Jeg og Patran skulle egentlig på fjelltur på lørdagen, men Hr Yr hadde bestemt at det skulle være fryktelig vindvær på fjellet i nærheten. Da ble det en alternativ runde isteden. Vi kjørte opp på Ringkollen og parkerte på Jonsetangen. Plan B var å gå rundt Øyangen, sånn ca ei mil så det ut til på kartet.
Turen var litt mer og det ble noen stopp for å spise både blåbær og bringebær på runden. Jeg har ikke vært på mye turer på Ringkollen, men har vel vært på Jonsetangen en gang eller to tidligere.
Sauene var ikke særlig interessert at vi kom med hunder ut av bilen. De er nok vant til hunder. På runden rundt vannet møtte vi like mange sykelister som sauer, jeg hadde forventet flere sauer og færre sykelister.
Det var omtrent like mange båter langs vannkanten som både syklister og sauer.
Patran plukker bringebær og Bella forventer halvparten til seg.
Veien slynger seg fram et stykke fra vannkanten innover. 2/3 deler av turen gikk på grusvei, resten på sti. Jeg hadde åpnet Norgeskart.no på veien dit, i tilfelle det ikke var telefondekning på runden. Greit å følge med på kartet, for det var både veier og stier på kryss og tvers ned til noen hytter eller ut i intet.
Blåbærlyngen hadde begynt å skifte farge.
Skjønner godt at mange drar dit for å sykle, med slike flotte veier.
Dette var noe av det siste vi så av Øyangen på en lang stund, men vi så mange andre glimt av flere små vann innover når vi gikk på andre siden av vannet.
Endel av hyttene blendet godt inn i terrenget.
Siden vi skulle gå rundt vannet så er det i teorien bare å ta til venstre i alle sti og veikryss. Men i praksis var det ikke det,
Det var rikelig med plasser hundene kunne drikke langs veien selv om den gikk et stykke fra Øyangen til tider.
Litt ensformig å gå langs grusveier, men på kartet viste det at vi snart skulle av slik skikkelig vei.
Bella liker blåbær
Endelig kunne vi ta av blåmerket sti
Når vi hadde passert Vesle Ugla så vi tre traner innimellom skauen. De lettet og fløy før jeg rakk å ta noe bilde av dem. Ting tar litt tid oppover i lyngen, for det er både blåbær og bringebær som skal spises. Noen stopp for å drikke vann hadde vi også.
Litt småkaldt da vi startet fra Jonsetangen, men etterhvert så ble det ganske varmt i lufta. På slutten av dagen fikk vi til og med solskinn.
Man kunne ikke følge de blåe merkene helt ukritisk, for det var noen stikryss.
Stien gikk litt opp og ned i terrenget, noen vindfall måtte vi gå rundt, krabbe over eller krype under.
Hundene foretrekker stort sett å krype under.
Blåmerkinga fulgte et myrdrag et godt stykke, så da var det greit å ha vanntette sko, om man da ikke tråkker så vannet siger over kanten på skoen.
Stort sett så var det tørre fine stier.
Stien kom ned i enden av Ugla og vi måtte krysse Uglabekken for å komme oss videre.
Det var ikke noe problem, for det var to stokker å balansere på.
Stokkene som var lagt i myra var ikke fult så enkle å balansere på.
Møtte endel folk med soppkurver, men de var det ikke mye i. Ikke så vi sopp heller.
Etterhvert ble stien brei som en kjerrevei, tørrere ble det også.
Jeg spiste et par multe, som forøvrig var de eneste multene vi så på turen.
Det var mye vann i alle bekkene, noen så nesten ut til å være små elver.
Her var det steiner å tråkke på, så det gikk helt greit å krysse elva
Det hadde flømt endel vann i stien et stykke. Det var både vått og klinete.
Vi fant flere trør å krype under for å komme fram
Når det nærmet seg ettermiddag kom sola og det ble riktig så godt og varmt
Vi nærmet oss et stikryss og vi skulle over bekken ennå en gang
Da ble det dagens første pause med en banan og litt vann. Brua var helt grei å sette seg ned på en stund.
Patran er flink fotograf, så jeg ble foreviget på tur jeg også
Det var ikke flust med skilting i disse kryssene akkurat
Man skal kose seg på tur, så det ble stadig blåbær stopp
Og bringebær spising.
Tyttebærene fikk stå i fred for oss
Veien ble stadig i bedre og bedre stand
Vi begynte å nærme oss sivilisasjonen igjen og hyttene dukket opp som perler på en snor.
Vi hadde ikke sett en sau når vi gikk på stien, men når veien ble bedre, da dukket både de og sykelistene opp igjen
Veien tilbake til Jonsetangen gikk veldig nære Øyangen, så de siste kilometerne til bilen var det bare å nyte flott utsikt, så si rett i vannkanten.
Det var endel idylliske plasser
Ei smal brygge med både robåt og vannliljer innen rekkevidde
Vannliljer er flotte blomster
Det blås litt og bølgene skvulpet rundt vannliljene
Langt nede der hadde vi gått noen timer tidligere
Noen av hyttene lå veldig flott til.
Brått var vi tilbake på Jonsetangen der vi hadde parkert
På parkeringa var det like mye sauer som biler, så en måtte snirkle seg ut igjen 3 og en halv time etter at vi gikk fra bilen og gjennom bommen.