Forrige helg var jeg litt sånn amatør på tur. Jeg veit jo at jeg ikke er særlig god på å følge merket sti, så hvorfor jeg innbilte meg at det skulle gå glatt å følge umerket sti... tja man skal være optimist sier dem.
Dette var en 10-påtopp tur for noen år siden, men de turene må man ta året etter eller så. Det er alt for mange som er med på det der. Hadde vel egentlig glemt det litt bort, men så fikk jeg se på facebook at et par jeg kjenner som hadde vært der.
Siden dette skulle være en kort enkel tur var det et lurt valg tenkte jeg. Det var forholdsvis varmt sist lørdag til tross for disig skydekke. Jeg tok med meg vann, men la det igjen i bilen. Ja det var jo så kort tur... ja du skjønner tegninga om at det slett ikke ble se korte turen...
Turer skal nytes og turbeskrivelsen var grei. Gå et par kilometer til du kommer til en bratt bakke, ta så litt utydelig traktorvei opp til venstre og så går du til du kommer dit. Selv Sofie burde jo klare det tenkte jeg. Jeg tenkte at jeg fikk følge med litt hvor jeg gikk da, for jeg pleier jo å miste merkede stier, så da er oddsen stor for at jeg ikke finner dit jeg skal på umerkede stier.
Kort tur, da er det jo bare å knipse ivei med bilder.
Jeg fulgte litt med på klokka når det nærmet seg to kilometer. Hva folk regner som litt bratt, eller oppoverbakke er ganske relativt. Dumt å bare gå forbi og ikke kikke tenkte jeg.
Skiløypene er godt merket i området. Så til vinteren skal jeg og Varga teste ut noen av dem regner jeg med.
Det blir flotte veier når de må ha tømmerbiler innover for å hente ut tømmeret sitt.
To kilometer ish og her gikk det da vitterlig en traktorvei innover til venstre.
Det stemte at den ikke var så tydelig, men jeg fulgte den etter beste evne.
Veien var forholdsvis tydelig et godt stykke innover. Jeg hadde sett litt på kartet kvelden før for å se litt retning og sånt. Retningen stemte rimelig bra etter det jeg husket. Jeg skulle åpnet Norgeskart, men det husket jeg ikke mens jeg hadde dekning.
Forholdsvis mye vann, ja jeg ble vår i mer enn ett myrhull og hadde våte sko mesteparten av turen. Skauturer skal jo gås med joggesko serru. Mye blåbær også, så hundene var det ikke noe synd på. Jeg angret imidlertid rimelig raskt på at vannflaska mi sto i bilen.
Jeg mistet traktor/kjerreveien opptil flere ganger. Og når jeg tenkte "kommer traktoren seg fram her da" da var det på tide å prøve om jeg hadde kommet så høyt at jeg hadde signal på telefonen. Det hadde jeg ikke. Så da var det å fortsette der jeg trodde det kanskje kunne gå en "vei" oppover for å få høyden til noe GPS signal. Det holder med Edge dekning for å få opp kartet.
Fordelen med høyde er også at man får litt utsikt. Jeg begynte å tenke at de to jeg hadde sett på nettet at hadde vært ved Hakkemarihølet, de to er ikke noe bushe rundt i terrenget damer. De har ikke gått her tenkte jeg.
Høyere i terrenget enn her kom jeg ikke her i nærheten, så det var bare å krysse fingrene for dekning.
Røsslyngen sto i full blomst og gamle tørre trær levde sine egne skumle liv.
Så var vi på toppen og fikk både utsikt og dekning.
For å si det sånn, jeg var noen meter i gal retning, men fordelen var at jeg befant meg på riktig høydekurve i terrenget. Da gjør man som man pleier å gjøre på tur når man har et mål i sikte. Man tar korteste veien, følger kompasskurs og busher gjennom skauen. Ja for noe traktorvei var long gone.
Jeg var smålei, varm og svetten rant nedover ansiktet mitt. Hundene var lettere oppgitt og varme, så noe samarbeid med posering for utsikten i bakgrunn ned på Øvre Kollsjøen, det kunne jeg bare glemme. Men nå visste jeg hvor vi skulle, for hadde vi kommet så langt så skulle jeg finne denne minneplata også. For jeg visste at det kom jeg ikke til å gjøre igjen.
Når man busher så er det stort sett sånt terreng. Ikke utsikt og i alle fall ikke noe sti.
Midt inne i tjukkeste skauen fikk Varga lukten av noe, da var all oppdragelse og båndgåing glemt. om hun drar like mye på ski til vinteren så kommer det til å gå unna.
Her begynte selve leitinga mi, for etter kartet skulle jeg være dit jeg hadde tenkt meg, men noe stein så jeg ikke. Ikke mye skau heller som det skulle være i nærheten.
Det ble en pust i bakken og jeg lengtet etter vannflaska mi for sikkert 25 gangen den dagen.
Jeg bestemte meg for en rundering til før jeg satte kursen rett fram til veien som jeg kunne se fra der jeg sto. Jeg måtte jo feilet veldig raskt fra utgangspunktet var min konklusjon. Så med veien som utgangspunkt en gang til, så skulle jeg nok finne fram. Jeg var til og med innom tanken på at Åse godt kunne forbarmet seg over meg og blitt med på turen, selv om hun hadde vært der for endel år siden.
Jeg kom inn på veien litt høyere opp enn jeg hadde gått tidligere, så det var et lite stykke å følge veien før jeg kunne begynne å se etter en alternativ traktorvei enn den jeg hadde slått inn på en drøy time tidligere på dagen.
Omtrent 50 meter lenger opp enn der jeg hadde tatt av tidligere på dagen, gikk denne traktorveien oppover i lia. Jeg fikk noen oppgitte blikk av hundene når jeg dro dem med oppover i lia en gang til.
Jeg er varm sa Bella og ble liggende
Jeg får gi denne veien en sjanse noen hundre meter i det minste, tenkte jeg. Retningen stemte med det jeg hadde på kartet og brått kunne jeg skimte minnesplata på den røde steinen inne blant buskene. Så hadde jeg ikke bommet på utgangspunktet mitt, så hadde det vært en kjapp tusletur i varmen, på en 3-4 kilometer.
Teksten kunne godt vær svertet opp igjen, da den ikke var veldig synlig etter mange år ute i vær og vind. "Hakkemarihølet. I oktober 1845 gikk 87-årige Hakke Mari Gundersdatter seg bort, og det ble funnet rester etter henne på dette stedet neste sommer"
«Johan Kjossæterens Moder het Mari og omkom på en trist og sørgelig Maade. Hun Skulde til sognelien i Strømsoddbygden et Erinde en Dag senhøstes. Veiret var taaget med Regn og Sneslud, og kkommet et kort Stykke nordenfor Lysaabroen, hvor en Skogvei gaar til Pladsen Sognelien, har hun taget af Storveien for tidlig og tager Kløvveien som gikk til Eivassæteren og fulgt den nordover, forbi Svarttjern, Svartjernssæteren, øvre Koltjern og nordover mot Eivassæteren. Kommen et Stykke nordenfor sidstnævnte Vand har hun forladt sæterveien og gaaet i Retning mot Strømsoddbyden; men Overanstrengelse, Sneslud og Kulde har udmattet henni saadan Grad, at Døden paafulgte. Sommeren efter fandes nogle Strimler af hendes Klæder og Benrester af hendes Legeme. Resten var opspist af Rovdyr”.
I Thorleif Schjervums beretning om Kjossetra nevner her at Jon Kjossetætras mor gikk seg bort litt før Jon dro til Amerika i 1850 årene. Dermed ble det mulig å gå inn i kirkeboka for dette tidrom og finne eksakt dødsår. Der finnes Mari Gundersdatter 87 år. Død i oktober 1845 og gravlagt i 1847. Under merknad står: «Gik seg bort i 1845».
Dersom Thorleifs opplysning om at hun gikk fra Kjossætra er riktig, så var det litt av en tur, også for en 87 åring. Denne fortellingen om Hakkemari bygger på notater fra Ragnvald Lien som har hentet noe fra «Johnsenbøkene» og fra nedtegnelser som ble gjort av Thorleif Schjervum.
Når en ser på sporingen i etterkant, så må man jo nesten smile. Jeg har krysset riktig sti for å gå lenger for å knote mer. Jeg har liten lyst til å gi opp så prøver ny traktorvei når vi kommer til samme utgangspunkt og etter 5 minutter trekker jeg steinen vi har leita etter i et par timer.
Ved bommen ble det både bad og drikke på hundene, jeg klarte meg med vannet jeg hadde i bilen. Patran kommer hjem noen dager før skolen starter igjen, da er neste tur allerede planlagt.
