Med slikt turselskap så er det ingen sak på fjelltur. Vi plukket opp Hilde på Sokna og satte kursen mot Hallingdal nok en gang.
Jeg og Hilde manglet nå denne siste stolpen som skulle være selve gulrota på Turufjellets stolpekart. Søndagens tur ble til da det for en gangs skyld var spådd opphold en hel dag. Men når vi kjørte oppover så kom det jammen noen regndrypp på frontruta.
Vi parkerte ved Skardssetra og tittet oppover i retningen vi skulle. Vi ble raskt klar over at dette trolig ikke ville bli noen utsiktstur på fjellet. Dette var kun en tur for å scanne siste stolpen på Turufjell, med et annet utgangspunkt enn hyttefeltet.
Jeg og Inger Synøve var oppover her en dag i fjor høst. Godt var det for ellers tror jeg ikke jeg hadde funnet stien oppover i lia. Den starter med et bitte lite skilt som står nede i myrkanten. Vi valgte å gå i kanten av myra, det var vått nok der.
Så går stien rett innover i skauen uten at den er så enkel å se, for det er en sti som fortsetter nedover kanten av myra også. Jeg visste det ble en forholdsvis kort tur, så jeg satset på å gå inn de nye fjellskoa mine. De var ikke helt vanntette fant jeg ut, men holdt noen timer før de ble klammere og klammere. Ikke plakevåte, men rimelig fuktige innvendig innen vi var tilbake til bilen igjen.
Igjen deler stien seg og vi skulle krysse over bekken og ikke fortsette stien som vi gjorde sist vi var der, så vi måtte gå tilbake og velge riktig sti..
Når vi begynte å klatre oppover lia så ble egentlig tåka tettere enn den så ut nedenfra.
Stien har retning mot skardet midt i bildet.
Det var både mose, lyng og flaberg som jeg kunne teste de nye skoene på. Mønstret i sålen har mye å si for grepet på underlaget.
Endelig kom vi oss ut av skauen og kunne nyte at vi var på fjellet, selv om vi ikke så veldig langt.
Det var endel multe der, men den var veldig variabel i smaken. Noen var skikkelig gode, store og søte. Mens de vi fant lenger opp var enten kart, eller veldig lysegule og smakte mest vann.
Legg merke til dette vannet her og ikke minst utsikten, eller mangel på utsikt. Når vi gikk ned igjen så stoppet vi her igjen og tok bilde av hundene. Da hadde tåka lettet.
Multene var alt fra kart til godt moden, vi spiste noen, men enkelte smakte det bare vann av.
Blåbærene var det også stor variasjon i smaken på. Tror det bare var Bella som spiste ukritisk av dem.
Det er ingenting som er som en dag på fjellet, så lenge det ikke regner og jeg må vel legge til hagler også etter forrige fjelltur. Det ble mange bilder til tross for en god del tåke. Røsslyngen er på sitt fineste nå, så fjellet er til å nytes.
Det var ikke så enkelt å holde seg til stien hele tiden. Når tåka dekket til så måtte vi vel egentlig bare anta hvor stien gikk et stykke borte. Det var javn stigning hele tiden, men noen ganger var det litt brattere.
Klart med slikt tåkehav så blir det ingen storslagen utsikt, men fjellufta er like god om det er sol eller tåke.
Greit å holde seg unna kanten når de dukker litt brått opp.
Når vi hadde kommet opp på siste haugen før vi var oppe på selve Kristnatten, så hadde jeg mine tvil om vi kom til å se noe som helst når vi kom opp på siste toppen. For det var bare tettere og tettere i tåka.
Bella og Hilde har blitt et skikkelig bra turteam. Sikkerhet er viktig på fjellet, så det ble tatt ut kompasskurs. Bella er helt enig med koordinatene og retningen. Så var det bare å gå inn i tåkeveggen og håpe på å finne den siste stolpen vi manglet for å få fullført kartet.
Hailey var litt i tvil om den kompasskursen var riktig...
Når vi kom over kanten av haugen så det ut til å lette litt, så vi kunne skimte Sørbølfjellet i det fjerne.
Akkurat der og da øynet jeg et håp om litt utsikt.
Kartleserne sjekker om kartet stemmer med terrenget.
På andre siden lettet også tåka, så vi kunne se ned i hyttefeltet på Turufjell og etterhvert helt ned i Flå sentrum.
Det lysnet i alle retninger.
Det er så synd fjellet blir rasert. Det er da ikke noe trivelig å spise nista og se på hytter uansett hvilken retning en ser i.
Klar for å finne en sti langs kanten der. Det var nemlig rimelig bratt om vi skulle gå rett opp skråningen.
Jeg nyter slike dager, det ble en riktig så flott tur utover dagen.
Så nærmet vi oss toppen på Kristnatten
Vi scannet stolpen og tittet oss litt rundt for å finne en litt lun dump å sette oss i. På toppen blåste det litt, det var nok derfor tåka hadde forsvunnet.
Vi ville ha litt utsikt, men ville ikke se på hytter. Ja en skal ha sine krav i livet.
Hilde sjekket ut den ene siden og jeg sjekket ut den andre siden
Jeg var rimelig fornøyd så langt med de nye fjellskoa. De er passelige når det ikke er kaldt, men de må snøres ganske hardt på beinet for ikke å kippe.
Nå som tåka hadde lettet bestemte vi oss for å gå samme veien tilbake igjen.
på grunn av tåka så hadde vi jo ikke sett den utsikten tidligere på dagen, så da gikk vi mot utsikt hele tilbaketuren.
Innimellom lurer jeg faktisk på om Hailey nyter utsikt, eller om hun bare er nysgjerrig?
Mere røsslyng og en varde. Kunne vel knipset hundre røsslyngbilder til den dagen.
Hele fjellet bugnet av røsslyng
Her kan du se bildet som er tatt på samme sted på tur oppover og på tur ned igjen. Samme sted og motiv, men her kommer bakgrunnen fram.
Før vi dro hjem tok vi en snartur til Flå for å scanne de få stolpene vi ikke rakk der sist, fordi det regnet. Så på søndag lukket vi to kart.
