Haugfoss ved Blaafarveværket

 

Jeg finner reisemål og frister Kenneth og Ingrid. Vipps så er vi på tur igjen. Denne gangen gikk turen til Åmodt og Blaafarveverket. Godt og varmt og endelig sommerfølelse på oss alle sammen.

Det gjorde ikke noe at det var stolper plassert der heller. Så jeg klatrer stadig oppover på lista og jeg har tatt flere enn i fjor. Bare det blir bart i fjellet, så blir det nok annet fokus enn stolper.

Ved det ene huset var det et oversiktskart over hele området.

Vi gikk lettere systematisk gjennom området, mye for å få med oss alle stolpene på stolpekartet og tildels for å få med oss alt som var verdt å se.

Siden vi skulle være ute hele dagen fikk Pink være med på turen. Det satte hun stor pris på. Vi tok stien opp til Haugfoss for å se på fossen.

Fossen var ikke på langtnær så stor som jeg hadde sett bilder av på nettet tidligere den uka. Men det var et flott syn avlikevel.

Suvenir sjappene lå tett i tett sammen med en kafe. 

Vi var inne og tittet og jeg kjøpte med meg en stein. Vi byttet på å stå ute med Pink så alle kunne få muligheten til å se på det de ville.

Mye forskjellig å kjøpe. Prisene var ikke så halvgale heller.

Gamle bygninger var bevart

For å se fossen skikkelig så gikk vi over brua og et stykke nedover på andre siden. 

En svalgang førte ut til uteserveringen

Om det ikke er fult så fint vær så kunne du spise inne.

Ganske idyllisk uteservering på den kafeen ved toppen av fossen.

Forholdsvis mange informasjonsskilt rundt på området, så om man leser alt så får en vite det meste om hvordan det var der i gamledager.

Litt synd jeg ikke tenkte på denne fossen når det var vårsmelting, men Blaafargeverket åpner ikke sesongen sin før 13. mai i år. Men neste vår kan jeg ta en tur.

Mener å ha lest at fossen hadde et fall på 39 meter.

Etterhvert som vi kom nedover langs fossen så vi mer og mer av hvor stor den egentlig var.

Alt er gratis om du ikke skal inn i galleriene. Til og med parkeringen er gratis.

Vet ikke helt om jeg hadde vært så fornøyd med å være naboen til et så populært sted. Krever litt hagestell  da. Men det hadde disse klart helt fint. En liten utedo til nissen.

Vi tok en liten rast på noen krakker som var satt utved elvekanten. Godt for dua mi å kunne krabbe litt. Men det eneste hun siktet seg inn på var  steiner som hadde havnet på plenen.

Teppet som Ingrid hadde tatt med var helt unødvendig syntes Sofie.

Hun er ingen sinke lenger, så det er bare å følge med.

På vei tilbake til bilen valgte vi stien som gikk langs elvekanten, så vi fikk med oss begge sidene av elva. Opprinnelig var det en flåte du kunne dra deg over elva, men denne var ute av drift for øyeblikket.

Denne stien gikk ikke gjennom skauen, men ga oss en oversikt over området.

Du kan skimte elva i bakkant

Virket som Pink satte pris på å få være med på turen, hun fikk både hvile og vann til tider.

Sove? Nei det kan man gjøre etterpå.

Vel nede igjen ble jeg og Pink igjen utenfor gjerdet til bondegården, mens Sofie fikk hilse på dyra.

Mye historie om man ville sette seg inn i ting som hadde utviklet seg på stedet opp gjennom tidene.

Safen de oppbevarte kobolten i. 

Grunnleggeren av stiftelsen

Sånn ble ting gjort

Tidligere ble kobolt brukt som koboltforbindelser til blåfarging av glass og dekorasjoner på porselen. I dag brukes det i harde og temperaturbestandige legeringer, I en periode ble kobolt brukt som anodemateriale i enkelte litiumbatterier. Kobolt er vidt utbredt i jordskorpen i form av mineraler, i manganknoller på sjøbunnen, og som sporgrunnstoff i jordbunnen og i planter og dyr. Rene koboltmineraler forekommer ikke i slike mengder at det i dag er regningssvarende å utnytte dem. Men i Norge ble Modum Blaafarveværk drevet i 120 år fra 1778.

Kobolt kan også være et biprodukt ved kobber- og nikkelproduksjon. Store uutnyttede forekomster finnes i manganknoller på havbunnen, trolig cirka 9,8 milliarder tonn. Koboltinnholdet i knollene er typisk 0,35 prosent, men kan være så høyt som to prosent. Kobolt er et viktig sporelement for dyr, særlig for drøvtyggere. Mangel på kobolt medfører nedsatt appetitt og anemi, og dermed langsommere vekst enn normalt. Ved koboltmangel kan koboltsalter settes til gjødselen eller direkte til fôret.

Kobolt inngår som sentralatom i vitamin B 12. Dette vitaminet er nødvendig for dannelse av røde blodceller, og ved mangel oppstår pernisiøs anemi. Hos noen dyrearter produseres vitaminet av bakterier i fordøyelseskanalen. Mennesket må få vitaminet tilført.

Pink var heldig, det var mange som ville hilse på.

Så var det på tide å finne bilen for å dra hjem igjen. Det ble en liten hamburgerstopp i Åmodt, og jammen ble det en softice stopp på Krøderen kro også, før vi kom oss hjem.

Sofie stortrives fortsatt  i bur. Jeg sitter i sofaen og hun leiker på bordet. Om jeg må hente noe eller på do, så lukker jeg burdøra og hun kommer ingen steder og er helt trygg til jeg er tilbake. 

Sånn liten stolpejakt etter jobb

Skulle vi tatt de stolpene på Sokna på torsdag kanskje? Ja, så det var noen på Kløftefoss også. Ja det er lurt, da har vi en plan. Jeg og Hilde var fornøyd med å komme oss på en liten luftetur etter jobb. Litt stolper er bra og vi var veldig enige om at vi var glade vi var ferdige med geocaching og den stressfaktoren det var. Alltid følge med om det kom nye og stresse av gårde for å kanskje få logget den først.

Under frokosten på torsdag tikket det inn ei melding fra Hilde om at nå var kartene på Noresund og Krødsherad publisert også. Jo vi kunne jo ta de da isteden for Kløftefoss, i og med at de var nærmere. Vi møttes på Skolen på Sokna for å ta lysløypa der, før vi samkjørte til Noresund. Greit å plukke med seg fra en kant.

Etter å ha plukket stolpene på Noresund ble det en stopp på Krøder'n kro for å spise litt og kanskje få i seg litt drikke. Vi hadde ikke tenkt på å ta med oss vannflaske, vi skulle jo bare tusle etter noen stolper etter jobb.

Etter påfyll på energitanken satte vi kursen mot Krøderen for å plukke de stolpene der også før vi skulle hjem igjen.

Vi bega oss ut i nok ei lysløype. Der var det ikke lenge siden det hadde vært snø, for bakken var til tider litt i overkant klinete. Det hjalp jo ikke at det hadde kjørt hogstmaskin i enden. Men vi fant alle stolpene og kunne sette kursen mot bilen igjen. Det gikk kanskje en sti på andre siden av vannet så vi ikke hadde behøvd å gå fram og tilbake, men når det var så bløtt valgte vi å gå tilbake for å ta den neste stolpen. Vi hadde jo bare joggesko på oss.

Hundene begynte å bli litt lei etterhvert. Det ble jo kjøring mellom hvert kart da de ikke ligger så tett heller.

Det var noen idylliske plasser på turen, men det ble få bilder denne gangen.

Med en idyllisk solnedgang over Krøder'n når vi skulle tilbake til bilen som vi hadde parkert på butikken, ble vi enige om å ta kartet på Kløftefoss også før vi ga oss. Det er jo ingen som satt hjemme og ventet på noen av oss.

Så en liten runde etter jobben ble en runde fra halv fem fra Sokna til halv elleve når vi var tilbake til Sokna. 50 stolper rikere. Garmin klokka stoppet på litt i overkant av 30 000 skritt. 

Det begynner å dra seg til litt nå. På landsbasis ligger jeg på plass 4 156 av alle som har scannet stolper.

Stolpejakt på Tangen

 

Jeg har rekt mye denne ferien. Jeg og Ingun har gått noen tuer og hun har vært skikkelig ivrig på Stolpejakten. Jeg har ikke noe håp om å ta igjen henne, for jeg har ikke vært på stolpejakt siden jeg hadde runden på Maura når jeg kjørte Patran til Gardermoen.

Ingun mente det var på høy tid at jeg kom igang igjen, så vi dro av gårde en ettermiddag til Vikersund for å ta noen ingen av oss hadde tatt tidligere. Vi hadde begge tatt runden i hoppbakken fra før, ikke samtidig, men hver for oss.

Vi var vel ikke særlig imponert over turområdet eller hvor disse stolpene var plassert, men nå hadde vi da tatt dem da. Statistikken øker og høsten er lang.

Det bugnet av blåbær der, så det var litt rart at ingen hadde plukket dem når de var så nære bebyggelse. Vi stoppet og spiste noen håndfuller.

Det var kanskje enklere om du var lokalkjent, men vi fant ikke noe system i disse stiene, så vi krysset litt fram og tilbake for å få med oss alle stolpene.

Mange av stolpene sammenfalt med orienteringsposter.

Vi gikk helt nede ved fjorden flere steder så hundene fikk det drikke de trengte.

Det ble skikkelig varmt etterhvert og svetten rant både i panna og på ryggen.

I fjor hadde jeg 173 stolper mener jeg å huske, så får jeg se hvor mange jeg ender opp med i år.

Dobbeltsjekking av kartet så vi hadde fått med oss alle stolpene, før vi fant bilen. Det er så dumt å måtte dra tilbake for en enslig stolpe.