Party på Sollihøgda

Bella og Timmy feirer 6 måneders dagen sin på Sollihøgda. To søsken som endte opp i Norge og ikke mer enn en times tid fra hverandre. Klart vi måtte møtes for å se om de kjente hverandre igjen. 

Det er ikke så enkelt å finne et sted hvor valpene kunne få utfolde seg litt i går. Et sted hvor det ikke var hundrevis av andre turgåere og i en avstand som var overkommelig for oss begge.

Vi møttes på parkeringen ved rundkjøringen til Lier, tok dem ut av bilen og de fikk se hverandre. Etter en liten snuserunde så virket det som de begge var helt komfortable for å leike. Vi måtte gå litt oppover veien som ble til en sti som vi fulgte et stykke. Der var det jammen blitt mye høyt gras siden jeg var der sist, men vi kom da opp på en liten slette så vi kunne sleppe dem løse.

Der startet Bella en liten runddans rundt granbuska som hun og Frida gjorde rundt bålet på Røssholmstranda. Timmy var ikke like rask i vendingen så han tok noen snarveier gjennom buska isteden. 

Før han plutselig løp andre veien og møtte Bella isteden.

Vi fant ut at vi skulle gå litt til oppover stien slik at det var mulig å få noen bilder av dem uten masse busker i mellom.

De var ikke vonde å be og la ivei ved siden av oss.

Det var ikke videre enkelt å få de til å sitte ved siden av hverandre for å ta et bra bilde, så det ble kun det ene som ble brukbart. 

Etterhvert begynte de å bli litt småslitne, så da ble tempoet litt roligere. Men desto lengre tunger på dem begge to. Hunder med lange tunger gjør seg lite på bilder de også. 

Det blei en roligere leik med både biting og gnaging.

Nå fikk Bella kjenne hvordan det er å bli biti i ørene som holder på med på de andre hjemme her.

Det virket som de satte stor pris på hverandre den drøye timen de fikk herje på, så dette må vi prøve å få til flere ganger,

De var ganske javne, det var ingen av dem som hadde overtaket hele tiden. Ingen av dem var alltid på toppen eller alltid ett hakk etter.

Han var endel større enn henne, men hun er kanskje ei lita tispe ennå. Men hun blir nok stor nok på sikt hun også tenker jeg.

De rullet litt rundt i lyngen

Koset med hverandre

Spilte underdanig

Men måtte gnage litt på den andre

Godt han ikke satte seg på henne som hun pleier å gjøre med de her hjemme.

Han la seg ved siden av henne isteden

Timmy passe sliten og det var på tide å se om vi fant stien tilbake til bilen. 

4. oktober - Dyrenes dag

Når en nyte høstens solstråler og en skimter regnværet som nærmer seg i bakgrunnen.

Det ble ingen fjelltur, men en tur opp i høyden ble det. På jakt etter høstfarger og det var bare å knipse løs.

Vel tilbake hjemme ble det vaskebøtte og skifting på senger. Da kunne det egentlig regne så mye det ville, jeg hadde jo fått gjort det jeg så si hadde tenkt i alle fall.

I bunnen av Sollihøgda er det flott utsikt og ikke minst forholdsvis fredelig.Ved å stoppe ved steder du vanligvis bare kjører forbi fordi du egentlig skal et annet sted. Du kan gå glipp av mye pent. Akkurat her har jeg stoppet tidligere en gang på cachetur. Det gjorde at jeg kunne tenkte meg å stoppe her flere ganger.

Hailey nyter utsikten.

Nyper er en rik kilde for vitamin C. Effekten av dette vitaminet bedres av flavonoidene med deres antioksidant- og vitamin P-lignende virkning (hjelper til å normalisere en økt mikrovaskulær permeabilitet og fragilitet). Nyper kan framvise en nærende, mildt magestyrkende, mildt avførende, urindrivende, avgiftende, smertestillende (ved revmatiske plager), nervestyrkende, avkjølende, feberdempende, lungestyrkende, og blodsukkersenkende effekt. Den urindrivende virkningen er for en stor del knyttet til frøene. Rosekronblad og den eteriske oljen som utvinnes fra dem er aromatisk, astringerende, mildt antimikrobiell og lett betennelseshemmende.

4. oktober feires dyrenes dag. Dagen feires verden over av alle som jobber for dyrevelferd.

Dyrenes dag startet i 1931. Bakgrunnen for dagen var ønsket om å sette fokus på utrydningstruede dyr. I moderne tid har markeringen vokst til å omfatte alle dyr. 4. oktober ble valg som markeringsdag for dyrene siden dette også er en høytidsdag for St. Francis of Assisi, helgenen for alle dyr.

På nye eventyr så er det mye å sjekke ut for en liten frøken. Siden det er jaktsesong og fremmed terreng, så er det mange lukter som både er kjente og ukjente for henne.

Lønnebladene var utrolig gøy å leike i når vinden blås dem bortover plenen. Det var ikke så gøy å sitte rolig i løvhaugen.

Før vi satte snuta hjemover så måtte vi sjekke trafikken, akkurat nå var det ikke en bil å se. Det er forsåvidt veldig uvanlig.

Vel hjemme så bøttet det ned med regn og det var ikke fritt for at det blåste litt også. I morgen er det ny dag på jobb.

Prinsessens utsikt

Prinsessens Utsikt, 350 moh.

Krokskogen har flere kjente, royale utsiktspunkter, opp fra Sundvollen finner vi Kongens Utsikt, Dronningens Utsikt og Kronprinsens Utsikt.

Mindre kjent er Prinsessens Utsikt ved Homledal. Den fikk sitt navn på 1860-tallet etter prinsesse Sophie, senere dronning Sophie gift med kong Oscar II. Utsikten ble også kalt Damenes Utsikt på grunn av sin beliggenhet like ved veien. I dag haster de fleste gjennom Skaret-tunnelen på E16 og aner lite at de har et tidligere kjent utsiktspunkt bokstavelig talt over hodet.

Før gikk veien til utsikten direkte opp fra Homledal, ved nordre tunnelåpning. Her var det tidligere gjestgiveri, skysstasjon, butikk, skole og gårdsbruk, som ble etablert i forbindelse med at veien til Bergen ble lagt over Sollihøgda i stedet for Kongeveien fra Lommedalen til Kleivstua og ned Krokkleiva. Den første delen av stien/veien fra Homledal opp til utsikten er ennå synlig, men lenger oppe ble den ødelagt ved sprengningen av tunnelutløpet.

Det var et par andre cacher som ble tatt i dag også, men det var tur med hundene og fotoapparatet som var det store målet i dag. Det ble en liten avstikker ned Skaret, så jeg fikk logget en i ny kommune. Jeg var ikke sikker på om jeg kom til Lier når jeg så så vidt på denne på kartet, men når jeg kjørte nedover så passerte jeg skiltet med kommunedele mye tidligere enn jeg kunne huske.

Det spørs om skogens skatter har vært oppbevart her...

Enkelte steder i skauen var det helt blått av blåveiser.

Jeg kan vel ikke få sagt nok hvor fornøyd jeg er med det nye kamera mitt. Har hatt det hengende på skuldra noen turer nå og det er slett ikke så tungt som jeg hadde sett det for meg når jeg først hadde fått det.

Bildene får både god farge og detaljer som kommer fram. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta denne cachen i dag, men plukke de langs Utstranda siden jeg skulle innom Perleporten for litt vedlikehold. Synes egentlig det er litt merkelig at logger forsvinner mens selve cachen fortsatt er der. Jeg byttet alt til en ny sak og gjemte den litt annerledes så kanskje loggen får ligge i fred.

Jeg hadde hatt med meg Ronja og Mounty på cachetur i går så da måtte jo Tessy og Lady få en tur i dag. De har godt av en tur i fremmede omgivelser fra tid til annen. Tenk så kjedelig å gå samme veien hver eneste dag. Jeg synes virkelig synd på de hundene som kun får en tur rundt kvartalet tre ganger i døgnet.

Jeg sleit litt med å finne ut hvor stien egentlig startet til denne, for det er jo så mange veier og rundkjøringer og midtrabatter, men om jeg hadde tatt meg litt bedre tid da jeg skulle finne parkering så hadde jeg sluppet på kjøre litt fram og tilbake. Hadde først tenkt å bushe litt da retningen så helt grei ut, men når det var igjen 260 meter så var ikke terrenget like medgjørlig. Så kjørte jeg på andre siden av tunnel åpningen, men da kom jeg omtrent like nærme og terrenget viste et enormt juv jeg måtte forsere. 

Tilfeldig vis så zoomet jeg litt ut på GPS'n og da kom det et flagg til syne. Så siste oppdatering på GPS'n min har altså lagt inn så jeg ser veipunkter og parkeringer. Kjekt med alt som er nytt som bedrer ting og ikke gjør det mer tungvindt.

Stien snirklet seg oppover i terrenget og snart var det ikke fryktelig mange meterne igjen før jeg kunne begynne å kikke litt rundt etter boksen. Det viste seg at boksen var blitt nedgradert til lapp i pose, men den fungerte helt greit.

Det var stadig små glimt med utsikt oppover mot målet. Litt skeptisk til å gå ut på kanten for å se skikkelig, for her snakker vi rett ned utsikt.

Tidvis hørte man bilene fra veien, så det ødela litt av naturkosen, men den veide utsikten opp for. Absolutt en tur jeg kan anbefale både liten og stor, ikke lange biten egentlig. Om du er av nistetypen så er det et nydelig sted å spise den.

Stien går på toppen av en åsrygg, ikke særlig brei, men ikke veldig bratt på ene siden, men bratt nok.

Ikke ofte noen har tatt turen hit nei, en logg på nett fra januar i år med en kommentar at det manglet penn. Så den ble ikke funnet i hele 2016!

Hele lia var full av skjegg på trærne. Denne laven vokser svært sakte og viser at det er frisk luft her, da dette skjegget eller laven får sin næring gjennom luften. Skjegglav er de mest ømfintlige lavene som finnes og det skal ikke mye forurensing til før dette ikke vokser på greinene til bjørken. Slikt lav som dette er virkelig et godt tegn på rein luft. Slike hengende lavarter er svært vare for luftforurensning. Skjegglav, som er spesielt utsatt for vikningene av sur nedbør, er i ferd med å bli svært sjelden. Direktoratet mener derfor at man fremdeles er nødt til å jobbe for å minske svovelutslippene ytterligere.

Her er nok buskene i le for forurensning. 

Utover dagen begynte det å blåse skikkelig surt. Da hadde jeg egentlig fått turdosa mi i dag og kunne dra hjem for å ta et skippertak i grushaugen som jeg har innendørs om dagen. Patran skulle hentes etter konfirmasjonsundervisningen, litt middagsmat skulle kjøpes og jammen rakk jeg ikke en dusj også. Så resten av dagen skjer det ikke veldig mye her.

På veien hjem kom jeg over en bjørk som var full av kuler. Så mange har jeg aldri sett tidligere.