Vardefjell 1120moh

 Tredje ferieuka mi nærmet seg slutten og jeg hadde lyst på en fjelltur. 

Sommerferieuka nærmer seg slutten og jeg finner ut at jeg skal ta meg en liten fjelltur på en ny fjelltopp. Ukjent topp i kjent område, for å si det sånn. Både Gråfjell og Høgevarde har jeg vært på tur flere ganger, så da måtte jeg studere norgeskart.no litt. Det måtte jo være en topp å gå til uten å måtte kjøre så langt.

Jeg hadde sett på Vardefjell noen ganger tidligere, men har vært litt usikker på hvor fint det egentlig var. Studerte litt på kartet og da så jeg at det var merket opp stier over Vardefjellet. Jeg svingte opp til høyre veien før Gulsviksetran, der jeg pleier å parkere når jeg skal til Høgevarde og Gråfjell. Der var det oppkjøring til Vardefjell hyttefelt og parkering for utfart.

Det var så vidt antydning på høsten i fjellet. Særlig bjørka hadde begynt å få gule blader.

Stien snodde seg opp gjennom småskauen fra parkeringa.

Stien var overraskende "flat" da den snirkla seg både hit og dit, så det var ingen bratte bakker. Det var en merket sti, men endel andre som gikk på kryss og tvers. Jeg fulgte med på norgeskart.no i stikryssene for å velge stien med mest utsikt.

Jeg valgte å gå veien gjennom hyttefeltet på vei tilbake til bilen på parkeringa da jeg hadde fått vridd kneet mitt i løpet av runden. Greit å ikke få vridd det mer om jeg hadde valgt en parallell sti tilbake til bilen.

Jeg hadde ikke gått lange biten før det åpnet seg og jeg kunne se snaufjellet.

Godt og varmt i fjellet så jeg gikk i singlet, men på toppene blås det endel. Stien snirklet seg fram mellom knauser, så det var ikke mye vind å kjenne egentlig.

Det var utallige muligheter for hundene til å få seg drikke.

I varierende terreng så er stien mange steder som på bildet. Det ser ut som en er ved verdens ende og når en runder toppen så kan det i prinsippet være "hva som helst"

Denne gangen viser det seg å være dette som befant seg på andre siden av bakketoppen.

Vardefjell er som alle andre fjell, det har mange småvarder langs stien. I bakgrunnen kan du se Hestgjuvnatten, som jeg ikke har vært på og som heller ikke frister meg å klatre opp på.

Jeg var redd mye av utsikten ville være utsikt ned på hyttefeltet, men det var det ikke. Stien gikk innover og fortsatte på kanten innover. Så utsikten var ned i Hallingdal, ned på Krøderen og dalstrøka innafor. Og de dalstrøka er Sørbølfjellet.

Det var mange småtopper innover og jeg valgte alltid stien til høyre, for å få mest mulig utsikt. Selv om hovedstien var rødmerket med røde T på steinene innover. 

Når man er på tur så må man titte litt rundt seg, og her var det mye pent. Det er ikke alle steder man er på tur som overrasker så mye. Når tanken egentlig bare var å gå der for å slippe å vurdere dette alternativet lenger. Nå kan det til og med tenkes at jeg skal gå der igjen.

Bella nyter også utsikten. Det er mye pent i Hallingdal

Det var endel blåbær langs stien noen steder.

Jeg fikk til og med spist noen multer iløpet av turen

Varga spottet sauer på lang hold

Det var litt rart å gå forholdsvis flat sti, men av likevel så klatret jeg opp på 1120 meter over havet før stien snudde nedover igjen.

Nydelig om man ser seg tilbake også

Jeg liker sånne fjell som man ikke behøver å følge stier, men kan gå der man vil.

Jo lenger opp man kom jo mer utsikt fikk vi oppover Hallingdal også

Det var bare å følge kanten framover

Det har nok vært ei frostnatt eller to her

I enden av dette vannet satte vi oss for å ta ei pause, en energibar og vann. Kun en annen turgåer var det på fjellet, selv om det var endel hytter som hadde besøk. Turgåing var ikke gesjeften, ja om de ikke dro til Fyrisjøen for å gå tur der da.

Til tross for mange turer, er Varga rimelig kvemete på tur. Hun klarer liksom ikke å holde plassen sin, men må både hit og dit.

Bella blir litt lei av sånt, så da danner hun baktropp isteden.

Ikke den verste utsikten dette når man skal slappe av litt på tur.

Slike dager i fjellet må nytes

Turfølget er heller ikke av det verste slaget, så jeg nyter ferien. Bare det ikke regner er det helt greit på en måte.

Røsslyngen er fin i fjellet nå

Så dukket sauen opp som Varga hadde merket for lenge siden

Denne her var slett ingen sinke og kom etter oss i rask gange. Ikke var det lam i nærheten heller, så det var bare å skygge banen.

Vi hørte noen bjeller iløpet av turen, men disse var vel de eneste vi så forholdvis nære.

Varga er mye mer interessert i alt rundt enn det de andre hundene mine er. Hun spotter alt som leer seg på forholdsvis langt hold, om der er folk eller dyr.

Varga bare må se andre veien enn de andre hun

Ja bortsett fra når hun tror at jeg går i fra henne og hun må være igjen på egenhånd. Da følger hun med, men hun sitter i ro når hun har fått beskjed om det.

Dagens turmål, toppen av Vardefjell var nådd.

Bella, Varga og Hailey ventet mens jeg sjekket kartet for å finne riktig sti tilbake til bilen uten at vi skulle gå den samme som vi kom. Som nevnt tidligere så ble det sti ned til hyttefeltet som ble beste løsning.

Jeg koser meg skikkelig på tur med disse her, trenger ikke flere egentlig. Hyggelig med selskap innimellom for å skravle litt, men jeg er ikke avhengig av andre for å ta meg en tur. Hverken på fjellet eller om jeg skulle finne på noe annet.

Etter noen timer på tur skimtet vi både veien og hyttene.

På veien hjem kjørte jeg gamleveien ved Gulsvik, for å sjekke ut en annen vei opp til Sørbølfjellet. Det viste seg at jeg hadde vært opp denne veien første gangen jeg var på Sørbølfjellet, for 8 år siden. Må vel prøve å få til en tur opp her i høst kanskje ...

Resten av ettermiddagen ble tilbragt på verandaen i solnedgang, med ei bok.

Ranten 1419moh Norefjell

 

Om denne turen var nøyeplanlagt? Nei, det var den ikke, men helga den skulle går var fastsatt lenge. Hr Yr bestemte faktisk at turen måtte foretas lørdag, for søndag syntes han av vi trengte litt regn. Fjelltur i regnvær er ikke noe stas. 

Siden jeg hadde billett til Fosserock på kvelden så ble det en tidlig start på oss. Jeg plukket opp Hilde på Sokna klokka ni. Vi hadde som alltid plan om å gå hele runden med stolper rundt Tempelseter. Vi klarte å fullføre kartet, gå snøtt 17 kilometer, komme hjem, dusje og ennå rakk jeg å møte opp tidsnok til middag i Hønefoss før det ble Fosserock. 

Allerede fra parkeringa ser en dagens turmål, toppen av Ranten på 1419 moh. 

Terrenget bar preg av at det hadde kommet litt nedbør i sommer. Det var mye stein og grusstier blant lyngen.

Både Hilde og Wenche Lill har samme tempo og behov for pauser som det jeg har, så turer med dem blir alltid effektive og mye kos. Vi går sånn ca halvveis på turen vi har tenkt og så blir det ei pause med mat, før vi fullfører. Er det varmt blir det noen drikkestopp, men det går stort sett i javnt driv hele dagen. Noen turer blir det litt justeringer, det er jo ikke alltid ting går som de er tenkt. Vi følger ikke planen i forkant, det er bare en pekepinn.

Vi hadde planlagt å ta toppene først, i og med at vi skulle opp på både Tempelnatten og endel andre topper rundt. Vi hadde jo turen på Turufjell friskt i minne om planlegging og fullføring av høye topper på slutten av turen. Den turen endte jo med at vi tok Kristnatten i egen tur ei helg seinere.

Stolpene sto forholdsvis tett innover i fjellet, men ikke etter hovedstiene som jeg har pleid å gå når jeg har vært der tidligere. Så da er det best å følge med på kartet, så man slipper å gå mye bomturer. Jeg liker ikke særlig å gå tur når man må tilbake til et tidspunkt, men vi skulle ha grei nok tid om vi ikke gjorde noen brølere.

Retningen mot Høgevarde hvor alle går, fordi det er det mest kjente fjellet på Norefjell. Men jammen var det mange som gikk til Ranten også. Mange stolpejegere i fjellet denne helga. Det blir vel kanskje en tur til Gråfjell før snøen kommer i høst. Det er ikke så lange tiden før høstfargene dukker opp.

Noe av lyngen var blitt rød, men det var vel heller årstiden enn at det hadde vært frostnetter i fjellet.

Mange steinformasjoner på Norefjell, men du har også lange strekker du kan gå utenfor stier.

Det var overraskende tørt i fjellet, ingen flomstore bekker eller overvåte myrer egentlig.

Det er mange bekker på Norefjell, så hundene fikk nok drikke og muligheter for avkjøling iløpet av dagen.

Jeg hadde planer om ei overnatting ute i fjellet i sommer, men det spørs på om den planen må utsettes  til neste år. Det er litt dårlig med ledige helger med mulighet for overkommelig temperatur i fjellet, før vinteren.

Tempelseter er et område i fjellheimen som slett ikke har solgt sjela si. Der er det spredt hyttebebyggelse som til og med jeg kunne vært fristet å kjøpt meg ei hytte. Mange småvann og koller som gjør at du er litt for deg selv, til tross for at det er litt sentralt.

Turmålene er mange på Norefjell.

Ingen fare med å bli våt på beina ved kryssing av bekkene heller. Store steiner man kunne gå på.

Det var noen stolper som ikke var plassert helt i runden, men det var sikkert lagt opp til flere smårunder egentlig. En stolpe på Raumyr passet liksom ikke helt inn, men slike odde stolper er gjerne plassert for å vise fram en spesiell ting eller sted.

Ranten er like imponerende fra baksiden, det er der stien snirkler seg opp. Men først måtte vi scanne stolpen på Raumyr.

På Norefjell kan man bare gå av stien og fortsette i den retningen man føler for.

Den siste Raudmyrdansen var i juni 1858. På en stor slette innenfor Høgevarde var før i tiden et møtested for ungdommen fra flere bygder, som er: Flå og Krødsherad, Sigdal og Eggedal. Dette stevne var almindelig ved St. Hans-tiden eller litt senere, og der var det dans og morro. Spillemannen satt på en stor stein midt på sletten og spilte, og rundt omkring blev danset. Der var almindelig overflod av sterke drikkevarer, som bevirket hissighet, hvorav opstod uvenskap og tildels slagsmål. Når der opstod kamp så utviklet den sig således, at der blev to partier. Flåværinger og Krødsheringer holdt sammn, og likedan Sigdøler og Eggedøler, når det var nødvendig å hjelpe noen av sine bygdefolk. Således blev det enkelte gange voldsomme sammenstøt som medførte legemskade og tillike døden for enkelte.

I de første dage av juli måned 1858 holdtes det siste stevne med fjelldans, drikk og slagsmål på Norefjell. Denne er senere blitt kalt ”Dødsdansen på Norefjell”, og da var Kittil H. Langebakke spillemann. De danset springdans og hallingdans, de turet lystig og endel av dem var beruset. Pludselig opstår i nordvest mørke skymasser som ved en voldsom storm føres over Norefjell så der blev ganske mørkt. Regn og hagl østes ned av de sorte skymasser som senket sig ned over fjellvidden. Ungdomsflokken var innhyllet i et mørke så de på nær avstand ikke kunde se hverandre. Dette satte skrekk og forvirring i dem så de begav sig på hjemveien, men det blev en anstrengende kamp for å redde livet. Mange gikk sig vill på fjellet og 3 mann av disse frøs ihjel, det var spillemannen Kittil H. Langebakke, Ole S. Nore og Gunder Rødningen; ti der medfulgte en voldsom snestorm med koldt vær. Denne begivenhet gjorde et dypt inntrykk på befolkningen i disse bygder, så det blev slutt med disse St. Hans-fester.

Jorgen Moe var i den tid prest i Krødsherad, og han holdt en gripende tale i Olberg kirke på førstkommende søndag efter denne sørgelige hendelse. Da han var kommet på prekestolen begynte han således: "Fjellet taler til oss idag, og denne tale er rettet til enhver av oss både gamle og unge. Vi som er eldre må av vår fulle kraft søke å overbevise og lære de unge til å omgås med hverandre i venlighet og fordragelighet hvor de ferdes, ja også om de er samlet på fjellets vidder; ti Guds øie ser dem ogsa der. De bør værre avholdne fra berusende drikke, ti disse opfrisker de ville lyster, som da ofte får fritt avløp, hvorav kan medfølge sørgelige gjerninger. Han bad menigheten om, at enhver av dem måtte motarbeide gjentagelse av disse sammenkomster; ti Herren vår Gud har nu talt så kraftig til oss alle herom, at ingen kan misforstå ham. La denne bli den siste St. Hans-fest på Norefjell, og husk denne sørgelige begivenhet alle sammen. Jeg ønsker og håber at dette blir erindret av de kommende slekter i disse bygder som har deltatt i festene. — Herrens dag kom, som også blev en dommens dag over den syndige trafikk som i lang tid har vært drevet på Norefjell."

Vi løftet blikket litt og fikk øye på to reinsdyrbukker på toppen av haugen før selve Ranten. De fulgte med på folka som passerte, men sto standhaftige på kanten av fjellet. Spiste litt og tuslet litt. Vi håpet de sto der litt lenger, så vi rakk å gå rundt og oppover mot toppen på Ranten før de forsvant.

Det viste seg at akkurat det trengte vi ikke å frykte. De sto der helt til vi hadde passert og vel så det.

Jeg fikk overbrakt ønskelista til jul, og Rudolf lovet å ta den med tilbake til Julenissen. 

Magen begynte å si ifra at det var på tide med en matbit, men er man på fjellet så vil man gjerne ha litt utsikt til hvila. Vi ble enige om å gå på toppen av Ranten før vi slo oss ned på et egnet sted.

Akkurat opp på Ranten er det litt bratt, men det er naturlige hyller i fjellet med skikkelig idyll.

Sakte, men sikkert nærmet vi oss toppen og kunne se oss om etter et sted i solhellingen for å hvile litt.

Et blikk over skuldra må man unne seg når man går i fjellet. Det er litt som Hilde sa, men er liksom alltid i midten når man går på fjellet.

Uansett hvem vei man ser.

På toppen av haugen til høyre midt i bildet står reinsdyrene fortsatt.

Jeg zoomet med kamera og du kan skimte dem som to svarte prikker.

Det så ikke ut som de hadde noen som helst planer om å flytte seg med det første.  Ikke sikkert de ble med på kvota det skulle jaktes på i år.

Utover dagen ble det litt mer skyer, men det var for varmt til å ha på seg genser.

Hilde er målrettet på vei mot nisteplass.

Hailey og Bella på toppen av Ranten og speider ned mot Tempelseter.

Så seig vi ned i lyngen og Hilde disket opp med både brus og baguetter.

Det var godt med både mat og pause. Da ser man ikke på klokka, men på utsikten. Praten går fremdeles om løst og fast og det er bare å nyt lat dag i fjellet.

De blåmerkede stiene går på kryss og tvers over hele fjellet.

Ranten er i skjøten mellom slette Høgevarde og massive Gråfjell.

Varder langs stien hører fjellet med

De er kjekke å ha når tåka kommer i det minste, selv om de ikke trengs i det daglige.

Ett blikk tilbake over skuldra og høyt der oppe spiste vi niste og koset oss. Man mister fort høydemeter når man går i fjellet. 

Bella satte pris på litt avkjøling i varmen.

Egentlig skulle man hatt fri alle dager med fint vær og jobbet alle dager med dårlig vær. Da hadde det blitt jobbet mye i sommer.

Ikke har jeg badet i fjellet i sommer heller, som jeg hadde planer om.

Nede i lavlandet igjen var det bare å sette kursen mot Tempelnatten i det fjerne.

Det ble et lite stykke på veien gjennom hyttefeltet før vi kunne se etter neste sti mot en topp.

Bella blei varm på turen, det var varmere i fjellet nå enn i sommer.

Stien tok av til høyre og vi kunne nyte stigningen oppover Tempelnatten

Det lå flere små vann langs stien oppover

Jo nærmere toppen vi kom, jo mer steiner ble det. Hilde og Hailey holdt god fart mot toppen. Jeg og Bella suser bak og knipser bilder og prøver å følge med på kartet så vi ikke går glipp av noen stolper.

Det var overraskende pent på toppen av Tempelantten på 1020moh. Det var satt ut bord og benker der også, så småbarnsfamilier kunne ta en kort tur fra hytta og nyte utsikten.

Kanskje det er noen unger som har hatt litt tidsfordriv, for stablinga var lettere vid i venga.

Etter litt leiting fant vi den andre blåmerkede stien som stupte nedover lia mot neste stolpe.

Det var greit å finne bilen etter en slik runde i fjellet.

5,5 timer effektiv gange, da jeg stoppet klokka når vi spiste. Godt fornøyd med kilometer tiden også når vi hadde såpass til stigningsmeter. Takk for enn å en flott tur Hilde.