Buvatnets severdigheter

 

På vei ned fra fjellet var den siste stolpen plassert ved Buvatnet. Vi parkerte på parkeringen der og lot hundene være i bilen. Regnværet var igjen oppe på fjellet og sola varmet mer og mer. Det var ikke lange veien ned fra veien og ut på odden hvor stolpen var plassert.

Der var det flott tilrettelagt med gratis utlån av både robåt og kano. Grillplass med bålpanne og en liten platting av tre til å danse på.

En liten perle om du vil kose deg litt med mange fasiliteter.

Tipper det er godt badevann der når det ikke har vært så mye nedbør. Flott tiltak for de som har hytte i nærheten, eller bare tar det som en dagstur.

Ved parkeringa skimtet vi et skilt om en historisk bensinstasjon. Inger Synøve hadde vært der flere ganger tidligere, men jeg hadde bare sett bilder av den. Når vi var så like i nærheten så gikk vi hundre meter lenger bort i veien for å ta en nærmere titt på den.

Brått er en 70 år tilbake i tiden. Kiosken har selvbetjening og en kan handle litt vanlige kioskting fra 50-tallet. Man tar det man vil ha og så vippser man. Bua er fra 1930-tallet, mens bensinpumper og reklameskilter gir følelsen av å lande et sted på 50-tallet.

For tre år siden satt samleren Tomas Ekeli Hansen opp en gammel bensinstasjon i Nesbyen. Den har blitt en lokal severdighet, men nå vil kommunen ha den fjernet. Kommunen begrunner avslaget med at en gammel bensinstasjon ikke nødvendigvis passer inn i et støls- og hytteområde. Den gamle Esso-stasjonen ved Buvatn i Nesbyen får stå. Det har kommuneplanutvalet vedtatt.

Intakte bensinpumper med rør i bakken til og med.

Slik blandetabell for å tilsette olje i bensinen husker jeg fra jeg var liten. Og jeg levde ikke på 50-tallet. Fylte opp tanken på mopeden og målte opp oljen som trengtes. Helte den på tanken og skaket på mopeden. Når jeg ble så stor at jeg kjørte moped, hadde mopedene egen oljetank slik at den blandet selv det den trengte.

Hallingmarken på Nesbyen

Det har blitt veldig mange turer oppover i Hallingdal i år. Første helga i juli var det Hallingmaken. Der hadde ikke jeg vært siden Bella var valp, så da fristet det med et nytt besøk der. Været var ypperlig og det fristet å dra oppover til Hallingmarken lørdagskvelden. Da skulle nemlig Hellbillies spille i kveldinga. Jeg visste om mange kjente som skulle oppover, men det ble til at jeg plukket opp Inger Synøve på veien for at hun kunne sitte på.

Før så var det en god del trøss på Hallingmarken, men i år syntes jeg det var overraskende mye bra der. Ikke var det så uhorvelig dyrt heller. Ett ullteppe med elg ble med hjem. Jeg tenkte at det kom sikkert Sofie til å trenge når det var litt kaldere i været.

Inger Synøve var veldig iherdig på dokumentasjonen av min handling, så hun knipset løs.

Grovt og solid, men skikkelig stive priser.

Du hadde jo bodene med jugel og vas, som alle steder det kan handles.

Godteri og lakris var det også å få kjøpt i kilovis.

Vi stilte oss opp et kvarters tid før de skulle spille. Det var masse folk der, så for å få med seg litt når en første er der så var det å holde stand mot småripsa. Jeg vart en smule skuffet over konserten, det var kun tre av de gamle låtene. Resten av den halvannen timen de spilte var det visstnok sanger fra nyeste produksjon. Jeg har særdeles lite til overs for gitarsoloer. Det høres ut som katter som slåss. Jeg hadde det både koselig og trivelig i selskap med Inger Synøve og gleder meg til neste fjelltur neste søndag, om været tillater det.

Lange køer i matutsalgene, så vi fant ut at vi rakk 7-11 på Bromma. Når vi kom dit viste det seg at seven-eleven hadde åpningstid 8 -22.... da må de endre navn syntes vi. Det ble dårlig med mat på oss og jeg la meg litt småsulten den natta. Om man googler 7-11 så kommer det fram at de minst skal være åpne 7-11. 

7-Eleven ble grunnlagt allerede i 1927 under navnet Southland Ice Company i Dallas i USA, og den opprinnelige forretningsideen var å selge isblokker til kjøleskap. Noe senere begynte man å tilby kundene melk, egg og brød på søndager og på hverdager etter dagligvarebutikkenes stengetid. Det nye forretningskonseptet handlet om å øke omsetningen gjennom å tilfredsstille kundene, og convenience-handelen var født.

Kjedenes første convenience-butikker het Tote'm og hadde en totempel som varemerke. I 1946 endret kjeden navn til 7-Eleven, et navn som avspeilet butikkenes utvidede åpningstid fra klokken 07.00 - 23.00 hele uken. Senere ble åpningstidene utvidet til 24 timer i døgnet i utvalgte butikker verden over.

Hallingspranget i Nesfjellet

Helga hadde ikke bare lørdagen, og det var bestemt for en god stund siden at vi skulle på tur på søndag også. Denne gangen med Inger Synøve og gutta. Jeg må si jeg var litt spent når jeg sto opp på søndagsmorgen om Hailey i det heletatt var gangbar etter 25kilometer, i litt lurvete terreng dagen før. Men hun var i 100 og klar for tur.

Om helga ikke var over, så var heller ikke knoting  og feilskjær over. Selv med ny kartleser gikk det ikke glatt. Vi bestemte veldig raskt at vi skulle ta den late varianten. Nemlig å ha en bil i hver ende og gå nedover.

Etter å ha vært hyttefeltet på kryss og tvers noen ganger, studert Norgeskart.no og prøvd å få den prikken på kartet til å ende opp ved stistart... ja så oppdaget vi ved en tilfeldighet at veien egentlig var helt glimrende merket med stor H i hvert veikryss. Veibeskrivelse og stier var med andre ord ikke min styrke denne helga. Vi lot klokelig syklistene legge ivei før oss. Det var ikke veldig mange av dem gjennom dagen.

Vi merket et par ting veldig kjapt. Syklister trenger uhorvelig mange svinger for å komme seg nedover, samt at det ble skrekkelig varmt i solsteiken.

Det var bare å kaste klærne og håpe at det var rikelig med vann til hundene de 17 kilometerne nedover til Nesbyen sentrum. Det var det, hundene drakk ikke alle steder de hadde mulighet, så da var det ikke synd på dem.

De øverste partiene var i overkant snøfylte ennå.

Hallingspranget Ideen kom som et resultat av prosjektet ”Nesfjella til sentrum” og fremstår som et sterkt symbol på samarbeid mellom næringslivet og kommunen ”Nesfjella til sentrum” i praksis. Det var Trailhead Nesbyen AS ved Knut Lønnqvist og Ove Ove Grøndahl som kom med ideen til stien, som den del av prosjektet ”Nesfjella til sentrum”, den 2. februar 2017.

Prosjektet hadde i forkant gått ut til hyttevelforeninger i Nesfjella, næringslivet i kommunen, og folk flest, og invitert de til å komme med innspill på hva de ønsket seg i Nesbyen sentrum og i samarbeidet mellom fjella og sentrum. Dette ble gjort før arkitektene startet sitt arbeid, slik at de skulle ha disse ønsker med seg.

Hallingdølen har alltid skrevet positivt om HallingSpranget, selv om de lenge mente at det ikke var mulig å realisere prosjektet. De kaller den enda sykkelsti, selv om vi hver gang de skriver, minner de på at dette er en STI for gående og syklende. I disse tider med debatt på Østsiden hvem stiene er til for, er det greit å minne om dette.

Det er ikke så lenge siden jeg og Inger Synøve valset fjellsiden opp og ned ved Trytetjern med sykkelstier og andre turgåere. Sykelistene var utrolig flinke til å ta hensyn til gående. Utviklingen av turstien fra fjellet til sentrum ivaretar både tur/komfort og familiesegmentet og vil ivareta de bredeste segmentene som har størst økonomisk potensial for å gi gode ringvirkningseffekter for både kommunen spesielt og regionen generelt.

Det er også mulig å kjøre selv til starten av stien, men det er svært begrensede parkeringsmuligheter på toppen. Den øverste kilometerne av stien ligger på snaufjellet og byr på spektakulær utsikt i alle himmelretninger. Stien slynger seg deretter gjennom et spektakulært landskap, forbi myrer og luftige utsiktspunkter, gjennom mørk og mystisk gammelskog og åpen furuskog før den ender i Nesbyen sentrum. Stiftelsen HallingSpranget står bak stien og Trailhead Nesbyen har stått for byggingen. Sesongen åpner 17. juni.

HallingSpranget er en av Nord-Europas lengste familievennlige stier for syklende og gående. Turen på 17 km byr på en spektakulær reise hele veien fra Nesfjellet og ned til Nesbyen sentrum. Turen har blå gradering (middels krevende) og krever utholdenhet og grunnleggende sykkelferdigheter. Anbefalt nedre aldersgrense er 7 år. Familier med barn bruker normalt mellom 2 og 4 timer fra topp til bunn. Denne turen byr på en spektakulær reise hele veien fra Nesfjellet og ned til dalbunnen. Den blågraderte, familievennlige stien har en rekke pausesteder med sittegrupper underveis.

Stien består av lett doserte svinger på kompakt underlag av grus. Turen har et par partier med stigning som krever tråkking eller trilling av sykkelen, deriblant 70 høydemeter helt i starten. Ikke mist motet her! I all hovedsak går stien nedover (totalt 1000 høydemeter) og du kan for det meste av tiden kun konsentrere deg om å avpasse farten og nyte svingene.

Tølle fant en engel som hadde kastet alle fjæra sine.

Det betyr ikke at andre grupper ikke er ønsket, men aktiviteten tilrettelegges for å både tilfredsstille barn og voksne på familiens ønsker og premisser. Det skal ikke tilrettelegges for voksne som f.eks ønsker å benytte stien for trening, da dette er uheldig å kombinere i forhold til familier og andre på tur/komfort. Det har med utformingen av stien å gjøre.

5 steder var det store benker til å sitte på nedover langs løypa. Ved disse  bordene var det utplassert bårer også. 

Hva planen var med hullet som var laget i alle benkene var litt uvisst. Kanskje det var til griller?

Man måtte nyte utsikten når man hadde den, for vi visste at stien forsvant ned i granskauen etter hvert.

Det ble mye idyll gjennom dagen.

Vi måtte forholdsvis langt ned før stien ble uten snøflekker

Gutta satte stor pris på litt avkjøling i løpet av dagen.

Det som overrasket meg var alle de døde trærne langs stien. Lenger ned var det endel vindfall, det er det jo alle steder. Men døde trær som står er ikke så ofte å se som her.

Det var ikke alle steder som var like enkle å komme ut til vannet. Det var litt myrint noen steder.

Men nyte synet kan man om det er gangbart eller ei.

Kvaliteten på stien kunne man ikke klage på.

Ny krakk og ny hvil. Litt poseringer må også til.

Dagens første nistespising. Skal ikke komme her og si at vi ikke koser oss når vi er på tur.

Stien var overraskende slakk nedover. Jeg hadde regnet med en mye brattere sti.

Der det var bekker som krysset stien var det laget store steiner så vannet kunne renne gjennom. Var det mer vann så hadde de laget bruer.

De buskene som hadde blåst eller knekt over stien i vinter var kappet opp i passelige vedkubberog stablet opp mellom trærne.

Når vi kom litt lenger ned så fulgte stien kanten av fjellryggen et stykke. Da fikk vi utsikt oppover hele Hallingdalen, helt opp til Storefjell.

Og ned i Nesbyen sentrum.

Vi kunne klatret rundt på andre siden av dalen for å få med oss de siste 4 stolpene der. Men de kan tas når vi går bygderunden igjen.

Det var flere innslag av kunstnerikse evner nedover.

Ennå en fugl hadde måt bøte med livet.

Det var godt å komme seg inn i skyggen på slutten av dagen. Det svaler godt i skauen.

Jeg likte at de hadde prøvd å gjøre litt  ut av ting. Ikke bare kappe ting rett av bare og la det ligge.

Stien svingte ut mot fjellkanten igjen og det ble liten furuskog før det åpnet seg med utsikt igjen.

Inger Synøve nyter utsikten og gutta speider etter noe spennende.

Man skal ikke kimse av litt utsikt når man er på tur. Jeg setter pris på det jeg også.

Man trekker litt på smilebåndet når man passerer slike.

Bella venter tålmodig på at vi skal spise opp siste rest av nista, så vi kan komme oss tilbake til bilen.

Det var siste krakken som var merket av på kartet og ennå endel kilometer før vi var nede igjen, så vi tok en skikkelig rast. Hundene snorket og fikk hvilt skikkelig før siste etappe.

Tusen takk for turen, snart er nye mål i sikte.