Tradisjon tro så ble det 17. mai feiring i det fri sammen med Inger Synøve og lundegutta i år også. Vi får stort sett et vanvittig vindvær når vi skal på tur, så det blir en håndfull eller to av valgmuligheter for hvor vi ender opp. I år ble det Vassfaret som ble destinasjonen vår.
Bilen var nyvasket til meg å være, service dagen før og ingen merknader, så da var det bare å sette kursen mot Hallingdal og plukke opp Inger Synøve i Bergheimkroken. Ikke nødvendig å kjøre etter hverandre innover bomveier.
Vi parkerte ved Vassfartoppen og fant stistarten til Nyseternatten. Hundene var pyntet med sløyfer i anledningen.
Det blås ikke mye i "lavlandet", men når vi nærmet oss toppene så var det stiv kuling og vel så det. Med slikt terreng og sol fra skyfri himmel, så er det bare å nyte dagen.
Vi la veien opp til første varde og kjente på fjellufta. I løpet av dagen skulle vi klatre oss opp til vel 1100 moh. Om sommeren blir som i fjor med mye regn fra juli til jul, hadde jeg inntrykket av. Ja så er det bare å legge i vei på turer mens det er nydelig vær. Så får vindvær være vindvær.
Inger Synøve som turguide i ukjent terreng for min del, ja da blir dagen trivelig.
Fordelen med slikt terreng er at hundene har fri tilgang på vann til nesten enhver tid. Hailey foretrekker å bade når hun drikker.
Det hadde nok vært kaldt her, for fjellbjørka hadde ikke fått museører engang. Det var mange bare kvister med knapt en aning av grønne knopper.
Bella satte også stor pris på litt avkjøling. Det ble mye vasking av sløyfene på turen for å si det sånn.
Erfaringsmessig så blir man våt når man er med på tur veit Tølle, så han holder klokelig avstand når Bella og Hailey kaster seg ut i vannet.
Vi så både småfugel og et par ryper i fjellet. Rypene hadde hvit stjert, men ellers var sommersveisen intakt.
Turfølget dannet baktropp, for Findus er fremdeles dødelig forelsket i Bella. Det har han vært siden de var på tur sammen for første gang når han var valp.
Det ble i overkant av 600 høydemeter og over ei mil i terrenget, to innsjekkinger i Fjelltoppjakten og en håndfull pauser. Pauser er vel ikke akkurat det jeg er flinkest på når jeg er på tur, men Inger Synøve synes jeg er blitt ganske flink etter en god dose på tur med henne.
Multeblomster fant vi også, ikke så mange, men de var der så det er håp om multer i høst.
Kan man annet enn å nyte slike dager?
På vei opp på Nyseternatten og vinden gjorde litt mer ut av seg.
Humlene koste seg i Greplyngen. Da er det vår i fjellet.
Vel oppe på Nyseternatten 1107 moh så åpenbarer en nydelig utsikt seg. Hele Vassfaret lå for våre føtter. Til venstre er Bringen og det største vannet er Nevlingen.
Beste utgaven av et forsøk på gruppebilde på toppen av Nyseternatten i vindvær. Det var ingen fornøyelse, for å si det sånn. Så pausa ble litt nedi skråningen.
Det er vel ikke noe bedre utsikt 17. mai enn ut over Vassfaret, med både Bringen og Nevlingen under oss? Bak steinen går det rett ned i avgrunden. Tølle poserer villig og er ikke det minste bekymret for høyder.
Nydelig utsikt og nydelig terreng, så denne føyer seg inn på topp 10 listen over flotte fjellturer. Men alt godt har en ende, vi hadde ett innsjekkingspunkt til i løpet av dagen.
Det var ikke mange meterne nedover i lia vi kom før det bare var et dra i lufta og ikke fult kaos.
Snøen skapte stor glede denne dagen. Det var nok varmt for hundene også, så de la seg ned i snøen.
Det blås stiv kuling på Nyseternatten, så en fikk ikke være så nøye med sveisen denne dagen,
Vi fant flere snøflekker når vi gikk til Strøslifjell, på veien ned gikk vi bortom dem, for er det noe hundene elsker så er det snø. Inger Synøve var ikke så hippen på snøballkrig, men jeg sniddet henne med denne snøballen.
Med svære juv mellom disse to toppene vi skulle opp på, så var det bare å gå samme stien tilbake et stykke før vi to andre veien i et stikryss. Vi valgte å bushe litt så vi slapp for mye på samme stien, som vi måtte gå tilbake igjen etter Strøslifjellet.
Vi møtte to stykker som hadde med seg fiskestang, så vi droppet å gå innom setra, som trolig er en av de mest avsidesliggende setrene i hele Vassfaret
Vi holdt kanten av fjellet for å få utsikt ned til Strøsliseter
Hailey klarer seg bra på lange tuer i terrenget så lenge det ikke er mye myr.
Neste innsjekking er toppen i det fjerne, så det er bare å legge i vei. Vi har ennå mange kilometer før vi er framme.
Langt der nede skimter vi både setra og vannet
Stien snirklet seg over gamle setertufter
Første matpausa var på hver vår side av en bekk. Godt og varmt med flate steiner å sitte på. Hundene slo seg til ro og sov en dubb. De veit at når vi er på tur så kan det bli både langt og tungt, så det lønner seg å lade opp når de får sjansen.
Før vi gikk videre så ble det en liten nistebit på hundene også, men kakaoen min hadde jeg for meg selv.
I Vassfaret er det mye gammel skau
Myrerm bekker og små vann er det også mye av der.
Gjennom portalen og nye høydemeter startet
Jeg liker slikt terreng hvor man kan gå hvor man vil, om det er sti eller ei. Veien til toppen er valgfri.
Strøslifjell ble sjekket inn på i fjelltoppjakten og øyeblikket foreviget etter beste evne. Det er ikke så enkelt å få fem hunder til å se i samme retning når det blåser noe innmari. Som du hører på filmen så smeller det i flagget og vinden brøler.
* *
Det var spådd 15 m/s i kasta og det tror jeg jammen det var på Strøslifjell. Det smalt godt i flaggene vi hadde på sekkene, det svei godt når det traff den bare skuldra. Jeg gikk i singlett hele dagen, så det var varmt i lufta. Men når det blåste var det litt surt. Ble ikke noe ny nistestopp på toppen der.
Igjen måtte vi ut på kanten for å sjekke utsikten. Små og store vann lå på rekke og rad.
Her kunne jeg gått flere ganger, bare en kort biltur unna så har man slikt terreng å tilbringe dagen i.
Mange bratte juv om man skal på andre siden.
Igjen søkte vi tilflukt et lite stykke nedenfor toppen når vi satte oss ned litt. Inger Synøve synes jeg har blitt riktig så flink til å ta det med ro på tur. Jeg har jo lært litt av å være med henne på en god del turer. Rart hvor forskjellige turene er basert på hvem man er på tur med. Turselskapet er halve turen.
Findus tar nasjonaldagen med ro.
Vi nærmet oss bilen igjen og sola begynte å nærme seg horisonten
På veien når vi kom hadde vi sett en fin odde i enden av vannet som vi skulle ta siste matpausa på, så nå var det bare å krysse fingrene for at sola fremdeles var høyt nok på himmelen da vi kom fram.
Vi rakk det i tide, så vi nøt en kakaokopp, resten av nista og et skolebrød. Må si vi feiret nasjonaldagen helt greit i år.
Siste stoppen med kakao og skolebrød et par kilometer fra bilen. Nydelig kveldssol med litt drag i lufta. Som vi koset oss denne dagen. Ny tur er avtalt og vi setter kursen mot Norefjell allerede til helga.
Her er beviset på at det ikke bare var jeg som koset meg på tur.
Siste badet før bilen
Nede ved hyttene var det bare å finne igjen bilen
