En nydelig dag i fjellet. Fikk du med deg starten av turen? Den finner du her. Jeg tror ikke jeg har vært så mye i fjellet tidligere år, som det har holdt seg så varmt i september. De siste fjelltueren har jeg gått i kortermet genser og svetten har rent om jeg har hatt sekk eller ei.
Det har aldri vært så lite høstfarger i fjellet tidligere heller. Så det er en underlig høst vi har i år. Jeg har planlagt turer langt utover nå, så håper snøen holder seg borte litt til. Men man veit jo aldri i fjellet.
Vi gikk oppover langs bekken, der var det fjell å gå på og vi kunne gå et godt stykke helt tørt.
Når det er såpass flatt så ser man hvor man kom fra og hvor man skulle til når man snudde seg. Så mye hytter som er i området så burde det egentlig myldret av folk i fjellet.
Heges tredje sjekkpunkt på lista var Store stein.
Det dro seg mot ettermiddag og vi hadde Gyranfisen i sikte. Nå var det bare en lang oppoverbakke før vi var ved målet.
Ennå er det en god del høydemeter før vi er på toppen.
Klart check punktet måtte dokumenteres.
Det går ikke noe merket sti til topps, men det er en godt synlig sti som snirkler seg ganske rett mot toppen.
Det ble noen pauser oppover bakken, både for litt vanninntak og for å nyte utsikten.
Vi brukte en god del lenger tid, enn om jeg skulle gått turen aleine. Men er man på tur sammen så avpasses farten så alle har det trivelig på tur.
Litt alternativ rute på vei tilbake til bilen. Skal man gå så langt så er det greit med litt variasjon og ikke bare fram og tilbake.
Endelig var varden i sikte og vi kunne sette oss ned for å spise litt niste.
Gyranfisen 1127 meter over havet. Ringerikes høyeste topp.
Blant Vikerfjells høyeste topper skiller Gyranfisen seg ut fra de andre. Etter tradisjonen er det en tragisk historie som ligger bak navnet. Det skal ha vært to barn som skulle plukke multer til sine foreldre på en seter i nærheten, ei jente som het Jøran og hennes bror som het Tron. Det var et godt multeår, og barna var så ivrige til å plukke at de ikke merket et uvær som kom.
Plutselig var de omgitt av tåke og et dystert mørke. De var nær toppen av det høyeste fjellet og satte avsted for å komme hjem. I hastverket falt Jøran og skadet foten sin. Tron laget et lite bål til henne, mens han selv løp videre for å hente hjelp. Men i tåken og uværet gikk Tron seg vill, og han laget derfor et bål til seg selv lenger nede i fjellet. Dagen etter ble begge barna funnet døde ved hvert sitt utbrendte bål. Et bål som etterhvert brenner ned og blir til glør kalles "en varmefis". Fjellet hvor Jøran ble funnet fikk navnet Jøranfisen og litt lenger ned i terrenget heter det Tronsefisen.
Jentenavnet Jøran er nevnt flere steder i historien om Viker gård. Det får oss til å tro at den unge jenta som i følge sagnet frøs ihjel på fjellet og ga navn til Jøranfisen, kan ha kommet fra brukerne på Viker gård. Den første brukeren i 1660 het Ola, likt med dagens bruker Ola Viker, født 1961 - gift med Marit Freitag, født 1966.
Nedstigningen gikk kjapt og etter litt studering av kartet fant vi stien som gikk på venstre siden av Steintjern.
Varga nyter turlivet
Det er mange forholdsvis store steiner på Vikerfjell.
Like mange som det er pytter og små vann
De få høstfargene som varmåtte dokumenteres.
Verden får et gyldent skjær når dagen er på hell.
Når vi hadde forsert myra så så vi endelig et blått merke igjen. Det var langt mellom noen steder, men herfra var de ganske tett.
Det er litt i overkant spennende når man er på tur om høsten. Ettermiddagene går raskt over i kveld. Man har en snau time fra solnedgang til det er stup mørkt.
Hege var litt småbekymret for at vi skulle gå oss bort når vi valgte alternativ rute, men med norgeskart på telefonen veit man hele tiden hvor man er.
Man har ikke vært på tur om man ikke har gått på alternativ rute en del av turen.
Det er da man dumper innom de litt unike tingene, som ei gammal granbuske. Jeg veit jeg har fysikken til å klare noen kilometer uforutsett terreng, men de som er vant til sti blir nok mer sliten av "hvileløs vandring"
I humpa før Svarttjern ble det solnedgang på oss. Fra Svarttjern til der bilen var parkert var det to kilometer røfflig regnet.
Jeg håpet vi rakk bilen i tide, men Hege hadde nok ikke like mye å gå på som meg for å øke farta tilbake. Men med javnt sig så kom vi nærmere bilen.
Jeg hadde ikke regnet med å bruke så mange timer på turen, så jeg hadde ikke pakket lommelykt. Litt lys er det fra mobilen, men det er jo begrenset hvor lenge den varer når man har brukt den til navigering iløpet av dagen.
Når vi fikk dekning på telefonen ble Hege etterlyst, men de fikk beskjed om at vi var i rute og kom straks hjem. Månen steig opp over horisonten og mørket senket seg sakte.