Simarudkollen

 

Varga var med på jobb, for på ettermiddagen hadde vi avtalt tur med Åse, Frida og Una. Hestene til Åse var ikke interessante, men Una og Frida var stor lykke. 

Vi fulgte stien fra jordekanten hos Åse og la i vei oppover lia.

Hæ, må vi vente så dere skal sjekke hørselen vår? Får vi løpe litt til når den er sjekket?

Det gikk ikkesti hele veien, men Åse prøver å gå runden endel der det ikke er sti ennå, slik at det kan bli en bra runde som er lett å finne.

Vi skravlet i vei i lettere kupert terreng. Det var lengesiden vi hadde vært på tur nå. Måtte vært siden vi var på Brannhytta på Fjøsvikfjellet fant vi ut. Det skulle ikke gå så lenge før vi tok neste tur, ble vi enige om.

Det er fint i Ådals dype skoger, og kommer du langt nok inn i Ådals dype skoger så kommer du til Sokna.

Over haugen og brått var vi i enden av Hvalstjern. Der var isen så si borte, så hundene kunne få seg drikke.

Noen hadde laget en krakk i vannkanten, så vi kunne satt oss ned for å nyte ettermiddagssola

Ingen av hundene lot seg friste til et bad

Vi krysset over i enden av Hvalstjern, der lå det is på vannet og noe snø. Vi hoppet fra tue til tue og håpet st vi klarte å holde oss tørre på beina. Det håpet brast for min del. Så var det bare å klatre oppover åssiden for å komme til toppen. Heldigvis var all snøen smeltet der, så vi hadde kommet oss opp uten å henge i tauet som noen hadde knytt opp.

Bratt nok når man ser seg tilbake

Derfra var det tydelig sti helt ned igjen, tilbake til Åse.

Mye furuskog og fjellrygger man kan følge.

På toppen av Simarudkollen er det en varde og ei postkasse med turbok.

Jentene brydde seg særs lite om utsikten. Men vi andre sto litt å så utover Ådalen. Stien fortsetter rett over kollen og ned på andre siden ned mot den gamle linna.

Varga samarbeidet bra for et utsiktsbilde, før det var full fart igjen.

Dette var utsikten vi kunne nyte helt ned i skauen igjen når vi var kommet ned fra kollen. Gjør ikke noe med bratte oppoverbakker når man får utsikt på toppen.

Noen hadde hengt opp en saueskalle i et tre. Det så ut til at den hadde hengt der noen år.

Det var blå tepper av blåveis

Etterhvert dukket det opp noen hvitveiser også

Her var det mer folk som hadde gått, så stien var tydelig lang vei.

Stien ble breiere og snart var vi nede på grusveien som går parallelt med E16

Den kunne vi følge helt tilbake til bilen igjen. Takk for turen Åse.

Plan C i Hallingdal

 Vinterens siste skitur ble avlyst på søndag. Hr Yr sa 25 m/s i kasta, så da ville det ikke blitt så hyggelig på fjellet. Men Inger Synøve var ikke rådlaus. Vi avtalte å møtes på Flå og ta en tur til Turufjellkoia, som hun hadde vært på en gang tidligere. Ved nærmere sjekking så var stien borte på kartet også, ikke bare i terrenget, så vi gikk for plan C på søndag. Godt man ikke er så opphengt i planlegging...

Varga og Bella ble med på søndagens tur. Hailey hadde ikke lyst til å være med på bilkjøring, ikke synes hun så veldig om vindvær heller. Siden jeg visste at vi sannsynligvis skulle klatre noen høydemeter iløpet av dagen, så var det greit å sette henne igjen hjemme. 

Det var en god del vindfall langs stien oppover. Totalt hadde vi 350 høydemeter på et par kilometer, så det var mer enn bratt nok.

Det ser ikke så bratt ut på alle bildene, men jammen var det javn stigning i et par kilometer.

Det var jammen godt denne steinen ikke dundret nedover lia når vi gikk oppover der.

Det var nok av bekker vi måtte krysse, så hundene slapp å bli tørste på turen.

Jeg var glad jeg hadde tatt de vanntette turstøvlene mine så jeg slapp å gå våt på beina resten av turen.

Stien er godt merket med røde piler og rød maling på buskene.

Vi hadde ikke kommet veldig langt oppover før vi fant de første blåveisene. Hvitveis har jeg ennå ikke sett i år, men de kommer nok snart de også.

Lange slanke stilker som strekker seg mot vårsola.

Mørke og flotte i fargen er dem også.

Det var mye blåveis en stund

Så åpnet skauen seg opp og vi fikk utsikt mot Krøderen og Gulsvik.

Det ble drikkepause og fotopause.

Stadig nye vindfall og nye bekker å forsere

Snøflekker ble satt stor pris på.

Vi koset oss oppover bakkene. Godt noen hadde ryddet stien, ellers hadde det blitt litt av en hinderløype.

Stor kontrast mellom solsiden og skyggesiden

Det var mange flotte steder oppover mens vi jobbet oss mot toppen.

Denne hadde ikke stort å klamre seg til opprinnelig heller, så det var vel ikke så rart at den gikk i bakken.

Den gamle seterveien ble etterhvert både brei og steinsatt.

Dosering i svingen så tømmerstokkene skulle være enklere å dra nedover med hesten.

Det var godt med ei lita hvil

Det er kjemt at den ikke alltid er på tur aleine, brått blir det noen bilder av meg også på tur.

Det ble endel stopp oppover for å nyte utsikten og for å få en pust i bakken. Etter en stund flatet stien litt ut og strakte seg bortover i fjellsiden og ikke bare oppover som den gjorde til å begynne med.

Brått gikk det fra helt bart, tørr og fin sti, til 30-40 centimeter med snø.

Findus satte på alle bremsene han hadde og prøvde til tider å kaste anker i tillegg. Han nektet å gå foran Bella og Varga. Han skulle ha full oversikt over jentene sine.

Snøen var rimelig råtten, men det så ut som noen hadde gått der på truger for en god stund siden. Det var sånne harde biter til tider så man slapp å tråkke gjennom helt til knærne.

Vi ble enige om å stavre oss til toppen dit vi så, for der flatet det ut etter kartet. På sidene av stien var det fremdeles bart, så vi hadde et håp om at det kanskje skulle være litt bart der så vi kom til Turufjellhytta.

Sola steika, bekken bruset og vi nøt naturen i lange baner. Men mindre med snø så det ikke ut til å bli.

"På toppen" var det et enkelt valg, retur ned på barmark igjen. Det ble merkbart mye mer snø for hver høydemeter vi beveget oss.

Bekken gikk veldig stor og brei. Hadde vi kommet over på den andre siden som det var bart, så var det ikke sikkert vi hadde klart å komme oss bort på veien igjen. Det er svinbratt mange steder, så der var det best å følge stien.

Skikkelig vindvær på toppen, så der nyttet det ikke å sette seg for å spise nista vår

Når vi kom ned i bar skau igjen begynte vi å se oss om en for et sted å spise. Vi fant ut at vi måtte gå litt nedenfor bekken for å kunne skravle litt når vi spiste.

Vi sneik oss litt oppover flaberget til vil vi kom til ei hylle vi kunne slå oss ned på.

Kartet sjekkes for å finne en alternativ rute ned til bilen igjen. 

Tølle hadde ingen som helst planer om å sove, ikke slappe av i det minste heller.

Finne fram både niste og termos, så kan en nyte lunsjen

På tur med Inger Synøve kjører vi obligatorisk gruppeselfie. Blid gjeng på tur da.

Bella og Varga lader opp. Det ble ikke mange kilometerne totalt, men det var første turen til Vatga med de to lundehundgutta. Så sove var helt utelukket i pausa.

Det var uaktuelt for Findus og Tølle å legge seg for å sove i matpausa også.

Findus slapp ikke Bella av syne

Det skal være en sti nedi her som vi kan følge.

Inger Synøve ble raskt borte i småskauen, så det var bare å følge etter og gå etter brakinga av knekte kvister.

Findus var ikke fornøyd med å gå først etter mat heller.

Brått var vi nede på veien som førte oss til Travendal

Der var blåveisene byttet ut med hestehov

På Travendal sto døra på vid vegg, så det var bare å ta seg en liten tur i døråpningen og titte.

Det var nok av sengeplasser om man hadde hatt lyst til å overnatte.

Vi valgte veien tilbake til bilen istedenfor overnatting denne gangen.

Fjøset var nesten i bedre stand enn hytta

Fra toppen der kom vi gående

Det var litt godt å gå på flat vei etter den klatringa vi hadde holdt på med hele dagen. Det er nesten bedre å klatre bratt oppover enn det er å gå bratt nedover.

Trolltjern var riktig så idyllisk med knall blått vann

Snaufjellet i det fjerne

Det var ikke mye sprell fra Varga resten av kvelden