På søndag skulle jeg egentlig vaske litt hjemme her. Det trengs når man har tre hunder som løper ut og inn flere ganger om dagen. Det derre trikset med klut og bøtte ved døra er liksom ikke helt meg. Siden Sofie hadde overnatter og jeg hadde vært på tur til Oslo med Kjersti, så var det liksom søndagen som passet til huslige sysler.
Jeg hadde en fotoshoot med Sofie på formiddagen og skulle bare lufte hundene litt oppe i havna før jeg fant fram vaskebøtta. Men når sola skinner og jeg først har startet på veien utenfor gjerdet... ja da blir det straks en litt lenger tur enn opprinnelig tenkt.
De hadde begynt å hogge mye tømmer siden sist jeg var der. Jeg har ikke gått oppover der siden det var snø tror jeg. Så da ble det til at jeg skulle gå litt til, isteden for den runden jeg hadde tenkt meg opprinnelig.
Jeg måtte jo se hvor langt oppover de hadde hogget. Jeg skjønner ikke at de meier ned de store flatene oppover her. De trenger trolig pengene, for det er vel tilnærmet 0 i tilvekst så høyt oppe.
Eneste fordelen er at det blir betraktelig mer utsikt enn det var tidligere.
Vannet i grøfta hadde fått en hinne av is og isen holdt seg i løpet av formiddagen.
Nå ser en faktisk helt ned i bygda igjen. Det er mange år siden sist.
På toppen så en virkelig hvor mye de har hogget iløpet av kort tid.
Når man kjører med slike store maskiner så blir veiene ødelagt. Men her er det nok ingen som klager, det er grunneier som kjører sund sine egne veier. Ikke er det vel all verden av folk som bruker denne til å komme seg fram på tur heller.
Fra siste lunnen og innover var det bare å balansere midt i veien. Det var så klinete at til og med Hailey gikk midt i veien.
Det ser tørrere ut i veien enn det var når en prøvde å tråkke der.
Ved Gunhildtjern fant vi en sykkel og litt lenger bort i veien møtte vi sykelisten som syntes veien var for klinete. Han nærmest insisterte på at jeg skulle snu og gå samme vei tilbake, for det var alt for klinete å følge veien videre. Det er jo bare å gå skauleis sa jeg, jeg har vært så mye på denne kanten av Holleia, så jeg kan finne fram dit jeg har tenkt meg uten veier eller stier.
Ikke er jeg redd for å bli møkkete på beina heller, så jeg så ikke problemet med å fortsette. Om jeg hadde snudd så hadde jeg måtte gå samme vei tilbake og jeg var ikke halvveis ennå til dit jeg hadde tenkt meg.
Mye vann i Gunhildtjern nå i forhold til tidligere ganger jeg har vært her. Jeg blås i sykelisten og gikk videre.
Midt i veien var det så si tørt og jeg kunne fint fortsette i joggesko,
Der sola ikke hadde kommet til var det hvitrimet
Like borti veien der kommer en over på den andre veien som går oppover mot Holleia, der hørte jeg både los og hoiing, så jeg valgte å ikke gå til Langsletthytta og Setertjern, men gå rett fram isteden for å klatre opp baksiden av Gunhildåsen.
Myra var veldig våt og bekken var også forholdsvis brei.
I enden av myra er det en bratt skråning. Her har jeg vært tidligere, men da kom jeg andre veien, så jeg endte ned her. Ja det er like bratt som det ser ut som.
Vel oppe skråningen så kom jeg opp på et nytt hogstfelt som var her sist jeg var her også.
Min side av Holleia er mye bratt både opp og ned om man skal hit eller dit. Ikke er det mange stier der heller, så om en ikke har lyst til å møte på noen så er det store områder å bevege seg på her.
Jeg trives godt på tur aleine sammen med hundene. Jeg trives på tur hvor man går javnt hele tiden og ikke subber av gårde. Man må ha litt tempo på tur. Siden jeg egentlig ikke hadde tenkt meg på så lang tur opprinnelig, så savnet jeg egentlig vannflaske. Men det fikk man gjøre når man hadde gått hjem.
Noen vindfall er det, men stort sett så er det en enkel skau å forsere der.
Vi nærmer oss toppen av Gunhildåsen, det er noen bratte hufs før en er helt på toppen.
Alle hundene ble rimelig skitne i løpet av dagen og måtte spyles når vi kom tilbake.
Når man nærmer seg en topp så får man utsikt igjen.
Bladene satt på bjørka ennå så den lyste gult lang vei
Jentene var enige om retningen mot toppen
Toppen av Gunhildåsen og jeg var sikker på at det var en sti på toppen, men den fant jeg ikke.
Vi krysset bare over og tok retning mot Tolvputt.
Terrenget er så en kan gå som man vil. Litt røsslyng er det jo ikke noe problem med å gå i.
Det er mye kort furu på toppen av Holleia om du er på den ene eller den andre siden.
Det kan godt hende at det har vært lite besøk her de siste årene, men noen sti så vi ikke.
Vi dumpet inn på en gammel tømmervei som vi valgte å følge, for veien til Tolvputt gikk nede i humpa der.
Jeg kom inn på veien litt lenger ned enn det jeg trodde, men vi fortsatte innover mot hyttene og ned til vannet.
Det er noen år siden det ble hogget her også, så det er ikke sikkert stien er blitt holdt ved like. Det var 10-på topp opp dit for endel år siden, så da ble det vel med det og har vært stille siden.
Nok et vann som er større på kartet enn det er i virkeligheten.
Vannet nedenfor den ene hytta er fremdeles av litt størrelse.
Det er myr rundt hele vannet, så det er ikke noe særlig å bade der. Jeg tror vel kanskje ikke sikkert det er så dypt heller.
* *
Flere enn meg som nyter høsten på Holleia.
Helt grei tur, men det store tempoet blir det ikke når man går mye utenfor sti og vei.
Jeg gikk tilbake der jeg kom fra da jeg skulle komme meg hjem for kanskje å få gjort noe fornuftig før jeg skulle på jobb igjen dagen etter.
Denne gangen fulgte vi veien helt ned igjen. Det går radig å gå på vei.
Jammen møtte vi ikke på hogstmaskiner på den siden av åsen også. Virker som det ikke skal stå igjen ei eneste buske oppå her.
Grøftene er fylt opp av tømmer.
Tidlig ettermiddag og slett ingen solnedgang på veien hjem,
Det lø tømmer langs veien flere steder nedover.
Jeg går alltid gamle tømmerveien ned igjen. Bedre å gå på mose enn på subbus.
Det er mye sopp i skauen i høst
En liten avstikker bort til fossen må man unne seg. Planen var å få vasket noe gjørme av hundene siden jeg hadde planer om å vaske da jeg kom hjem.
De ble ikke så reine for dammen var ikke så dyp som jeg hadde håpet på. Da ble det en tur i kjelleren med hånddusjen når vi kom hjem.
Brua blir dårligere og dårligere for hver gang jeg passerer. Nå er det bare å balansere rett over bjelkene og ikke bare gå vanlig over.
Takk for følget på turen...
