I helga tok jeg og Ronja en tur til Oslo for å sjekke ut fuglelivet ved Østensjøvannet. Når man har tre hobbyer som kan kombineres, så er ingenting bedre en det. Hund, foto og geocaching. Jeg våkner vanligvis forholdsvis tidlig, så noe vekkeklokke ble ikke satt på. Nei når det er helg så får en sove til en er uthvilt. Bommet bittelitt på veien så det ble en ekstra runde i Oslo for å komme tilbake på rett spor. Det er jo ikke bare bare å snu der.
Manglerud er en del av byen jeg ikke har vært tidligere, til tross for en landlig atmosfære så bodde dem som sild i tønne. Parkeringsplasser var nesten ikke å oppdrive, da det var hockey kamp i Manglerudhallen samtidig som jeg kom. Men jeg fikk lurt inn bilen mellom to andre i en veikant.
Godt tilrettelagt med endel informasjon rundt vannet.
Jeg hadde lokalisert de fleste cachene som jeg hadde regnet med å finne på forhond, så jeg sjekket telefonen bare sånn innimellom så jeg ikke skulle gå forbi dem. Jeg skulle ikke tilbake samme veien som jeg kom, jeg hadde tenkt å gå rundt hele vannet. Det hadde hundrevis av andre også. Enten så jogget dem eller så gikk de med sekk og kameraer stikkende ut med metersvis med linser. Med godt over tohundre bilder så får jeg vel begrense meg med hva jeg legger ut her. Men det ble mange fine bilder iløpet av dagen.
Stokkanda er den tallrikeste av gressendene i Norge. Arten er meget tilpasningsdyktig, og finnes over hele landet men mer sjelden mot nord og i fjellstrøk.
I særlig grad har stokkanda dradd nytte av menneskelig aktivitet, og størst tettheter finnes i bynære områder og jordbrukslandskap med grunne innsjøer. Vegetasjonsrike vann synes å være foretrukket, særlig med snelle-og starrvegetasjon. Den norske hekkebestanden er anslått til 40-70.000 par.
Utenom hekketiden finnes den ofte i grunne saltvannsområder, men den hekker utelukkende i ferskvann. Stokkanda samler seg ofte i store mengder i parker og andre steder hvor folk fôrer fuglene vinterstid, trolig finnes f.eks. minst 5000 individer i Oslo om vinteren.
En del av de fuglene som overvintrer i Norge kommer langveis fra, ringfunn til både Finland og Sverige forekommer. Utstrakt ringmerking i Bergen vinterstid har imidlertid vist at ihvertfall de bergenske fuglene flytter lite på seg; de aller fleste gjenfunnete er lokale.
Hannen i praktdrakt har grønnglinsende hode, hvit halsring og rustbrunt bryst. Hunnen er brunspraglet over det hele, begge med blått vingespeil. Norges største gressand, lengde ca. 58 cm og vekt 800–1400 g.
Plasserer reiret godt skjult i tett vegetasjon på bakken, sjeldnere i et tre eller i en bygning. Reiret ligger gjerne nær vann. De 9–13 blekgrønne eggene ruges av hunnen i 27–28 dager. Ungene blir flygedyktige etter 50–60 dager.
Sothøna er utbredt over mesteparten av Europa, Asia og Australia. Utbredelsen og habitatkrav er omtrent identisk med det som er beskrevet for sivhøne. Den forekommer i næringsrike innsjøer i jordbrukslandskap, og med størstedelen av den norske bestanden rundt Oslofjorden og i Rogaland. Den finnes imidlertid lenger nord enn sivhøna, med en bestand rundt Trondheimsfjorden og hekkefunn også i Nordland.
Sothøna lever ikke fullt så skjult som sivhøna, og svømmer mer ute på åpne vannflater. Den dykker ofte etter føden, og sammelignet med sivhøna er det derfor mer viktig for sothøna at det finnes godt med både flyteplanter og bunnvegetasjon. Sothøna tilpasser seg lett urbane miljøer, og den finnes i parkdammer både sommer og vinter der den gjerne tar til seg av godbitene sammen med stokkendene.
En del individer overvinter langs de sørlige delene av norskekysten, både der det finnes åpent ferskvann og i saltvann. Mange trekker ut av landet vinterstid til Storbritannia og Mellom-Europa. De returnerer tidlig til hekkeplassene på våren, som regel er de første på plass ikke lenge etter isen har gått.
Fugleart i riksefamilien. Hann og hunn er like, helt svarte med hvitt nebb, og de voksne har hvit panneplate. Sothøna har brede svømmelapper på de lange tærne, og er den største av Norges riksefugler, 500–700 g, som lirype. Den lever i ferskvann med tett vegetasjon langs breddene. Reiret, som består av vannplanter, plasseres flytende eller ved vannkanten.
De 6–9 grågule eggene med mørkebrune flekker, ruges av begge kjønn i 21–24 dager. Ungene blir flygedyktige etter ca. 8 uker. I Norge mest trekkfugl, i andre områder standfugl. Nordlige bestander kan trekke til sørligere deler av Europa, noen helt til nordlige deler av tropisk Afrika. Utbredt i alle verdensdeler bortsett fra Amerika og Antarktis (i Afrika ikke sør for Sahara). Hekker i hele Europa, i Sør-Skandinavia mot nord til Rana. Observert til Finnmark og på Svalbard.
Det var bygget en "brygge" med et observasjonshus ut i vannet, der var det små luker i alle høyder så en kunne fotografere fuglene.
Ronja er forholdsvis nysgjerrig av seg, så hun måtte jo titte ut av ett hull ganske nær golvet. Merkelig nok sa hun ingen ting på hele runden. Enda fuglene flakset rett ved siden av henne. Klart noen av de store var jo større enn henne.
Hettemåken, med sin karakteristiske mørkebrune hette, er en av våre minste måkearter, og den som er mest knyttet til ferskvannssystemer. Arten hekker spredt i hele Norge. De er ca. 40 cm lang og veier ca. 300 gram.
Voksne fugler har lysegrå overside med svarte vingespisser og mørkebrun hette. De har røde bein og rødt nebb. I vinterdrakt mangler de den brune hetta, men har en liten mørk flekk ved øret, samt en mørk nebbspiss. Ungfuglene i 1. vinter- og sommerdrakt ligner de voksne, men har brune tegninger på vingene og et mørkt bånd ytterst på stjerten. Kjønnene er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.
Hettemåken hekker spredt eller i kolonier på bakken, oftest i vannkanten. Den hekker både ved ferskvann, brakkvann og saltvann.
Alder ved første gangs hekking er 2 (1-3) år. Den legger oftest 3 egg (1-4) i mai. Eggene ruges av begge foreldrene i ca. 23 dager.
Ungene er flygedyktige etter ca. 30 dager. Hettemåken lever om sommeren mest av insekter og meitemark, men tar også en del avfall.
Om vinteren tar den trolig marine børsteormer og krepsdyr som den finner i fjæresonen. Hettemåken har en fullstendig myting (fjærskifte) i juni-november, og myter til sommerdrakt i januar-april.
Hettemåken hekker i Europa og østover til Stillehavet. Den hekker spredt i hele Norge, men er vanligst på Jæren, rundt Oslofjorden og nordover på Østlandet, samt i Trøndelag. Arten er mer sparsomt utbredt i Nord-Norge.
De fleste hettemåker trekker sørover til kystene av Vest-Europa og De britiske øyer, samt til elvesystemene i Europa. Arten kan også overvintre i Sør-Norge (spredte funn i Nord-Norge).
Toppdykker, fugleart i dykkerfamilien. Den største av de seks artene av dykkere som er observert i Norge. Variabel vekt ca. 700–1400 g, lengde 48 cm.
Undersiden er hvit, oversiden gråbrun. Vår og sommer har den en markert halskrave i svartbrunt og med svart, todelt topp. Arten er utbredt over det meste av Eurasia og dessuten i Australia og på New Zealand.
I Norge økte antall hekkende par til det var 300–500 par i 1994, og etter det har bestanden holdt seg på samme nivå eller minket noe (2003). Arten hekker over store deler av Østlandet og på Jæren. Den har også hekket i flere vann i Nord-Trøndelag.
Bestanden er størst i Akershus og Østfold. Reiret består av vannplanter og plasseres ved ferskvann, enten flytende eller i vannkanten. De 3–6 eggene ruges av begge kjønn i ca. 28 dager. Ungene blir flygedyktige etter 10–11 uker. Overveiende trekkfugl, men en del overvintrer langs kysten.
Toppdykkeren har vandret inn i Norge i løpet av 1900-tallet, og har etablert bestander på Jæren, Lista, i indre del av Trondheimsfjorden og lavereliggende deler av Østlandet. Over halvperten av bestanden finnes i Oslo, Akershus og Østfold. Den hekker helst i større næringsrike vann i jordbrukstrøk med mye småfisk. Særlig foretrekker den vann med beskyttede bukter med takrørskog, og partier med åpen mosaikk av sivøyer og beskyttede vannspeil.
Toppdykkerbestanden i Europa har profitert kraftig på øket eutrofiering av innsjøer grunnet tilsig fra jordbruket. Dette fører til økning i bestandene av mort og andre karpefisk som er toppdykkerens viktigste føde.
Det forekommer spredte observasjoner av arten langs kysten nord til Trondheimsfjorden om vinteren, da helst i langgrunne områder. Mesteparten forlater imidlertid Norge og tilbringer vinteren i Vest-Europa. Allerede i mars-april vender de tilbake til hekkeområdene.
Denne majestetiske hvite kjempefuglen kjenner de fleste, til tross for at den norske totalbestanden ikke er på mer enn ca. 500 par. Disse er fordelt på strekningen Rogaland til Svenskegrensen, og spredt på det sentrale Østlandet nord til Mjøstraktene.
Knoppsvanen hekker opprinnelig vilt på steppeområdene i Asia, trolig stammer ihvertfall de vesteuropeiske hekkepopulasjonene fra fugler som ble innført og satt ut så tidlig som på 1600- og 1700-tallet.
I Norge ble den første gang funnet rugende i 1926 ved Sandnes i Rogaland. Også om vinteren finnes en god del knoppsvaner langs kysten av Agderfylkene og Rogaland, andre trekker over til Danmark. Blant de som overvintrer her finnes også mange svenske fugler.
Optimale hekkeplasser for denne arten er næringsrike grunne innsjøer med velutviklet vegetasjon. Således kan man anta at økt tilsig fra jordbruket og tilgroing av mange ferskvann har gitt knoppsvanen bedre levevilkår her til lands. De fleste hekker i ferskvann, men langs sørlandskysten hekker en god del par på typiske brakkvannslokaliteter i skjermede viker og bukter.
En ligger på reiret mens den andre patruljerer området og jager bort de som kommer for nærme.
Toppanda finnes utbredt fra Island og østover i et bredt belte gjennom hele Eurasia. I Nord-Amerika erstattes den av den svært like ringanda, som er observert noen få ganger i Norge.
Fra gammelt av fantes toppanda stort sett bare i Nord-Norge, men de siste 30 årene har den bredt seg sørover og finnes nå vanlig over mesteparten av Sør-Norge. Litt av grunnen til at den har kunnet spre seg så effektivt, er nok at den er svært fleksibel i valg av hekkebiotop. Den foretrekker grunne vann, siden den er avhengig av å dykke til bunnen for å finne mat.
Bortsett fra det, finnes den i de fleste miljøer fra sterkt eutrofierte vann i jordbruksområder til oligotrofe vann i høyfjellet. Ofte velger den å legge reiret midt i måkekolonier, noe som gir effektiv beskyttelse mot predatorer. Om vinteren trekker toppanda mot sør og vest, og bestanden på Vestlandet er mange ganger høyere i vinterhalvåret.
Konsentrasjoner på 500-1000 individer er ikke uvanlig vinterstid på strekningen mellom Bergen og Jæren. I resten av landet er den mer fåtallig om vinteren. Trolig kommer mange av vinterfuglene våre langt østfra, en fugl ringmerket om vinteren i Stavanger ble nylig gjenfunnet i Finland. Hannen har svart overside, hode og bryst og lang nedhengende nakkedusk. Resten av undersiden er hvit.
Hunnen er brun og ligner bergandhunnen, men har tendens til nakkedusk og betydelig mindre hvit flekk ved nebbrota enn berganda. Den holder mest til i vegetasjonsrike ferskvann. Hekkefugl i nordlige deler av Europa og Asia. I Norge mest vanlig i Nord-Norge, men hekker også spredt i Sør-Norge fra lavlandet til opp i fjellet, har økt i antall i landsdelen de siste tiårene. Reiret plasseres i tett vegetasjon nær vann. De 5–12 (oftest 8–11) eggene ruges av hunnen i ca. 25 dager. Ungene blir flygedyktige etter 6–7 uker. Delvis trekkfugl.
Kanadagås, fugleart i andefamilien. Større enn grågås, svart hode og hals med hvit strupeflekk, ellers gråbrun. Største ville gåseart, vekt 5–7 kg. Hører opprinnelig hjemme i nordre del av Nord-Amerika.
Den er innført til Norge, Sverige og flere andre europeiske land. Kanadagåsa ble innført i Oslo-området i 1936, men først fra 1955 i helt fri tilstand. Den er nå spredt på kunstig eller naturlig måte til forskjellige steder fra Vest-Agder til Nordland, og bestanden har enkelte steder blitt så stor at man har måttet sette i gang tiltak for å redusere antallet individer.
Reiret plasseres ved vann, oftest på øyer eller holmer. 4–7 egg legges i april/mai og ruges i 28–30 døgn. Ungene er utvokste etter ca. 6 uker. Paret holder sammen hele livet. Kanadagås i vid forstand omfatter rundt 10 underarter med sterkt varierende størrelse og farger.
Nylig er disse skilt som to arter, B. canadensis og B. hutchinsii (uten norsk navn). Sistnevnte er jevnt over en del mindre, lysere og mer andelik enn kanadagåsa, og har et nordligere tyngdepunkt i utbredelsen enn denne. Den utskilte arten er påtruffet et par ganger i Norge og er muligens rømte parkfugler.
Bestanden av kanadagås er minst fordoblet siden midt på 1980- tallet fram til i dag. Den norske hekkebestanden ble i 1984 anslått til 5000-7000 individer etter hekking, men frem til siste halvdel av 1990-tallet hadde den økt til minst 15000 individer. I 1994 ble den norske hekkebestanden anslått til 1500-2000 par.
Til sammenligning ble da den svenske bestanden estimert til ca. 10000 par. Det er imidlertid stor usikkerhet med hensyn til dagens bestand.
Et minimumstall er trolig omkring 2000 par, men noen mener at bestanden kan være mer enn det dobbelte. Den siste antakelsen styrkes av at det jaktsesongen 2002/2003 ble skutt hele 3701 kanadagjess i Norge. De siste fem årene har jaktuttaket variert fra om lag 3500 til nær 4000 individer. Langs norskekysten er flere bestander av kanadagås relativt stasjonære om vinteren. De fleste norske bestander flyr imidlertid langt for å nå vinterområdene.
Inntil slutten av 1980- tallet overvintret de fleste i Norge, men siden har ringmerking vist en økende tendens til at gjessene forlater Norge om vinteren. De er fremme ved overvintringsstedene tidlig i november og trekker tilbake til hekkeområdene rundt månedsskiftet mars/april.
Grågåsa er den største gåsa vi har i Norge med en lengde på 75 – 90 cm, et vingespenn på ca. 180 cm og den kan veie nær 4 kg. Det er kanskje så mange som 12.000 hekkende par i Norge, og med ungfugl blir det da omtrent 100.000 grågjess i Norge om høsten. Fuglenes overlevelse er god, og bestanden har økt kraftig de siste åra.
Grågås, fugleart i andefamilien. Veier 3–4 kg, omtrent like mye som en middels stor tiur. Gråbrun, spraglet, med lysere underside. Grågåsa er stamform til de fleste europeiske tamgjessformer. Tamgjess var kjent i Egypt allerede lenge før vår tidsregning og ble tidlig omtalt i Hellas og Roma. Utbredt over store deler av Europa og Sentral-Asia. Hekker hos oss ved fuktige områder på flatlandet langs kysten fra Rogaland til Porsanger, vanligst fra Trøndelag og nordover. Er hos oss særlig knyttet til holmer og øyer. Har fra midt i 1970-årene også etablert seg i mindre antall enkelte steder langs kysten av Sørlandet og i Oslofjordområdet. Krysning mellom grågås og kanadagås har funnet sted flere ganger, blant annet i Oslo-området.
Norsk ornitologisk forening beregner den norske bestanden til å være 7 000–10 000 hekkende par. Reiret er en grop i bakken, ofte beskyttet av overhengende buskas. Det fôres med strå, mose og fjær. De 4–6 gulhvite eggene ruges av hunnen i 27–28 dager, og ungene blir flygedyktige etter 35–40 dager. Utpreget vegetarianer. Overveiende trekkfugl som kommer i perioden mars–mai og drar ut av landet i september–oktober, men enkelte overvintrer langs store deler av kysten. De fleste norske grågjess overvintrer i Spania og Nederland.
I eldre folketro tok man gjerne varsel for vær og avling ettersom grågåsplogen fløy høyt eller lavt og kom tidlig eller sent på våren. Jakt på grågås er tillatt i hele landet fra 10. august til 23. desember, unntatt i de tre nordligste fylkene ned til Rana og Rødøy kommuner, der jakt er tillatt fra 21. august til 23. desember. For den frie jakten på hav og fjord på strekningen svenskegrensen til og med Vest-Agder fylke, er jaktstart 10. september. I de fem første dagene av den ordinære jakten er det jaktforbud etter kl. 11.00 i alle fylker unntatt Troms og Finnmark.
I nedre enden av vannet var det stor samlingsplass under brua. Det var tydelig at de pleide å bli matet der, for når noen kastet brødbiter så var det helt fult av måker med en gang.
Da var det ikke så nøye om det sto folk der eller ei, rart hva dyr gjør for mat.
Gråmåken er ca. 63 cm lang og veier ca. 1 kg. Voksne fugler har lysegrå overside med svarte og hvite vingespisser. De har gul iris og rosa bein. Ungfuglene er spraglet gråbrune i sin første drakt og blir gradvis lysere til de er utfarget i sin 4. vinterdrakt. Kjønnene er like, men hannene er ofte litt større enn hunnene.
Gråmåken hekker spredt eller i kolonier på bakken i flatt eller sterkt kupert terreng, gjerne i tilknytning til fuglefjell. Alder ved første hekking er vanligvis 4 (3-6) år. Den legger oftest 3 egg (1-4) i mai i Sør-Norge og i juni i Nord-Norge. Eggene ruges av begge foreldrene i ca. 27 dager. Ungene er flygedyktige etter 30-40 dager.
Gråmåken er altetende. Ved kysten lever den av fisk og andre marine organismer. Den tar dessuten egg og fugleunger, meitemark, insekter, åtsler og søppel. Gråmåken har en fullstendig myting (fjærskifte) i mai-desember, og myter til sommerdrakt i januar-april.
Gråmåken hekker i Vest-Europa. Den hekker langs hele norskekysten og noen steder også ved ferskvann i innlandet. De fleste norske gråmåker trekker sørover til kystene av Vest-Europa, de nordnorske lengre sør enn de sørnorske.
I vinterhalvåret kommer det også inn russiske fugler som overvintrer langs hele norskekysten, sammen med en del norske fuglene.
På vei tilbake til bilen hoppet jeg over en cache, den var satt ut med rappelerings utstyr, så da tenkte jeg det var like greit at den fikk henge der. Det var nemlig ikke like flatt på den siden av vannet, som det hadde vært fra starten av.
Siden stien gikk opp fra vannet, så kunne jeg sjekke etter flere bokser i terrenget. De fleste boksene ble veldig greit funnet og det var ikke en eneste en som vi ikke fant. Vannet var lengre å gå rundt enn jeg egentlig hadde trodd og det var veldig varierende vær. Kanll varmt til skikkelig surt og kald vind.
Her var det bare å flytte inn for de som hadde behov for redeplass.
Enkelte steder var det litt i overkant mange tilskuere, men det er utrolig hvordan man bare "sklir inn" når man beveger seg rundt med kamera og hund. Da kan en nesten leite helt usjenert etter cacher i alle størrelser. Jeg tok med meg en sporbar sak etter runden, så jeg får se om jeg finner en egnet plass til den.
På Sollihøgda ble det et kjapt stopp, for å nyte utsikten og plukke en cache som ikke passet å ta ved en tidligere anledning. Ikke lange biten opp til boksen, men rimelig bratt terreng. God og svett til tross for at jakka ikke hadde blitt med oppover her engang.
Boksen var ikke på toppen her, men det føltes nesten sånn. Ronja løp oppover så støvføyka sto etter henne. Men det var begrenset hvor langt hun kom med meg på slep. Det var en flott bytur, men jeg hadde trodd det hadde vært flere arter rundt vannet, spørs om det var litt tidlig så de ikke har kommet ennå.
