Makalausfjellet 1099moh

Etter å ha sett noen bilder både på instagram og på Facebook, så lurte jeg på til Åse om vi skulle ta en liten utflukt oppover Begnadalen til Makalausfjellet. Vi fulgte veien fra Reinli innover mot Stavadalen og Nørdre Fjellstølen. Men det viste seg ikke å stemme lenger. Så etter en bomtur til Jettegrytene og spurt noen turgåere, så endte vi opp med å pendle oss opp på kryss og tvers i et hyttefelt eller to. Det kommer litt ann på hvordan du ser det. En ting var helt sikkert, det hadde skjedd mye i området siden denne turbeskrivelsen var laget.

Med et forholdsvis flatt fjell fra parkeringen så er det begrenset hvor makalaus denne utsikten fra toppen kunne bli. Men vi hadde trua når vi fant riktig parkering. Norgeskart viste stier og veier på kryss og tvers der. Det var satt opp skilt som viste både skiløyper og turstier. Det var kun et fåtall som hadde avstandsbemerkninger. Men langt var det ikke.

Det viste seg at det var plassert ut noen stolper her også, så jeg fikk scannet noen uten å gå med kartet oppe. Nei vi var på tur og ikke på stolpejakt.

Terrenget minnet litt om Norefjell, med sitt lettkuperte terreng og breie stier i flere retninger.

Her var det stor manko på høstfarger, som det er i de fleste fjellene i høst.

Men dager i fjellet er til for å nytes

Vi snakket litt om at vi skulle prøvd å få til en runde der, men terrenget tatt i betraktning så var det stort potensiale for at vi hadde kommet til ei myr som ikke var så enkel å forsere. Vi hadde hatt en knallfin tur tidligere på dagen og åsene rundt begynte å bli ganske grå. Nei vi holdt oss til stien som gikk fram og tilbake.

Stien var helt grei å gå uten de store humpene eller steinene.

Mange små vann og hvit mose, det gir fjellstemning det.

Litt stemningsbilder må det bli

Vi fant toppen og kunne begynne å se oss om etter geocachen som var like ved toppunktet.

Det var ganske lunt der cachen var, så da slo vi oss ned for en kvikk lunsj og en klementin. Bollene hadde vi spist opp i bilen mellom turene, så da smakte det med litt sjokolade. Vi hadde ikke med niste, for vi skulle jo bare en liten tur og ikke to. Planen var å kjøpe middag på vei hjem.

Helt greit å slå seg ned i lyngen for ei pause, før vi gikk tilbake til bilen, samme veien som vi kom omtrent.

Ikke alle var like fornøyd med lunsj uten niste. Men Åse hadde nok av godbiter i rumpetaska, så det var slett ikke synd på de firbeinte på turen.

Litt leik ble det tid til før vi gikk tilbake til bilen.

Kan det bli mere høst enn dette?

Det var mye folk i fjellet, så Una hadde nok å følge med på.

Noen steder kunne man gå som man ville, men det var langt fra alle steder.

Man kunne se helt til Hallingskarvct fra toppen.

Vi plukket med oss en stolpe som sto på en topp i nærheten av stien, så da gikk vi bare over haugen isteden for å gå tilbake der vi kom fra.

Det viste seg å bli et bratt alternativ

Det viste seg at vi kom helskinnet ned alle fem

Det var satt opp en minnestein i bunnen av fjellet like ved parkeringen.

Det var bilder av begge de to omkomne og flyet de hadde havarert med

For de som er interessert så er hele historien der.

Vare noen meter på feil sted, livet er hardt og brutralt

Hittil med stolpejakt, ikke sikkert det blir mer i høst heller.

Når vi hadde kviklunsj pause på fjellet oppdaget jeg at skoen hadde løsnet fra sålen. Dette er de nye skoene som jeg kjøpte i august en gang. De har ikke vært på mer enn 10-15 mil. Vi snakket om at det var litt i korteste laget. På mandagen sendte jeg en mail til Stormberg for å legge ved noen bilder og spørre om det var meningen at de skulle løsne så fort. Den andre skoen var jo like fin. Dagen etter fikk jeg svar at det var bare å bestille nye på nettet og legge inn rabattkoden jeg fikk tilsendt. Så nå er det et nytt par på vei i posten til meg, helt gratis og fraktfritt. Det er kundeservice det.

Jettegrytene ved Kvitingen

Vi skulle til Makalaustoppen, men med en veibeskrivelse fra 2020 med et par stedsnavn som ikke sto på noen skilter, mange nye veier og et hav av hytter... ja så endte vi opp med å kjøre gjennom feil bom og fjerne oss fra målet. 

Ikke de store telefonsignalene på deler av veien inni der. Men kartleseren kom med nytt turmål rett i nærheten. Det er jettegryter her, sa Åse. Bilen snudd og vi fant parkeringen for turmålet. Siden den opprinnelige turen ikke var lang, så fant vi ut at vi kunne rekke to turer den dagen.

Formen til Åse var ikke helt i 100, men når turene ikke innebærer veldig klatring oppover, så tok vi det deretter. 

Jettegrytene ved Kvitingen blir også kalt Gjøgerlaugitn. Gjøgerlaugitn er noen kolossale jettegryter med mørke fjellsider, nifse nok til at trollkjerringene (jøger eller jyger) lauget seg der, iflg. troverdige vitner.» Jettegrytene ligger på rekke og rad fra Kvitingen ned mot Stølstjernet. 

Kvitingen var et veldig trivelig vann, så bomturen som ble til noe alternativt var veldig bra. Her var det gamle trivelige hytter rundt vannet. Ikke vei fram og fyr i ovnen på ei av dem.

Det var spådd gråvær med utrygt for regn, men regnet dukket ikke opp før vi kom ut fra Kafeen etter at vi hadde spist middag ved halv femtiden på ettermiddagen.

Det var utrolig klart vann i Kvitingen.

Jettegrytene ble laget under istiden, men er både geologisk og naturmessig en flott plass. Det fortelles om at dette kan ha vært et offer- og avrettingssted, kanskje i steinalderen. Boplasser fra denne tiden er registrert ved Ølsjøen, ikke langt unna Kvitingen. Gjøgerlaugitn har nok sine hemmeligheter. En gjøger er søster til trollet. I norrøn mytologi, er det betegnelsen på en jotunkvinne, et frastøtende vesen med lang hals og lang nese.

Siden vi ikke hadde planlagt tur hit så ble det meste en overraskelse. At det var så fint langs vannet og at jettegrytene lå på rekke og rad. At det var stolper der også, var overraskende. Så jeg scannet de vi gikk forbi som jeg så. Blir nok ingen rekord i år, men hittil har det blitt 71.

Vi nærmet oss enden på Kvitingen og skjønte at disse jettegrytene ville dukke opp ganske raskt.

Vi regnet med at det var litt sleipt på fjellet da det var litt småyr i lufta innimellom.

I etterkant så var det overraskende mange høydemeter.

Da vi oppdaget at vi var på feil kurs som utgangspunkt, var det et alternativ å gå opp på Makalaus. Når vi kom hit så skjønte vi fort at vi måtte legge en plan B... eller C da  egentlig.

Så på noen bilder fra området i etterkant og da var det faktisk noen som svømte rundt i disse svarte hullene. Når vannet var så klart ellers så må det være svart fjell her, eller et bunnløst hull.

Vi måtte skli oss ned en skrent for å komme ned til stolpen. Åse som driver med Geocaching var ikke fult så heldig her. Den boksen tok vi ikke sjansen på å klatre opp til. Vi har vært på endel klatreturer etter bokser opp gjennom, men her var det så sleipt at vi vurderte det til stort potensiale for å bli våt om vi hadde prøvd.

På vei ned var vi nede på rumpa og på vei opp igjen var vi nede på knærne. Hadde det ikke vært noen hakk i fjellet så hadde vi hverken kommet oss ned eller opp. Til tross for fjellstøvler med god såle var det svinglatt der.

Hundene sleit også med å komme seg opp igjen og var innom et par alternative ruter. Vi snudde og gikk samme veien tilbake til bilen som der vi kom. Det var enklest å kjøre til nytt utgangspunkt fant vi ut. Tilbake i bilen og sjekking av kartet var vi ennå ikke helt sikre på hvor vi egentlig skulle kjøre videre. Da stoppet vi ved noen som gikk langs veien og fikk bekreftet at vi skulle gjennom bommen igjen og forbi noen søpleconteinere for å gjennom ny bom. 

Nordre Ryggevann i Nittedal

 

Driver for tiden med eksponerings terapi. Hadde jeg ikke avtalt å komme med esker til Marius og Merethe i dag, hadde jeg ikke avtalt med Marius at vi skulle gå tur i dag... ja da hadde jeg sitti i sofaen og sett på regnværet utenfor. Men jeg endre opp med 30 stolper rikere, og en runde på snøtt fire timer i regnvær i dag. Om jeg fortsetter vil jeg da nyte en tur i regnvær?

Skjermen på telefonen min virker dårlig i regnvær, telefonsignalene var tidvis fraværende helt innerst der, men vi fant nå fram uten for mye knot. Det ble kjappe korreksjoner når vi fikk igjen signalet så kartet viste seg.

Forholdsvis vått i terrenget til tider og innen vi var til bilen igjen så kunne vi vel vri alt vi hadde på oss helt inn til underbuksa.

Det var en fordel å følge ganske godt med på kartet, for det var stier på kryss og tvers der, og vi skulle ikke følge blåmerket løype hele tiden viste det seg.

Det var mye gammel grov skau. Endel hadde gitt opp håpet på livet. Vi merket ikke myggen før vi ble stående stille en stund for å sjekke kartet eller få tilbake signalet. Men da fikk vi til gjengjeld besøk. Trodde ikke mygg var så iherdig i regnvær.

Det var noen glimt av utsikt på turen, her kan man se Røverkollen i det fjerne. Der var vi på stolpejakt i fjor. 

Varga sjekket ut stupet nedover. Hun var med aleine i dag. Noe for alenefreningen, men mest fordi jeg ikke hadde plass til flere hunder i bilen sammen med alle eskene.

Stort sett var det breie fine stier, med en god del røtter.

Det regnet litt opp og ned, men for det meste var det duskregn.

Skikkelig skautur uten at vi møtte særlig folk. Vi møtte vel kanskje en fem seks stykker iløpet av runden på nærmere 12 kilometer.

På Søndre Ovann hadde vannliljene startet blomstringen sin.

Det var ikke enkelt å komme seg ut på kanten for å få tatt noe bilde av vannliljene når jeg bare hadde med meg mobiltelefonen. Tenkte at det var liten vits i å dra med kamera når det var så grått vær.

Det var mange flotte plasser det var laget til både fiskeplasser og bålplasser. Så stedene var nok hyppig besøkt når det var fint vær.

Så ble det litt fastere langs vannkanten, så jeg fikk årets første vannliljebilde.

Det var stort sett stolper i stikryssene, så en skulle ta riktig sti videre.

Hakkespetten hadde vært veldig ivrig

Marius labber føre mens jeg scanner koder eller dokumenterer ferden.

 Trivelig på tur når man stadig kommer fram til vann eller går langs vann. Det ble ingen nistestopp på lørdag, Vann i fart så si og en energibar, det var det. Så det smakte utrolig godt med biff og dessert på Mortenskro etterpå. 

Ved Nordre Ryggevann var det fem svarte stolper, der var det dårlig med dekning på telefonen så det lønte seg å sjekke kartet et stykke fremover når en fikk dekning. Derfra gikk stien i retning bilen igjen, så vi var halvveis på dagens etappe. Kjekt at stolpene lagres i appen når det ikke er dekning, så man kan laste de inn i etterkant når man er på nett igjen.

Varga fikk vann når hun ville det. Utover dagen så hun mer ut som en druknet katt enn en flott hund. Jo mer hun ristet seg, jo våtere ble hun så det ut til.

Stien ble både smalere og tettere når vi nærmet oss enden av vannet.

Det er godt å komme hjem og fyre i ovnen etter en slik tur da.

I enden av vannet var det demning. Det så ut som stien gikk over demningen og fortsatte opp fjellsiden i stige! Det gikk en alternativ sti nedover langs bekken, så vi gikk for den.

Marius måtte bort for å sjekke, men stigen fristet nok ikke særlig i sleipt regnvær.

 Det var så mye vann at demningen rant over

Vi mer eller mindre krabbet oss opp en vanvittig bratt alternativ sti opp på toppen av åsen.

Lite visste vi da at vi måtte snu og ned igjen samme stien

For når vi kom opp på toppen fikk vi dekning på telefonen og vi skulle ikke på stien som krysset bekken, vi skulle følge stien som passerte hytta på andre siden av bekken. Vi mer eller mindre sklei oss ned lia igjen før vi fant riktig sti.

Jo nærmere vi kom sivilisasjonen igjen, jo mer stier ble det i terrenget, men på kartet fantes det ikke en sti opptegnet. Så da var det bare å følge den stien som hadde sånn noenlunde riktig retning.

 Om maurene hadde fått noe, eller de hadde dratt med seg noe vet jeg ikke. Kunne minne om en sopp, men det er vel litt i tidligste laget?

Varga ville aller helst gå først, så da gikk vi av prinsipp godt bak en stund.

De siste stolpene sto langs en grusvei som førte tilbake til bilen. Takk for turen Marius.