Hverdagen har senket seg

Det har vært mye feriering i august, så da er det godt å kunne være litt hjemme. Men brått dukker det opp noe som er spennende, eller interessant, så brått er man borte igjen. 

Men det har ikke blitt turer med overnatting. Det hjelper mye å komme hjem og sove i egen seng. Da kan man stå opp tidlig og legge seg seint.

Kattene er vel de som setter størst pris på at jeg er hjemme igjen. Her en morgen var det bare 3 grader, så da er det godt for dem å komme inn i varmen om natta. Når jeg har vært borte så har jeg stengt av med grind på verandaen, så de får ha maten sin i fred for andre dyr som kan snike seg opp på verandaen. 

Der har de en stor pappeske med både puter og tepper i. Så de har det både lunt og varmt der så lenge det ikke er kuldegrader i det minste. Er jeg horte om vinteren så er de inne hele tiden.

Tror ikke de er langt unna, de stiller opp når de hører bilen, eller når de hører hundene bjeffe når de blir sluppet ut på morgenen.

Rosene begynner å bli litt avblomstret. Den gule har ikke en eneste blomst igjen.

Jeg har begynt å samle frø, både av blomkarsen og av ringblomstene.

Nå er kveldene begynt å bli mørkere. Når klokka er blitt halv ni er det mørkt. Det er ikke så lenge det går ann å dra på tur etter jobb om det er litt lengde på turen ute i skauen.

Det ble nytt kamera på meg, ikke helt det jeg hadde tenkt meg,men det ble veldig bra tror jeg. Ikke så lite og anvendelig som jeg opprinnelig hadde tenkt meg, men fant en løsning som jeg tror vil fungere på tur. 

Så nå blir det endel bilder framover for å bli kjent med kamera og med innstillingene.

En ettermiddag fikk jeg besøk av ei gresshoppe på verandaen.

Det var ikke ei bitte lita ei, men ei skikkelig gedigen grønn løvgresshoppe.

Det fine med høsten er at du kan få noen flotte soloppganger når klokka ringer når en skal opp på jobb.

Snart er det bekk mørkt når klokka ringer. 

Humlene har ikke tatt høsten ennå, de jobber virkelig iherdig på de siste blomstene.

Det er mange forskjellige humler som er her, så da er vel levevilkårene optimale da.

Noen få blomsterfluer er fremdeles aktive.

Rognebæra begynner å få riktig farge.

Men fremdeles ganske oransje, enn så lenge.

 Flokken har blitt mindre og det merkes. Uansett hvor mange det er så merkes det. Det vil alltid bli en manko. Det blir ingen ny i flokken med det første. Jeg synes det er greit å ha bare to. Bella er bare 7 år, så jeg har mye hund i flere år der. 

Men man skal aldri si aldri, dukker det opp noe som frister så blir det brått tre igjen. Når man har bare to så blir det flere lengre turer til høsten tenker jeg. Ja om denne høsten ikke regner bort da. Jeg håper på en flott høst, jeg har flere turplaner jeg kunne tenke meg å få gjennomført.

Nå som det ikke er så varmt er Bella i hundre når hun er på tur igjen. Om en liten stund er båndtvangen over og sauen er ferdig sanket på fjellet. 

Jeg holder fremdeles på med å teste det nye kamera, så jeg blir vel kanskje bedre på sikt.

Nå har det gått en stund siden bildene tatt før jeg så på dem, så nå husker jeg jo ikke helt hva jeg har brukt på de forskjellige bildene. Men jeg kan avsløre at ikke alle ble like vellykket, så da ble jeg vel ikke særlig smartere. 

Humlene blir fremdeles bra, så det har jeg tydeligvis lært meg.

Prestekragene blomstrer for gang nummer to i sommer.

Akeleiene blomstrer fremdeles

Klematrisen er like fin nå som når den blomstrer.

Jeg høster stadig inn fra drivhuset. Nå er det bare tomater igjen der, som jeg kan plukke inn. Druene og Squashen var de siste for i år.

Solsikker

 

Det var utrolig nydelig å stå opp i sin egen seng når man kom hjem. Selv om vi var forholdsvis tidlig hjemme igjen mandagen. Vi møtte Merethe på Maura for å ta med oss Hailey hjem, plukket opp Bella etter jobb på tirsdagen og osdagen skulle jeg møte Patran ved Kjellstad etter jobb. 

Kattene hadde hatt grind på verandaen og tilgang på både vann og mat, så bare Varga var hjemme igjen nå så er flokken fulltallig. Godt å komme inn i vanlig hverdags rytme igjen. Litt hardt å på jobb dagen etter at vi kom hjem, men var ikke så sliten og trøtt som jeg egentlig hadde regnet med. Den dubben på flyet hjem trengte jeg nok skikkelig.

Jeg hadde god tid når jeg skulle møte Patran, for hun slutter etter meg om dagen. Da ble det noen småstopp langs veien både for å ta bilder og sanke noen solsikker.

Slike fugleskremsel er ikke hverdagskost på disse kanter. De hadde selvplukk av solsikker og gresskar her, men ikke før helga etter at jeg hadde stoppet. Så da måtte jeg kjøre ut på Røyse for å finne meg noen solsikker.

Godt jeg hadde kniv i bilen, for slike stilker er ikke de enkleste å knekke av uten noen hjelpemidler.

Det var metersvis med solsikker der, men veldig mange av dem var avblomstret og hadde satt solsikkefrø i blomsten.

De fikk stå, jeg skulle ha mine i vase på stuebordet hadde jeg tenkt.

Både humler og småfugler var ivrige denne ettermiddagen. Sola varmet veldig godt og jeg kjente jeg hadde hatt på meg vel mye klær. 

Med nytreskede jorder og solsikker som blomstrer, da er høsten her.

Solsikkene vaiet i vinden

Det ble en bukett på meg, som jeg delte med Patran.

Jammen ble det ikke en håndfull plummer som ikke var helt modne, fra et tre i veikanten ved Tyrifjord videregående skole. Nå er det bare å lade opp til neste sprell.

Juvvandring i Øksnafallene

 

Siden Marius er fra Rena så sendte jeg melding til han for å høre om han visste om en tur i de trakter. Det er veldig greit å dele opp lange bilturer når man har med unger. Ja ikke bare for deres del, jeg for min del synes også det er godt å ta et lite avbrekk.

Jo Øsnafallene mente han kunne passe for Sofie. Det var en snau time fra hytta på Osensjøen. Den turen kunne lages lang, men opp til første fossen passet bra for små unger. Turen er i nærheten av Elverum så vi kjørte Renasiden av Osensjøen hjem. Det var vel egentlig der vi skulle kjørt oppover også, for da hadde vi sluppet mye grusveikjøring.

Vi hadde snakket om å ta en tur innom Skogbruksmuseet, men siden gradestokken nærmet seg 24 grader så var det uaktuelt å ha hunder i bil. Og der kan man bare ha hunder ute og ikke inne i selve museet. Da hadde det blitt kjedelig å være den som måtte være igjen ute med hundene, mens ungene var inne for å se på alle utstillingene.

Stien startet flatt og ga hundene flere muligheter for vann.

Det har blitt mange energibarer og kjeks til lunsj, så denne dagen hadde Ingrid smurt nisteboks med brødskiver. Det skulle smake nydelig, for slike lunsjer flere dager på rad gjør noe med både matlyst og formen. Til tross for frokoster med egg og bacon, skikkelige middager med mye tilbehør. Vi har virkelig koset oss på tur.

Det er halvveis i august og høsten nærmer seg med raske skritt.

Det ble minst like mye blåbærspising på både Sofie og hundene som det hadde vært på tidligere turer. Veldig mye blåbær på de kantene også. Like små, men gode var de.

Ingrid passer på at alle får smake. Ikke alle som liker svigermora si så godt at de drar på sommerferie med dem år etter år. Det synes jeg er veldig hyggelig.

Alle hundene forskyner seg av blåbærriset selv.

Blåbærtunge på blåbærunge

Stien krabbet seg oppover i terrenget, mens Øksnaelva holdt seg i bunnen av kløfta fremdeles.

Dette var det mest folksomme stedet vi gikk tur på denne ferieturen. Her var det både norske og utenlandske som passerte hverandre på stien.

Vi fant oss et fint flaberg og tursekken ble åpnet og nista kom fram.

Kenneth fant ut at juvet måtte utforskes når nista var spist.

Han klarte ikke helt å vente med den fossen der vi satte oss ned.

Sofie vil være med på alt, da snur Ingrid ryggen til og venter til det verste er over.

Fjell og vann er noe helt spesielt.

Det var ei som holdt seg veldig godt fast rundt halsen på Kenneth når de hoppet tilbake til vår side av elva.

Ludvig hadde fått litt niste også.

Ser på at vi spiser jordbær, så det var nok fristende.

Uansett hva han får smake på så bruker han tunga på samme måte som når han drikker melk.

Dette her må være litt av et syn i vårsmeltingen.

Kanskje det blir en tur tilbake hit om man er i området, for å gå hele runden.

Sofie kommer til å prøve mye i oppveksten, og ikke alt kommer til å gå like bra, men hun kommer til å prøve og feile. Før hun lærer seg naturens og fysikkens begrensninger.

Ikke alle steder det var like enkelt å komme seg fram om man var voksen heller. Noen av steinene var veldig glatte om de ble våte.

Vannet finner alltids en vei.

Humlene sloss om plassen på blomstene sammen med bladlusa.

Det er ikke til å komme ifra at det blir mange bilder når man er i slike omgivelser.

Vi må ned dit mente Kenneth, nja sa jeg. Jo jeg hadde lurt han med på mye rart, så nå fikk jeg bli med han ned dit. Så var det bare å binde hunder i ei buske, plassere unger hos Ingrid og legge i vei nedover.

Jeg stoler ikke helt på knærne mine etter skaden i vinter, men det går alltids bra. Med en støttende hånd så kom jeg meg ned i fjellformasjonen.

Det var ei mini "trolltunge" nede i juvet der

Kenneth skulle helt ut på tuppen av fossen.

Jeg fulgte etter ett stykke før jeg snudde.

Kenneth skulle helt ut på tuppen, så han kunne se ned i avgrunnen.

Jeg fikk noen av bildene han tok mens han var nedi der.

Om du er på de kanter er det absolutt verdt turen.

Når vi hadde kommet opp igjen så ville Sofie kikke også. Ingrid sto med ryggen til, for dette ville hun ikke se på.

Det er langt ned, så det er greit å lære at man må være litt forsiktig om man vil utforske ting.

Det ble blåbærspising hele veien ned igjen også. Sofie var kjempeflink og gikk begge veier selv. Imponerende etter to lange turer de foregående dagene.

Det ble litt jogging nedover på oss også, for Sofie holdt på med "førstemann"

Hun gjemte seg og hoppet fram for å skremme livet av Kenneth og Ingrid. De hylte som seg hør og bør når man blir skikkelig skremt, til Sofies store fryd.

Kjekt for hundene å få seg litt vann før vi skulle kjøre bil et par timer hjem. Jeg skulle innom Marius og Merethe på veien for å ta med meg Tassen og Hailey hjem. De skulle nemlig bort i helga og da kunne jo Tassen være hos meg, i og med at Merethe har vært så mye hundepasser for meg, når jeg har trengt det.