Turbostien ved Lerbergsetra

Varga etterlyser aktivitet i sommervarmen. På søndag var det siste feriedagen min og det var spådd knallvær. Kenneth og Ingrid hadde lyst til å ta en sopptur, og Sofie ville ha med bestemor. Jeg mente jeg hadde lest noe om en tursti for unger i nærheten av Lerbergsetra på Holleia. Der hadde jeg aldri vært, så det ble turmålet.

Vi parkerte der du kan kjøre ned til Engelen om du har nøkkel. Da er det bare noen meter før stien tar av til venstre innover i småskauen.

Turbostier er korte, barnevennlige turstier utviklet av Den norske turistforening (DNT) for å gjøre det enklere for familier å komme seg ut på tur. De er spesielt tilrettelagt for barn, med skilting i barnehøyde og tydelig merking, ofte med et unikt turbofigur for hver rute. Målet er å senke terskelen for friluftsliv og gi barn mestringsfølelse og motivasjon

Stien gikk innover på furumoen med røsslyng i full blomst og hvit mose.

Lerbergsetra ligger i den nordlige delen av Holleia og er lett tilgjengelig. Terrenget er forholdsvis lett, og stien inn både fra Aklangen og Engelen er lettgått. Koselige stier som snor seg flott i terrenget og er morsomme å gå på. 

Fra Lerbergsetra er det gode muligheter for fredelige turer i skogsterreng, og de siste årene har Ask Utvikling og det lokale Idrettslaget, Stranden I.L merket mange nye stier i området (NB! hvit merking som er tradisjon fra gammel av), så her er det muligheter for både hytte-til-hytte tur og dagsturer fra Lerbergsetra både til fots og på ski. Ringerike har 11 turistkoier tilknyttet den norske turistforening.

Planen om sopplukking ble skrinlagt, vi så bare noen gamle giftige sopper. Da ble det blåbærplukking isteden.

Det var flere store steiner langs stien som små jenter kunne klatre opp på og hoppe ned igjen fra.

Det var en liten kilometer før turbostien startet. For den gikk rundt vannet.

Endelig fant vi postkassa med blyanter og avkryssingsskjema. Sofie hadde til og med med sin egen Turbobamse som hun hadde fått av dama på kontoret til turistforeningen i Hønefoss.

Da var vi klare for å fortsette runden. På spørsmålsplakatene var det et spørsmål til barna og ett for voksne.

Halve runden er før du kommer til Lerbergsetra og andre halvdelen er på stien som går på andre siden. Stiene møtes ved postkassa igjen og du legger fra deg blyanten. Avkryssingsskjemaet må du levere på kontoret til turistforeningen.

Det er mange bekker i området som har bruer du kan gå tørrskodd over. Da må det trampes for å se om det bor et troll der. Vi fant ikke et eneste lite troll på hele runden.

Stien er godt merket helt fra veien. Skilting i hvert kryss, så du kan godt lage deg en større runde.

Ny turbotavle med nye spørsmål og Sofie måtte "lese" selv

Når vi nærmet oss Lerbergsetra begynte de små beina å bli litt slitne, så da fikk hun sitte på nakken til Kenneth. Bare å klore seg fast når skoa skulle knytes.

Vi slo oss ned på bordet som sto på setervollen for å spise nista vår.

Der var det mange svære steiner

Den ene ga god skygge til hundene når vi hvilte.

Banan og kanelsnurrer smakte godt

Etter en tre kvarters tid tok vi fatt på siste halvdelen av spørsmålsrunden.

Der kom vi bort til ei stor bru som det var rekkverk på til og med

Stor jente, klarer sjøl! Hun skulle gå foran og skremme trollet så det var trygt for oss andre å gå over brua.

Det var veldig lite vann i alle tjerna og knusk tørt i terrenget. Det kråset alle steder i skogbunnen.

På rekkverket satt en Tømmermann. Tømmermann er en billeart i familien trebukker som lever på døde bartrær. Tømmermannen er en karakteristisk art som er lett å kjenne igjen med de ekstremt lange antenne. I Norge er den utbredt i barskogområder over hele landet.

Det var godt når vi kom inn i skauen og kunne få litt skygge fra alle trærne.

Det var mange tørre stubber og busker der, så tømmermannen hadde nok å spise i de trakter.

Vi nærmet oss slutten på Turbostien og hadde bare igjen det lille strekket til bilen.

Sofie kunne faktisk svare på en god del av ungespørsmålene og vi voksne måtte tenke litt og tippe litt.

På slutten var det et lite stykke med lastbærerspor.

Slike dager må man virkelig nyte, snart er høsten her og da må man straks ha på seg litt mer klær.

Vi var varme etter tur, men alle skogstjerna var det så lite vann i at bunnen var bare kline. Så vi endte opp på Røsholmstranda for avkjøling av 2 og firbeinte. Pink syntes godt denne krokodilla kunne flyttet seg.

Sofie sprutet og Varga fulgte med. De to der er som erteris når det er vann i nærheten.

Forholdsvis mye folk og vår plan var ikke å bade i dag, så badetøy lå hjemme.

Det smakte godt med middag på verandaen når jeg kom hjem på ettermiddagen.

Lutevollen til Klomshue

Asbjørnsens legendariske beretning om «En tiurleik i Holleia» sto første gang på trykk i 1841, og siden har disse dype furu- og granskogene mellom Tyrifjorden og Krøderen lokket skuelystne naturelskere fra hele Østlandet. Men Holleia er mye mer enn tiuren som leker seg. 

Her ligger de to DNT-koiene som ga startskuddet for drømmen om å gå skauleis til fjells, her er kulturminner fra gruvedrift på 1700-tallet og her er det magnifike Grønknuten barskogsvernområde som en naturperle av de virkelig sjeldne. Jeg har en følelse av at Klomshue er mest besøkt på vinterstid, men noen hadde gått hit på barmark også. Holleia fra min side er bratt opp, så jeg hadde også funnet ut på egenhånd at Lutevollen ville være et bra startpunk for en tur etter jobb.

Hilde ble med for å kunne sjekke av en topp i Fjelltoppjakten, så da ble det litt skravling denne ettermiddagen også. Om du ikke er fra disse trakter og du har lyst til å tilbringe natta her, så er DNT Hovinkoia et alternativ.

I 1933 bygget turistforeningen sin aller første koie, Vikerkoia under Vikerfjellet i Ådal. Denne koia var et eksperiment, som ble så vellykket at de i 1937 gikk i gang med Hovinkoia på Holleia. Koia ligger på en tange ut i vakre Setertjern, og historiebøkene forteller oss at kranselaget ble holdt 11. juli 1937.

Hovinkoia er av den gamle typen med inngang på endeveggen, har 2 soverom og 8 sengeplasser og er ypperlig som utgangspunkt for turer innover mot Holleias perler som Klomshue traktene og Grønknuten naturreservat.

Selv om vi fulgte en traktorvei eller noe som lignet på det, så viste GPS'n at vi ikke var på den stien som vi skulle være på. Det gikk to veier med hver sin sti opp til toppen, så vi tenkte vi skulle gjøre en runde ut av det. Men brått var vi midt i mellom begge stiene. 

Ja det er sjelden en skautur uten at det er litt bushing av en eller annen sak når en er på tur.

Hilde har en egen radar for ormer. Denne dagen fant vi stålorm. Den biter ikke, men den er litt guffen avlikevel synes jeg. I år har jeg sett tre stykker, det er vel flere enn jeg har sett de siste 7 åra til sammen.

Vi snudde oss til tider for å se på utsikten. Tyrifjorden i det fjerne.

Vi vurderte om vi skulle gå rett til høyre for å finne stien, eller om vi skulle gå rett fram og skrå sakte, men sikkert bort på stien. Vi skrådde sakte, for nedoverbakke når man skal oppover frister lite.

Brått fant vi stien vi skulle vært på, så da var det bare å følge den videre.

Selv om stien er blåmerket, så var den ikke like framkommelig hele tiden.

Det var fremdeles våte myrer når man kom opp og det begynte å flate ut. Så joggesko var ikke det riktige skovalget, men når jeg hadde reist fra turskoa hjemme når jeg tok med meg Varga på jobb. Ja da er det bare å gå på tur i det man har.

På veien ned igjen møtte vi en mann med stor sekk, så han hadde nok tenkt å tilbringe natta ute. Kanskje for å høre på fugl.

Vi klarte å holde oss på den blå merkede stien resten av turen. På veien oppover når vi kom kjørende så sto det en elg midt i veien. Den snudde og løp veien videre innover når vi nærmet oss. Når vi rundet svingen så var den borte.

Det var ikke mye farge noen steder, så det hadde nok ikke vært snøfritt veldig lenge.

Det var ikke alltid like godt å følge blåmerkingen, for myrene var forholdsvis våte. Da måtte vi ta noen alternative ruter.

Om du trodde Holleia var flat, så må du tro omigjen. Klomshue er på 506 moh, så da må man opp noen motbakker.

Oppe på toppen ved varden så ble det en liten pust i bakken og posering for kamera. Viktig å huske innsjekkingen i Fjelltoppjakten, da topper ikke kan etter registreres.

Etter en liten stund så var vi klare for returen til bilen. Vi måtte legge noen planer om langturen vi har snakket om tidligere. Vi må ha noen timer til rådighet med dagslys, så da trengs det litt planlegging. Vi havnet brått langt fram i kalenderen for å finne en lørdag vi begge ikke skulle noen verdens ting. Ikke hadde ferie eller andre planer. 

Det var bare å stoppe opp og notere i kalenderen at vi trolig skulle på denne langturen 26. juli. Det er følt at vi ikke hadde en felles ledig helg tidligere på året. Så nå håper vi bare at Hr Yr klarer å få til et ultimat turvær til oss.

Det var bare å nyte utsikten og langt i det fjerne kunne vi skimte Gaustadtoppen.

Stien ble snart til en brei sti som kunne minne om en vei.

Etter 5,6 kilometer kunne vi sette oss i bilen igjen og jammen kom det ikke noen få regndrøpp på frontruta. Takk for turen Hilde, kan jo hende vi får til en ettermiddagstur før juli er over.

Litt Fjelltoppjakten statistikk etter årets 4 første måneder.