Skumringstog på Krøderbanen

Jeg har aldri kjørt denne jernbanen, til tross for at den er en halv times kjøretur hjemme fra. Ungene har vært med på turen via skolen, men jeg har jobbet de dagene. Det er vel litt på samme måte som Skibladner i fjor. Noe gammelt som man må passe på å kjøre med om det plutselig ikke virker lenger.

Jeg satt vel igjen med samme følelsen denne gangen. Det var litt amatørmessig og mangelfullt på informasjon om du er med på dette for første gang.

Krøderbanen er en 26 km lang museumsjernbane som går mellom stasjonene Vikersund og Krøderen. Banen ble åpnet med stor festivitas så tidlig som i 1872 og levde et aktivt liv, hovedsakelig basert på tømmertransport, fram til den ble nedlagt som statsbane i 1985. 

Flere stasjoner er bevart, og både på Krøderen og Kløftefoss stasjoner er det samlet store mengder historisk jernbanemateriell. Endestasjonen Krøderen er fredet som teknisk kulturminne, og her finner du stasjonsmuseet. Hele stasjonsanlegget er komplett, omtrent slik det var da banen ble åpnet. Både bygninger og rullende materiell er godt tatt vare på. Her kan de besøkende få både omvisning og servering. 

Med Krøderbanen kan du få en førsteklasses historisk reise med veterantoget, som selvsagt har både damplokomotiv og gamle teakvogner, hver søndag om sommeren. På søndager i august har du også mulighet til å forlenge turen med båten «Kryllingen» opp Krøderfjorden til eventyrslottet Villa Fridheim. Etter avtale kan du også leie hele veterantoget med mannskap og materiell til et arrangement utenom det vanlige. På søndagene i juli kan du oppleve et heidundrende westernshow på Kløftefoss stasjon.

Det tradisjonsrike skumringstoget mellom Krøderen og Snarum gikk i går kveld. Jeg kom tilfeldig vis over et arrangement på nettet, og vipps så hadde jeg kjøpt meg billett. Toget kjørte med damplokomotiv nr. 11 "Ulka" fra 1892 og historiske personvogner. Dette er det eneste persontoget på Krøderbanen som kjøres etter mørkets frembrudd - en helt spesiell reiseopplevelse. Den romantiske stemningen forsterkes ved at vognene har parafinbelysning.

Krøderbanen ble åpnet i 1872 og nedlagt som NSB-bane i 1985. Samme år besluttet Stortinget at Krøderbanen skulle bevares som en museumsjernbane, og Stiftelsen Krøderbanen ble opprettet i 1986. Siden 1977 har Norsk Jernbaneklubb kjørt veterantog med damplokomotiv på banen i sommersesongen.

Anleggsarbeidet på Krøderbanen startet våren 1870. Banetraséen fikk bl.a. 6 skarpe kurver, noen av de skarpeste på norske jernbaner. Stigningen opp fra Vikersund var 1:45, videre måtte banen krysse hovedveien seks ganger. Krøderbanen ble 26 kilometer lang, og da den stod ferdig hadde den kostet 101.500 spd. pr mil.

Banen ble åpnet i 1872. Det var kong Oscar II sammen med sin dronning Sophie som den 19. november foretok en "kongelig" åpning av banen, men den offisielle åpningen ble ikke foretatt før den 28. november. Krøderbanen ble bygget som en sidelinje til Drammen - Randsfjordbanen, og hensikten var å skaffe forbindelse mellom Hallingsdalsvassdraget og Drammen. De første jernbanene i Norge ble nettopp bygget for å skape forbindelse mellom innenlands seilbare vassdrag og kysten.

Banen ble bygget smalsporet (1067 mm sporvidde), men ombygget til normalspor (1435 mm) i 1909. Mange av de tidligste jernbanene i Norge ble bygget smalsporet fordi de var billigere å bygge - det var det landet hadde økonomi til.

Krøderbanen var en utpreget godsbane, men hadde også persontrafikk. De største godsmengdene var tømmer som ble fløtet i Hallingsdalsvassdraget, tømmer fra skogene langs banen og jordbruksprodukter som ble fraktet ut av distriktet. Tømmeret ble eksportert, særlig til England, eller det ble til papirmasse på en av de mange papirfabrikkene langs Drammenselven. Noe forlot også distriktet i form av trelast, det var mange sagbruk i området. Jernbanen førte til en stor økonomisk oppsving for distriktene omkring. De mange store drifts- og hovedbygningene på gårdene langs Krøderbanen vitner om dette.

Da Bergensbanen skulle bygges var ett av alternativene å la den følge Krøderbanen og deretter gå videre langs Krøderen og opp gjennom Hallingdalen, men i stedet ble det besluttet at den skulle gå fra Hønefoss over Sokna og Ørgenvika til Gulsvik. Bergensbanen ble åpnet mellom Gulsvik og Bergen i 1908, og da ble trafikken på Krøderbanen den største noensinne. Alle passasjerer og alt gods måtte fraktes med dampbåt mellom Krøderen og Gulsvik. Over 700 reisende pr dag kunne bli ekspedert og det ble til og med bygget jernbanerestaurant på Krøderen stasjon i denne tiden.

Da Bergensbanen året etter ble åpnet i hele sin lengde ble trafikken på Krøderbanen sterkt redusert.

Etter 1909 rullet togene på Krøderbanen i årevis uten at det skjedde så store endringer. Etter annen verdenskrig ble det satt inn små, lette motorvogner i persontogene. Disse var raskere og mer komfortable enn det gamle materiellet. Etter at motorvognene kom kjørte persontogene oftere enn før, det ble også opprettet flere holdeplasser hvor disse stoppet.

I 1956 ble det besluttet å innstille persontrafikken på Krøderbanen og erstatte den med busser. For å gjennomføre dette måtte veiene oppgraderes, og det siste ordinære persontoget på Krøderbanen kjørte i 1958. Godstogene fortsatte omtrent som før. Etter 1960 ble godstogene om vinteren, når det ikke var fløting av tømmer, kjørt med en skinnetraktor som var stasjonert på Vikersund. Fløtingen i Hallingdalsvassdraget opphørte i 1967, og dette året gikk også det siste godstoget trukket av damplokomotiv.

Etter dette ble det bare kjørt godstog på Krøderbanen ved behov. Ettersom trafikken stadig ble mindre ble skinnetraktoren på Vikersund til slutt inndratt, deretter måtte skinnetraktoren på Hokksund benyttes når det var behov for transport på Krøderbanen. Utover 1970-tallet ble Krøderbanens fremtid diskutert. Banens lave akseltrykk, at det var behov for opprusting og at trafikken var svært liten gjorde det ikke så enkelt å argumentere for å opprettholde driften.

Norsk Jernbaneklubb hadde tidlig vist interesse for Krøderbanen. Klubben ble opprettet i 1969 for å ta vare på verdifullt historisk jernbanemateriell som ellers så ut til å forsvinne. Man innså tidlig at man trengte en egen jernbane for å kunne kjøre med dette materiellet. På Krøderbanen fant man hva man trengte - hele banen var intakt og på Krøderen stasjon var miljøet lite endret gjennom årene. Noe bedre utgangspunkt for en museumsjernbane fantes neppe.

I 1977 begynte regelmessig kjøring med veterantog på Krøderbanen, men i 1979 vedtok Stortinget å legge ned den nordligste delen av banen med Krøderen stasjon. Det spøkte bokstavelig talt for bevaring, krefter arbeidet for å bruke traséen til vei, stasjonsområdet på Krøderen til bensinstasjon og stasjonsbygningen til blomsterbutikk. Heldigvis seiret fornuften. Krøderen stasjon ble fredet, og Stortinget vedtok i 1985 at Krøderbanen skulle bevares for ettertiden som museumsjernbane.

I 1986 ble Stiftelsen Krøderbanen opprettet. Stiftelsen eier sporet og alle bygningene som tilhører banen, og var i de første årene også ansvarlig for driften og vedlikeholdet av det rullende materiellet som benyttes på Krøderbanen. Senere ble ansvaret for driften overtatt av Kunstnerdalen Kulturmuseum (KKM) som var en konsolidert stiftelse for flere museer i Modum, Krødsherad og Sigdal. Fra 2014 er Krøderbanen en avdeling i det konsoliderte Buskerudmuseet.

Norsk Jernbaneklubb har en egen driftsavdeling knyttet til Krøderbanen. På frivillig basis bistår medlemmene med kjøring av togene og vedlikeholdet av det rullende materiellet. Det meste av det rullende materiellet eies av Norsk Jernbaneklubb og noe er eiet av Norsk Jernbanemuseum.

I nyere tid har Krøderbanen også fått sin egen støtteforening - "Krøderbanens Venner". Venneforeningen er opprettet som en base for de som gjerne vil være med å støtte Krøderbanens virksomhet, men som ikke nødvendigvis er så opptatt av å delta i drift og vedlikehold av rullende materiell.

Vel ombord på toget og vi kunne bare vente på avgangen. Allerede før toget startet hadde vi mistanke om at dette kom til å bli en lang og slitsom tur. En i nabosetet hadde med seg to veldig skjemme kniver som han prøvde å imponere. Vi fikk rask inntrykk av at han ikke kjente disse to damene så godt. Jeg ville tippe på en dobbelt Tinderdate. For jentene kjente tydligvis hverandre bedre. Kanskje den ene var "sikkerhet" for ukjent treff.

Toget satte seg i bevegelse og sjarmøren la i vei med en lang avhandling om Julius. Jepp sjimpansen Julius. Han hadde nemlig sett en dokumentar om Julius. Gledespikene hvinte av fryd over alt han fortalte. Når han da kom til at dyrene i dyrehage lever lenger enn om de hadde levd på egenhånd. Da skulle den ene jenta prøve å imponere med svaret på hvorfor det var sånn. Det bor nemlig ikke så mange ville dyr i en dyrehage!

Konduktøren kom for å klippe billettene.

Toget snudde på Snarum og vi fikk en lang avhandling om Deadwood på turen tilbake til Krøderen. Sjarmøren hadde en rolle i Cowboyshowet som er der hver søndag gjennom sommeren. Gledespikene ble kjempeimponert over at han var skuespiller. 

Stolpejakt på Noresund

Når man kjører rundt med kamera i bilen så hender det at man får noen blinkskudd. Ikke alle dyrene er like enkle å ta bilde av, som regel hopper de avgårde om en stanser bilen. Bilde gjennom bilruta er sjelden bra, selv om en tror en har reine ruter. Når man kjører ned ruta må man huske å slå av radioen. Noen ganger må man liste seg ut av bilen også for å få et bra bilde. 

Haren så jeg på vei til jobb onsdag morgen, etter jobb dro jeg til Noresund for å scanne noen stolper. Hele helga har jeg planer og Hr Yr har bestemt seg for at sommeren kan komme tilbake. Så da blir det vel bra framover.

Varga, Bella og Hailey fikk tur, de vaser fremdeles veldig når de går samlet på tur. Jeg synes det er greit å legge opp slike stolpeturer så en får en runde ut av det. I og med at det var fire stykker ved gamlehjemmet så ble det en tur over brua før vi tok runden med de andre,

PÅ vei til Noresund kjørte jeg gjennom ei skikkelig regnskur. Over brua så det rimelig mørkt ut en stund. Mulighet for skikkelig regnvær med lyn og torden så det ut til en stund. Men vi klarte oss hele runden uten noe regnvær.

Lupin blomstret flittig alle steder, så det var ikke alle stolpene som var like enkle å få øye på.

Når man har leitet litt gjennom årene så får man litt trent blikk i hvor de kan være. Man er jo avhengig i at de som har satt ut stolpene har en fungerende GPS til å ta ut koordinatene ril QR koden.

Det var så mye vann i Krøderfjorden ved gamlehjemmet, at all sandstranden sto under vann. Men hundene fikk drikke seg utørste da.

 Jeg liker statistikk, liker å ha oversikt. Stolpejakt er egent statistikk og merker man kan oppnå ved å scanne stolper over så så mange meter, i forskjellige fylker, fullførte kart også videre.

Jeg har sikkert skjermdump fra tidligere år over oppnådde merker, men de har jeg ikke tenkt å leite etter. Det får holde med årets merker så langt. Stolpejakten er gratis og veldig enkel å holde på med. Har sett at såkalt turorientering har kommet med egne stolper flere steder. Skjønner ikke hvorfor noen må kopiere et konsept. Finn på noe annet isteden mener jeg.

, 

Merke nummer 

1 er besøkte grønne stolper

2 er besøkte blå stolper

3 er besøkte røde stolper

4 er besøkte svarte stolper

5 er besøkte kart

6 er fullførte kart

7 er besøkte stolper over 900 meter over havet

8 er besøkte fylker

9 er antall x 3 stolper i en kommune

10 er antall fullførte ekspedisjonskart

Stolpejakten lar seg kombinere med utfordringer og merker man får ved å tracke turer med Garmin klokke også. Greit å se hvor man har gått og hvor lang runden ble. Avstand varierer veldig fra kart til kart, hvor mange stolper de inneholder.

Lurte litt på om de hadde satt ut stolpene ved Kryllingheimen for at de gamle skulle ha noe å se på utenfor vinduet, eller om de ville vise fram et flott område.

Siden vi har startet med sommertid på jobben var jeg ganske tidlig på Noresund. Så når vi passerte barnehagen var det flere unger som sa hei. Ei jente på huska spurte til og med om hun kjente de hundene der. Nei du gjør nok ikke det svarte jeg. Det tvilte hun litt på. Spørs om hun hadde veldig lyst til å klappe dem.

Skyene løste seg mer og mer opp, det førte til at sola steika riktig så godt til tider.

Noresund Fjordpark har aktiviteter for store og små. Både bålpanne og bademuligheter.

Nok en anledning bød seg for en dukkert for jentene.

Varga kunne tenkt seg å slippe båndet så hun virkelig kunne aiert i vannet. 

Den klatresoppen her passer bra for Sofie til høsten tenker jeg.

Fint til rettelagt for turmuligheter. De har jo planer om nye leiligheter med skikkelig nær fjordutsikt. Der kunne faktisk jeg ha tenkt meg å bodd når jeg blir 110 år.

Om det er sti eller bru bryr ikke Varga seg noe om.

Så gikk ferden under riksveien og videre oppover i byggefeltet.

     

Det er endel huseiere som har sans for detaljer 

Jeg har sans for slik hage, men den er lite forenelig med full jobb og stor lyst på tur når sola skinner. En fin hage krever mye jobb.

Stolpene viste vei til en snarvei oppover i byggefeltet

Den gikk gjennom Knottland for å si det mildt.

Glad stien ikke var så lang. Vel ute på asfalten igjen kunne jeg pirke de bitte små svarte jævlene ut av ører og andre kriker de hadde gjemt seg.. Knotten biter skikkelig og er nesten ikke til å bli kvitt.

På haugen bak den gamle kroa var siste stolpen og vi kunne finne bilen og dra hjem. Jeg håpet på at dagen etter ble fri for ei regnskur, så jeg kunne slå plenen for andre gang i sommer, Det vil med andre ord si at det er på høy tid.