

Det var is hele runden, så jeg var glad jeg hadde gått for piggsko og ikke vinterstøvlene.

Gleder meg til våren når det blir skare på jordene så en kan ake på ski hvor man vil, eller gå på beina for den saks skyld.

Jeg hadde bestemt meg for å gå runden om kirka før jeg gikk hjemmefra. Jeg hadde et håp om at hele runden var brøyta. Men jeg var litt i tvil om en bit over jordet ville være det. Men det hadde ikke blitt så langt å vabbe i snøen fra dagen før.

Elva tror det er vår, for vannet rant og fosselyden kunne høres.

Nå sprekker den nok opp mer og mer framover. Om det blir kaldt om natta så vil sola varme på dagtid. Er det overskyet så er det heller ikke ofte det er kaldt.

Brøytekantene langs gangveien mot bensinstasjonen var forholdsvis høye de også.  Kunne ikke klage på brøytinga heller.

Alltid like spennende å gå mot noen som står med bikkja si et stykke borte med nesa sin dypt ned i mobilskjermen. Når vi gikk mot undergangen ved kirka så vi mannen på andre siden med en malamut. Passeringa gikk greit for han fikk øye på oss og gikk videre bortover veien.

Jeg har ikke noe problemer med å møte hunder når jeg er på tur, men jeg har møtt på nok av andre som svimer i sin egen verden og ikke skjønner noe før hunden napper til.

Kirkespiret i vårsola

Når vi kom opp til kirka så var det flere biler der og et par folk som sto med ennå en malamut. Kanskje det var hyttefolk som tok seg luftepause for hundene sine.

Alle gravstøttene hadde snødd ned

Igletjernrunden var kjørt med scooter, men den var ikke sporsatt.

Det ble gamle Veme vei hjem.

Der var brøytekantene ennå høyere og halve veien lå i skyggen.

Så nådde vi til det partiet som jeg var veldig usikker på om det var spor å gå i, eller om vi måtte vabbe. Det viste seg at det hadde kjørt en traktor der i det minste.

Vi gikk i hvert vårt hjulspor og det var helt greit egentlig.

Etter noen hundre meter så var vi atter inne på en ferdigbrøytet vei igjen.

Når vi kom inn på veien som vi går når vi tar runden rundt hengebrua. Der var det dugnad med måking, men det var ikke jeg i form til. Må ta litt hensyn til ribbeinet så kanskje jeg kommer meg fortere i hverdagen igjen.

Litt lenger nede i veien kom vi over noen dompaper. Da var jeg glad for at jeg hadde dratt med meg kamera hele runden. Disse hadde ikke egnet seg for å bli fotografert med mobil.

Det er staselige fugler som skaper liv i et dødt landskap.

En pilfink satt der også.

Denne runden er omtrent ei mil, så snøtt to timer var vi hjemme igjen og kunne ta en dusj og lage litt middag.

Det var overraskende mye trafikk på veien til å være så fint vær og forholdsvis midt på dagen.

Brått dukket Otto opp midt i veien. Du husker kanskje Otto som var med å gikk tur noen ganger for et par år siden? Han er helfrelst på Bella. Virker som alle hannhunder er det.

Det var virkelig juuuuhuuuu på han og han hadde ikke veldig lyst til å gå tilbake til eieren med det første.

Hailey synes han er i overkant masete, så kjefter litt på han, men det preller av han som vann på gåsa.

Etter en stund kom vi oss videre,

Bare å krysse fingrene for at det ville være litt sol når jeg kom hjem også. 

Det var mildere i høyda, for skauen er mye svartere der.

En liten tass fulgte veldig med på hva som skjedde utenfor når vi passerte.

Hjemme kan skimtes gjennom trærne

I løpet av vinteren har veien blitt veldig smal nedover mot brua

Brua er like brei, for der detter vel snøen gjennom rekkverket når de brøyter.

Takk for at du slo følge bygda rundt.

I min ryggsäck

Bildene i dag er fra fuglelivet jeg ser fra verandaen. På sommeren tilbringer jeg mye tid på verandaen, så da er det bare å knipse løs på de som oppholder seg i nærheten. Denne skjæreungen er ganske nysgjerrig av seg, men det merkelige er at den er å oppholder seg helt aleine. Rart det ikke er noen foreldre eller søsken som holder seg inærheten.

"Sara Madelein kör en bloggutmaning i juli. Vill du delta? Skriv en kommentar, och blogga om ämnet för dagen. Klickar du på länken, så kommer du till samtliga ämnen att skriva om" I dag skal man skrive om hva man bærer med seg i livet. Jeg har ikke til vane å bruke ryggsekk annet enn når jeg er på lang fjelltur, så en trenger både klær og mat. Den psykiske ryggsekken har jeg vært veldig flink til å tømme de siste 4 årene.

Fluesnappermammaen er lettere frustrert for å få med seg barna sine til skogs. De har hoppet ut av fuglekassa, men å bli med henne til skogs, nei det vil de ikke. De trives veldig bra i buskene jeg har i hagen. Blomsterkjerret var tydeligvis en favoritt, for her oppholdt de seg i mange timer. Mamma'n satt på toppen av kjerret og ungene befant seg på bakken eller lenger ned i kvistene. Hun fløy fram og tilbake mellom hagen og skauen, kvitret og lokket etter beste evne. Det så ut som faren ga helt beng i den problematikken. Jeg skjønte hennes frustrasjon, for de deler jo tross alt hage med tre katter.

Livsmestring skal inn som fag i skolen. Nødvendig, på tide, sårt trengt kan det sies. Livet er komplekst og underlig. Ikke lenger skal man bare kunne være sammen, man skal ikke bare leke ute for så å komme inn til kvelds i sin barndom, man skal ikke få ringe sin kamerat på fasttelefonen eller springe bort for å spille fotball. Slik var det før, sånn er det ikke nå. I dag skal ungdommen måles fra topp til tå. Av sine venner, av skolen, av sosiale medier, av idretten. Man måles i likes og kommentarer, av prestasjoner og tempo. De som havner på utsiden, havner så til de grader på utsiden at det er med å forme deres identitet til varige arr. Puh! Så slitsomt. Det er slitsomt å mestre livet.

Barn og unge er flinke til å spise sunt, trene, gjøre lekser, være med venner og jobbe ved siden av skolen. Likevel har vi aldri før sett så mye depresjon, selvskading, selvmords-tanker og selvmordsforsøk hos barn og unge som i dag. De unge har på mange måter lært mye om hvordan de skal leve livet, men ikke hvordan de skal ta vare på seg selv.

Vi har alle en ryggsekk med oss hvor det ligger ulike opplevelser oppi. Noen bærer en tyngre ryggsekk enn andre. Den kan være fylt med en vond barndom, brutte relasjoner, mobbing eller ensomhet. Eller kanskje en lav selvfølelse og få mestringsopplevelser på grunn av lærevansker eller en diagnose som har gjort veien litt tyngre å gå?

Alle har vi en psykisk helse, og det er viktig at vi tar vare på den. I løpet av livet vil de fleste av oss oppleve utfordringer og hendelser som gjør at vår psykiske helse kan oppleves mindre god i perioder. Selv om det kan føles tungt og innimellom nesten uutholdelig, er det faktisk helt normalt. Livet innebærer et spekter av følelser og det er menneskelig å kjenne på de ulike følelsene, gode som dårlige.

Som du kanskje allerede har erfart byr livet på både opp- og nedturer, og da er det viktig å tenke over hva vi putter i ryggsekken. For fylles sekken av for mange tunge laster vil den til slutt bli veldig tung å bære. Jeg har blitt veldig flink til å tømme min ryggsekk. Se framover og rett og slett drite i fortiden. Vi får ikke gjort noe med det av likevel. Vi kan ikke tenke at om vi hadde gjort sånn isteden, eller sagt det isteden eller bare holdt kjeft. Situasjonen du er i i dag og ryggsekken du bærer i dag er akkurat like stor og tung avlikevel.

Du vet, den følelsen som gjør at du føler deg skikkelig bra. Det er ikke sikkert at du har et svar akkurat her og nå. Men jeg utfordrer deg. Gjør noe positivt for deg selv, alene eller sammen med andre, som kan bidra til å styrke din psykiske helse!

Alle har en psykisk helse. Akkurat som vi har en fysisk eller somatisk helse. Og akkurat som den fysiske helsen vår kan påvirke den psykiske, så kan det være motsatt. Å ta vare på den psykiske helsen er minst like viktig som å ta vare på den fysiske.

Dont`t be a stranger...

..sier ofte amerikanere til hverandre når de tar farvel med hverandre.

“Så levde de lykkelig alle sine dager”. Eventyrenes måte å runde av på. Alle har det bra i all evighet. Sånn er ikke livet. Å hele tiden søke etter å ende ut med noe positivt er slitsomt. “Menmen. Det går nok bra” eller “Jaja, det er jo mye å lære av dette”. Enhver situasjon har noe positivt og noe negativt ved seg. Når vi hele tiden jakter på å skåne hverandre gjennom å skape lykkelige avslutninger, så blir det lett hult og grunt. Uten kontakt med følelsene. Nettopp slik begrepet “happy ending”, uten sammenligning forøvrig, brukes i markedsføringen av verdens eldste yrke.