Skarrudkollen på Vikerfjell

 

Dagens andre kolle som var en rein impulshandling på søndag er det litt uvisst hva heter, men jeg velger vel det som sto på alle tursti skiltene Skarrudkollen. På Norgeskart står det Skarderudkollen, mens fjelltoppjakten har bommet helt på navnet. Der er innsjekkingen Skalerudkollen. Men samma det, jeg har fått en grønn hake på toppen jeg.

Svarttjern er et av veldig mange tjern på Vikerfjell.

Stien fulgte vannkanten et stykke før den forsvant oppover lia. Takk for mange flotte bilder av meg Hege og takk for trivelig turfølge i helga. Jeg var glad jeg hadde valgt tursko denne søndagen, for jammen var stiene våte nok enkelte steder.

På steder man ikke har vært tidligere, så er det smart å holde et halvt øye med kartet på telefonen. Det er som oftest mer enn en sti i terrenget og kanskje ingen på kartet om man er uheldig, 

Mange av de våte strekkene var kloppebelagt, men det er alltid litt vått uansett,

Her var det i overkant mye merking, nesten hver eneste buske hadde blå maling på seg.

Nedi småskauen her kom vi over den blomsterenga med både hvitveis og blåveis.

Hvite tepper av hvitveisen rundt om kring.

Blåveisen var det ikke fult så mange av der.

Ingen tvil om hvor en skal her.

Det var ikke langt opp en skulle gå før utsikten startet. Her ser vi Elsrudkollen som vi hadde vært oppe på en time tidligere. 

Stien kloret seg fast i fjellsiden, helt ute på kanten til tider. Og for en utsikt det ble etterhvert! For en bonus tur vi fikk bare ved å følge et lite innfall...

Det er ikke her man vil snuble. Om Varga synes det er langt ned veit jeg ikke, men hun kikket stadig nedover fjellsiden og steinrøysene.

Her hadde stien raset ut da et tre hadde veltet med rota i været. Stien var bygget ut med stokker så en kunne komme forbi.

Jeg er nok litt svak for utsikt, men her var det ikke mange høydemeterne man trengte gå før det ble helt magisk.

Store tørre trør var det mange av på begge kollene i dag.

Når man ser Elsrudkollen fra avstand så skjønner en hvorfor det er bra utsikt der.

Det er god utsikt oppover Ådalen også.

Når vi nærmet oss toppen ble skauen glissen og vi kunne gå på flabergene videre. Etter skiltet å dømme gikk vi oppover Røverdalen.

Bella og Varga speidet etter røvere, men vi så ikke en levende sjel på turen. Veldig rart det der. På vei ned fra Elsrudkollen møtte vi to gamle på vei oppover. Det var de eneste vi så hele dagen. Helt utrolig til en søndag med solskinn å være.

Spor etter istiden

Man kan jo ikke annet enn å bli fasinert av slike trær. Det var mange av dem over hele området.

Vi skjønte vi måtte nærme oss toppen da det ikke var så mye å se som var høyere enn oss.

Så var vi der, men innsjekkingspunktet var litt lenger inn på kollen.

Vaktmesteren av Skarrudkollen

Vi valgte stien mot Skarrudsetera for å komme ned til bilen igjen, da ble det en runde ut av turen.

På de våteste myrene var det laget klopper.

Jeg nøt siste rest av utsikt før stien slynget seg ned i småskauen.

I ly for vinden var det veldig varmt i sola. Det var noen lysninger så vi kunne se ned på tjernene som lå på rekke og rad langs veien innover.

Varga er nysgjerrig på det meste, særlig om hun tror hun ser noe eller hører noe dyr.

Nede på myra måtte vi bare gå rundt den lille putten før vi var inne på grusveien gjennom hyttefeltet.

Hundene er veldig flinke til å drikke når det er vann tilgjengelig. Til og med Varga har skjønt det når vi er på langtur. Noen ganger er det lenger mellom bekkene enn andre ganger.

Ut over dagen ble jeg mer og mer sikker på at dette området kommer til å bli utgangspunkt for flere turer på Vikerfjell i høst.

Bjørka hadde fått store blader selv så høyt til fjells.

Skarrudsetra var ikke åpen

Sikkert veldig trivelig å sitte der for en matbit etter en runde i fjellet. Kanskje jeg må prøve det også i år?

Tilbake til bilen så hadde vi ikke kjørt mange hundre meterne før vi måtte stoppe for litt bilder på toppen av bekken. Her skulle vi vært i vårløysinga isteden.

Nå var det bare så vidt det sildret over kanten og nedover fjellsiden.

Fra Åsaveien til Gyrihaugen

 

Når Hilde mente at det var en god ide og sjekke inn på noen ? i Fjelltoppjakten. Ja rett etter forrige tur med mange bratte høydemeter, så ble det til at et par dager etter så var vi på parkeringa i Hønefoss etter jobb og satte kurs mot neste parkering. Bella ble med på tur på onsdag, da måtte hun være med på jobb først. Det satte både hun og Milo stor pris på.

Jeg er ikke blitt flinkere til å gjøre som andre vil, så vi parkerte på den gamle parkeringa ved ferista og gikk den gamle stien oppover. Man betaler ikke for parkering om man kan unngå det. Det er en prinsippsak. 

Det var store tepper av blåveis hele veien opp til Mørkgonga. Nå gjenstår det bare å ta en tur til Hurumåsen for å se på mogopen. Den har jeg aldri klart å finne, men husker på den hver gang noen legger ut bilder. Må hadde jammen Per vært der og funnet den. Synd jeg allerede har sjekket inn der i Fjelltoppjakten.

Det er ikke bare blåveis som er pent oppover mot toppen. 

Så høyt vi ser oppå toppen er bare halvveis omtrent. Når man først har karret seg opp til Mørkgonga så må man jo helt opp på Gyrihaugen også. Hilde hadde mest lyst til å snu, for vi så to ormer første kilometeren. En bare forsvant i det tørre gresset, mens den andre krysset vein og forsvant. Den siste var en svartsnok, men guffen nok. 

Turen er godt skiltet og blåmalt, men til tider litt glissent med blåmaling. Det er ikke lange biten, men det er litt bratt. Det kjentes nok brattere enn det egentlig var, etter alle høydemeterne noen dager tidligere.

Du kommer til et stiskille som viser veien oppover i klippeveggen eller du kan gå stien rundt for å komme til toppen. 

Endelig kom vi såpass langt opp at det var tilgang på litt vann for Bella.

Angret bittelitt for valget av joggesko, for det hadde vært greit med litt tjukkere såler på slikt underlag.

Fossen er fin nå som det er så mye vann i den. Det er ikke hver gang du ser særlig til den. Lenger ut på sommeren så er det for mange blader på trærne til at du kan se den.

Litt oppe i skråningen går stien over ei stor steinrøys. Utsikten over Steinsjorden, Tyrifjorden og Røyse åpenbarer seg.

Hilde speider ennå etter orm, men vi så ikke flere i løpet av turen.

Steinsfjorden og vi kan vel praktisk talt se helt til Dugurdsnatten som vi var på to dager tidligere.

Til tider er det rimelig bratt der også, men med javnt tempo så går det til topps på et par timer.

Det var ikke så mye snø igjen, men isen lå på alle vennene rundt i området.

Men fiolene blomstret også, så sommeren er rett rundt hjørnet.

Men skulle vi til tops så måtte vi finne på noe annet enn å ta bilde av alle blomstene langs stien.

Siden stien går i en bue, så kom vi inn på bekken vi krysset lenger ned. Da benyttet Bella anledningen til å ta et avkjølende bad.

Hilde derimot var slett ikke like ivrig på å få avkjølt seg i bekken, selv om svetten rant.

Jammen møtte vi på noen snøflekker før vi hadde kommet helt fram til Mørkgonga. Litt overraskende at vi møtte på den så tidlig. Jeg hadde ikke regnet med snø før vi startet på turen bort til Gyrihaugen.

Mørkgonga er dannet i de smeltemassene som rant ut av den såkalte Krokskogvulkanen og som så størknet i overflaten. Senere ble så bergarten erodert langs en svakhetssone fordi den var mindre motstandsdyktig enn bergartene på begge sider.

Jeg skjønner at folk hvalfarter for å smyge seg opp i bergspreekken, det er ganske unikt. Jeg har gjort det en gang, og etterpå går jeg stien rundt. 

Når man går ut på tuppen der så er det nydelig utsikt utover Steinsfjorden.

Det var ikke bare jeg som dokumenterte turen oppover.

Bella tok livet med ro mens vi fotograferte. Denne krakken var sy siden sist jeg var der i 2016. For å være ærlig så hadde jeg vel ikke gått hit igjen om det ikke var for fjelltoppjakten.

Vi bevilget oss en liten pust i bakken og litt vann, før vi satte kurs mot neste mål med turen. Gyrihaugen og ett nytt ? kunne forvandles til en grønn hake.

Samme stien tilbake noen hundremeter, før vi svingte til venstre langs vannkanten på Migartjern. Hadde vi visst det vi fant ut når vi var på toppen, så hadde vi tatt stien på høyre siden av Migartjern opp og ikke dinglet i røttene på venstre siden opp skråningen.

Godt noen hadde gått der før oss, så det var litt hold i snøen. Her kunne jeg også tenkt meg noe annet på beina enn vanlige joggesko.

100 meter omtrent er det så si rett opp. Jeg slapp Bella, for en har vel mer enn nok med seg selv opp der et stykke. Bella er jo så snill og tåger, så hun går ikke etter noen ting. Hun holdt seg mellom meg og Hilde opp mot toppen av Gyrihaugen.

Det flatet ut og da fikk vi se at det sto skilt til Mørkgonga i to forskjellige retninger. Klart den andre retningen måtte sjekkes ut når vi skulle hjem igjen.

Når man tror man er oppe, så er det alltid litt igjen.

Det store grønne huset som sto der sist vi var der, hadde de erstattet med bålpanne og grillplass.

At vi var litt tidlig ute for å se solnedgangen var like greit, det er jo tross alt vel en time igjen før vi var ved bilen.

Jeg skal være enig i at den nye veien som forsvaret laget opp hit for noen år siden er ikke direkte pen i terrenget. Men mange lovpriser den, for nå kan de som ikke er så spreke kjøre veien til Damtjern og gå en kilometer på grusvei før de er på toppen. Kort tenkt av forsvaret å lage veien for så å ombestemme seg. Nei de skulle ikke han noe stasjon på toppen der avlike vel...

Det beste er å nyte utsikten andre veien

Migartjern ligger der som en perle nede i skauen.

Utallige turmuligheter med turistforeningen og ut.no sine turforslag.

Solnedgangen nærmer seg

Det er en veldig fin tur, men du må like litt motbakker. Man kommer ikke til tops på flatmark.

Men går man oppover for å komme fram, så må man ned igjen de samme høydemetrene for å komme til bilen igjen.