I 1911 ble Røysåsen brannvaktstasjon bygget av skogbrannvesenet i Norderhov, Den lå 3 kilometer sørvest for Veme stasjon og 511 meter over havet. Stasjonens utgifter ble betalt av skogbrannvesenet i Norderhov. Stasjonen bestod av ei laftet bu på ca. 10 kvadratmeter med vinduer på 3 vegger og dør på den fjerde og et utsiktstårn. Det første tårnet skal ha hatt fem plattinger med fire meters mellomrom og en stige mellom hver platting. Ikke rart det var utsikt til 8 kirkespir!
Stasjonen behersket store skogarealer: Soknedalen-Holleia, Sokna bygd med Havikskogene og omliggende skoger, Brekkebygda, Strømsoddbygda, og i bakgrunnen Norefjell og Trommaldfjell i Flå. I vest hadde stasjonen sikt til Strandings-Holleia og Snarumskogen med Gaustafjell i Telemark og Glomsnuten i bakgrunnen, og i øst til Haugsbygd, Ringkollen, Ytre Ådal og en del av Hadeland og Land.
I en usignert inspektions-rapport fra 12.6.1928 heter det: "Adkomst: Hovedvei gjennem Soknadalen til Heieren Pensionat ved Veme st. Derfra ca.1 times opstigning. Stationen, hvis drift bestrides av Norderhov kommune, var besat døgnet rundt. Stationen bestaar av en tømmerhytte i god stand og et ca. 80 m. fra stationen beliggende utsiktstaarn, som nu er helt råttent og farlig at bestige. Mot vest hindres utsikten av høiere åser. For en del aar siden bygget "Skogbrand" efter anmodning av Union Co. en vakthytte paa den ca. 10 km vestenforliggende Grønknuten. Denne station, som behersket det indre plataa av Holleia, som ikke sees av Røisaas, var imidlertid nedlagt. Dette punkt synes egne sig bedre for et eventuelt nyt taarn. Det burde bygges et nyt taarn av vor vanlige type og utstyrt med kartplate og sikteapparat samt kikkert som mangler paa nuværende station paa Røisaas".
Det må ha vært en sprek inspektør som kunne gå så raskt fra Kvernvolden på Verne til Røysa. Året etter var legendariske Julius Nygaard på inspeksjon. Vaktstua var i god stand. Den hadde vært bemannet i hele juni, noe Nygaard fant overflødig med tanke på de værforholdene en hadde hatt. Vaktmannen hadde kontakt med vakta på Gyrihaugen, Kongsgaardskollen og Grønknuten når de var bemannet, men det knep med bevilgninger til drift.
I 18 somre fra 1921 hadde Thorvald Liuhagen fra Veme stillingen som brannvakt på Røysåsen. Hytta var hans sommerbolig. Med kikkerten kunne han følge med i livet hjemme i Liuhagen. Spøkefullt sa han, at han kunne se hønene blunke. Hans barnebarn minnes med glede turer opp til bestefaren med proviant. De fikk låne kikkerten og kunne telle åtte kirkespir. Thorvald Liuhagen overvåket de store skogområdene med jevne mellomrom etter å ha klatret opp i tårn eller furu. Dersom han oppdaget røyk eller ild, hadde han telefonforbindelse med sentralen på Veme som varslet videre. I tillegg til telefon var kikkert hans viktigste arbeidsredskap.
I skogbrannarkivet fra 1933 er det funnet et skriv fra fungerende brannsjef i Norderhov Skogbrannvesen, Herman Oppen: "Vaktmannen på Røysåsen kan peile regnskurer dersom han har opplæring i hvordan dette skal gjøres." En del av brannvaktstasjonene hadde meteorologiske oppgaver. Om vaktmannen fikk slik opplæring og dermed ble medarbeider for Meteorologisk institutt, sier arkivet ingen ting om.
Fra slutten av 1950-tallet ble brannvaktstasjonen her overflødiggjørt av flyovervåking. Den gamle vaktstua er nå i privat eie og både modernisert og utvidet.
Stigen som førte opp i ei furu, for å gi ekstra oversikt, finnes den dag i dag.
Etter på ha tilbragt dagen på hundeutstilling på Øvrevollgaloppbane, så kriblet det litt i beina etter at middagen var spist i dag. Patran, Tessy, Mounty og Ronja ble med på en liten kveldstur. Jeg kunne gått hjemmefra, men siden det var blitt såpass seint så ble det bil ut til bommen. Turen gikk først til Holleia view, da veien gikk så si helt fram til cachen. Bare noen hunder meter med bushing. Greit funn på få minutter. Så ble det rein bushing i 5-600 meter fram til hytta.
Nydelig kveldssol i passe turtemperatur, litt drag i lufta så myggen lot vente på seg. Like nedenfor hytta så vi en ospemår som var skikkelig nysgjerrig og stoppet opp for å titte på oss. Mye dyreliv på Holleia om en kikker litt rundt seg når en går. Dette er kjente trakter, men på utkikk punktet hadde jeg ikke vært tidligere, men gått lenger inn på fjellrabben.
Jeg må starte med å gå med kamera i hånda hele tiden, for her er det en ospemår som sitter og titter på oss. Men med kun mobil å ta bilde med på turen, så er det begrenset hva som er tydelig når en kommer hjem for å se. Hver gang jeg drar uten kamera så får jeg skikkelig nærkontakt med ett eller annet dyr.
