Bremanger til Aurland

 At Hr Yr meldte solskinn for en gang skyld i løpet av ferien gjorde ikke noe, men det passet dårlig at det var den dagen jeg skulle kjøre 400 kilometer. Ferien nærmet seg slutten og jeg hadde kun igjen ei overnatting før jeg hadde planlagt å kjøre hjem fra Hallingdal på søndag.

Jeg kom meg av gårde forholdsvis tidlig, og plottet inn GPS'n med adressen til hotellet i Hallingdal. Jeg hadde kjørt til Bremanger fra Sogndal uten å ferge, men brått så var jeg på ei fergekai. Jeg kan ikke si jeg helt skjønte når jeg måtte ha blitt dirigert en annen vei enn til Bremanger. Men jeg hadde en mistanke noen kilometer tidligere da jeg brått så skilt til et stedsnavn jeg hadde sett reklame for på Havlys og en Hjortefarm. 

Ingen sak å ta ferge, for du kjører inn og venter det kvarteret eller så som turen tar, før du kjører iland igjen. Fergene går stort sett fram og tilbake med en annen ferge, så du venter aldri lenge for å komme med. Kan nok ta lenger tid når turistsesongen virkelig tar til, men i juli er jeg aldri på tur der det er andre turister. Jeg har noe annet å finne på enn å stå i kø.

Det blir ikke så varmt i bilen for hundene heller når en tar ned bakrutene. Det er jo vind når båten går.

Lastebilene blir alltid plassert midt på båten slik at den skal ha sånn nogenlunde stabil vektfordeling. Vi kjørte i land og hadde ikke kjørt mange kilometerne før vi kom til ei ny ferge kai.

Vi hadde brått havnet på Lote og da måtte vi over fjorden igjen. Når man stadig kjører i lange tunneler og tar noen ferger så blir man litt retningsvill. Da er det bare å stole på at GPS'n på bilen tar fornuftige valg. I alle fall når man er på en helt annen vei enn man kjørte til stedet man dro fra.

Det er lite annet enn ei fergekø med parkering på slike steder. Jeg var glad for at knallværet til Hr Yr ikke hadde slått til riktig ennå. Jeg hadde nemlig planer om flere stopp på veien hjemover, men ikke riktig ennå. Så skyer og oppholdsvær passet meg bra.

Denne ferga var det langt flere som skulle med, men ikke noe særlig med lastebiler.

Her møtte vi også ei anen ferge midtfjords. De holder god avstand til hverandre.

Overfarten er det bare å nyte. Man ser godt hvem som er turister og hvem som pleier å kjøre ferga. Turistene løper rundt på dekk og lokalbefolkningen sitter i bilene sine og scroller på telefonene sine.

Det var noen timer siden vi hadde startet opp på turen, så da stoppet jeg ved et severdighetsmerke for en foss. Hundene trengte å strekke på beina og få litt vann. Jeg hadde jo tross alt vært ute å trasket på fergeturene.

Denne fossen var et imponerende syn, og selvfølgelig var det et kraftverk der.

Det er knapt en foss av litt størrelse på som ligger litt sentralt til, uten at det er laget et kraftverk der. Nå er det kommet krav om at de må slippe vann i fosseløpet også, slik at de ikke går tørre. Det skal ikke være mer inngripende i naturen enn nødvendig.

Vi måtte et godt stykke på oversiden av fossen for å komme ned til elva, slik at hundene kunne drikke.

Det er god sikkerhet i innsuget til turbinene. Det skulle bare mangle, om man sklir og havner uti så har man ikke en sjanse til å stoppe.

Når vi nærmet oss Sogndal igjen hadde sola begynt å varme skikkelig, jeg måtte på do og da var det naturlig å svinge inn til Bøyabreen, der jeg hadde vært noen år tidligere. Beistrekk, nyte sola, gå på do og se om det hadde skjedd noe siden sist. Jeg og Bella hadde nemlig vært der i 2021. Da var vi også innom en annen bre som ikke var så tilgjengelig. Jeg burde vel kanskje tatt turen innom denne denne gangen også, men det får bli neste gang.

Midt på dagen var vi endelig til den ferga jeg visste vi måtte ta tilbake til Lærdal. Nok en gang måtte vi vente litt før ferga kom for å ta oss over. Jeg hadde tenkt en runde i gamle Lærdalsøyri, men der var det fult opp av biler og folk i et Amcar treff eller noe lignende, så da ble det bare en matbit på bensinstasjonen isteden. Med nydelig vær og en flott fjellovergang, så var det bare å lade opp. 

En kommer og en går, da er det bare å vente...

Som ei kommenterte, kjører jeg mer båt nå så kan jeg kalle meg sjømann.

Blir ikke mer sommerfølelse enn dette

God sommer!

Iglandsvik til Grotle

 

Etter frokost tenkte jeg på en liten fjelltur før været skulle bli for ille med både vindvær og ikke minst regn. Jeg er skikkelig fedd up av regn fortiden. Regnvær er skikkelig energisug og lite motiverende. Men det er ikke så gøy å sitte inne på et hotellrom når man er på ferie.

Det er ikke latesom bratt på Vestlandet. Det er virkelig bratt.

Stiene er godt merket og byr på utsikt fra første meter omtrent.

Jeg slo raskt fra meg noen innsjekking i fjelltoppjakten, for det blåste nok nede i lia. Jeg valgte stien som gikk bortover på en måte, for jeg regnet med at det virkelig blåste på toppene.

Det var endel valg på stier, men ikke mye som fristet.

Et stykke lenger bort så kom stien inn på en slags vei, så jeg fant ut at jeg kunne gå bort dit og følge veien ned igjen til hoved veien. Da ville det bli en runde ut av dette.

Det er kjekt med slike kart som de fleste stiene er merket av på. Da kan man raskt endre opprinnelig turplan.

Jeg var bare glad så lenge regnet holdt seg borte. Jammen holdt det seg borte på hele runden, helt til vi kom så si bort til hotell rommet igjen.

Mærer var det jammen der også.

Varga merket sauene på lang avstand.

Det var mange stein murer oppe i fjellsiden.

Om det har vært hus eller om det er gamle skyttegraver for jakt er jeg ikke så sikker på.

Da vi kom bort til veien så var det ikke noe alternativ å ta veien videre oppover fjellet noe alternativ. Nei vi måtte nedover for å få litt ly.

Du veit det er bratt når du kan telle svingene på veien nedover, før den når bunden.

Revebjeller var det mange av alle steder, dette er en enkel, men giftig plante. Er ikke alle de giftige plantene veldig overlevelsesbare?

Det rant vann nedover fjellsidene alle steder her også. Det er nok fryktelig vått på Vestlandet i år.

Humlene er ivrige når det ikke regner. 

Når vi kom ned fra fjellet gikk vi ned til kirkegården som vi så fra toppen. Dette var en ennå eldre gravplass enn den som ligger like ved hotellet. Her var de nyeste gravene fra slutten av 1880.

Med dårlig plass for å graavlegge folk ble det vel mange små plasser isteden for en stor.

Litt stil over alt fra gamledager.

Det var visst mange umerkede graver på denne gravplassen.

Havet var fjære, så nå var de stort område å gå på i forhold til sist.

Som kom det en mann etter meg med ei rive i hånda. Jeg gikk visst gjennom det han skulle slå til dyra sine. Blomstereng kan da ikke ha særlig med næring, så de er nok nøysommelige disse sauene på Vestlandet. Rundt meg er vel ikke smørblomster og hundekjeks de som går under dyrefor, men mer som bie og humleenger.

Jeg lot vær å kommentere, men fortsatte bare ut mot havet. Jeg var jo praktisk talt over jordet hans. Jeg gikk jo bare på kanten fra kirkegården og ut til steinen. 

Kammaneter, eller ribbemaneter som de også kalles, er en gruppe av virvelløse dyr som kan bli svært tallrike og som inngår i en samlegruppe kalt «geleplankton». Disse spiller trolig en viktig økologisk rolle i marine økosystemer. I denne gruppen inkluderes også nesledyr som stor- og småmaneter og kappedyr som salper og sekkdyr.

Sånne har jeg aldri sett tidligere.

Det begynte å bli gråere og gråere rundt oss, så da ville nok været Hr Yr hadde meldt om funnet veien hit avlikevel.

Minner fra en svunnen tid

Skjellene lever farlig til det er flo igjen.

Så hadde vi tråklet oss fram til Grotlestranda igjen, så vi kunne gå veien tilbake. Måtte jo unngå denne sinte gamle mannen.

Som du skjønner så er det litt grus på hotellrommet, ikke bare på golvet.  Hundne har ikke vært i senga, men jammen er det sand der også.

Varga graver og Bella var i veien. Sa er det flere som blir fulle av sand.

Hailey skygger unna.

Det er mye blomster på Vestlandet, og sniler.

Du veit det er værhardt når til og med postkassa ruster.

Det begynner å bli bra å være på tur nå, så det skal bli godt og komme hjem for å sove i egen seng igjen. Se hvor mye som har skjedd i drivhuset og ikke minst kose kattene igjen. 

Det er bare å nyte de få timene som det er oppholdsvær i løpet av denne ferieuka.

Siste dagen i Bremanger, dagen etter startet hjemturen for en siste overnatting denne sommerferien.

Hundene er blitt riktig flinke til å feriere. Vente utenfor butikken og hilse på fremmede, Når bilene stopper midt i veien for å gå ut og kose med dem. Det er ikke mange hundene her, jeg har kun sett en eneste en bak i en bil. Ingen ute på tur. Det er litt merkelig.

Vi hadde ikke før kommet inn igjen fra tur så bøttet det ned og blås bortover. Når jeg var på luftetur med hundene så ble jeg rimelig våt. Regnvannet smakte salt, for det spruter fra havet. 

Varga likte veldig godt når vi hadde rom i første etasje, da kunne hun følge med på naboene. Rart med det når en bor litt skjermet til hverdags, da må man jo sjekke når noen kommer kjørende eller noen prater utenfor.