Byflakseter på Tømmeråsen

Greit å renske terrenget som er nærmes og som ikke er noen fjelltopper tenkte vi, så jeg møtte Hilde på Vik etter jobb på tirsdag. Vi hadde funnet egnet parkering til å klatre oppover lia i varmen. Denne dagen ble det ikke med noen hunder, da jeg regnet med at det var dårlig med vann oppover der. Det har vært tørt lenge nå, så det fosser ikke akkurat i bekkene rundt om i skauen.

Brei fin traktorvei oppover lia og vi hadde i underkant av 3 kilometer til innsjekkingspunktet.

Det var ikke lange stykket vi skulle gå før vi fikk litt utsikt når vi snudde oss.

Traktorveien sluttet ved brakka, og det var en fin sti å følge videre.

Vi kjente lukta av liljekonvall før vi så de ved siden av stien

Vi hadde kartet i fjelltoppappen, men stien var tydelig og atpå til var den blåmerket.

Til tider var stien både steinete og bratt. 

Det er på varme dager etter jobb som man svetter oppover stien at man tenker sånn litt i etterkant, at det ikke er så lurt å dokumentere alle tilstander.

"Et Blaa er siu mile," skriver Ramus. Da den nye postveien til Bragernes ble anlagt midt i 1770-årene, kan altså steinen i Manaskaret ha fortalt at det var sju gamle norske mil til et eller annet sted på denne veien. Bragernes kan det ikke ha vært. En gammel norsk mil var 11,3 km. Men kanskje den andre veien? Vandrer man den bratte veien gjennom skaret og opp til Byflakseter, stopper noen opp ved steinen og undres over innskriften. At steinen ble satt opp i forbindelse med anlegg av en postvei fra Bragernes og nordover i 1775, synes de fleste å være enige om. Veien gikk opp Lierdalen til Sylling, fulgte vestsida av Holsfjorden til Hornstua, hvor posten ble fraktet med båt over fjorden og opp til Fjulsrud. Derfra gikk veien opp Nordlandsdalen til Nessetra og Byflaksetra og ned Manaskaret til Sundvollen. 

Fredrik Schjander har slått til lyd for at veien ble anlagt av Conrad Clausen, eieren av Bærums Jernverk. I 1770- årene drev han som hardest med å bygge veier og skaffe trekøl til verket. For at leverandører fra Modum og vestsida av Tyrifjorden skulle få skikkelig transportveier, bygde han veien opp Manaskaret til Byflaksetra og videre. Mot denne teorien taler det faktum at "Moingveien" i Krokkleiva (Sørkleiva) også ble anlagt i 1770-årene, og hvorfor kunne ikke bønder fra Modum og Tyristrand kjøre opp den og få "strake veien" til Lomme-dalen, framfor den mer kronglete veien opp Manaskaret? Dessuten viser leverandørlistene til Bærumsverket i 1777 og 1779 at det ikke ble levert trekøl fra Modum og Tyristrand noen av disse årene. Inntil en ny kilde forteller noe annet, må vi derfor holde fast ved at steinen ble satt opp under bygging av postveien i 1775-76.

Etter denne innsjekken så har jeg kun igjen en eneste topp i Hole. 

Da vi nærmet oss innsjekkingen så flatet terrenget litt ut.

Vi kom inn på setervollen til Byflakseter, og den ene blomsten etter den andre stor i store tugger rundt setera.

Rødjonsokblom

Natt og dag sto tett i tett sammen med smørblomstene.

Selve setervollen var blanktskurt berg.

Fordelen med å velge samme sti ned igjen var at vi virkelig fikk nyte utsikten

Det er viktig med dokumentasjon. Takk for turen og bildene Hildem brått blir det en ny tur på oss.

Fra Åsaveien til Gyrihaugen

 

Når Hilde mente at det var en god ide og sjekke inn på noen ? i Fjelltoppjakten. Ja rett etter forrige tur med mange bratte høydemeter, så ble det til at et par dager etter så var vi på parkeringa i Hønefoss etter jobb og satte kurs mot neste parkering. Bella ble med på tur på onsdag, da måtte hun være med på jobb først. Det satte både hun og Milo stor pris på.

Jeg er ikke blitt flinkere til å gjøre som andre vil, så vi parkerte på den gamle parkeringa ved ferista og gikk den gamle stien oppover. Man betaler ikke for parkering om man kan unngå det. Det er en prinsippsak. 

Det var store tepper av blåveis hele veien opp til Mørkgonga. Nå gjenstår det bare å ta en tur til Hurumåsen for å se på mogopen. Den har jeg aldri klart å finne, men husker på den hver gang noen legger ut bilder. Må hadde jammen Per vært der og funnet den. Synd jeg allerede har sjekket inn der i Fjelltoppjakten.

Det er ikke bare blåveis som er pent oppover mot toppen. 

Så høyt vi ser oppå toppen er bare halvveis omtrent. Når man først har karret seg opp til Mørkgonga så må man jo helt opp på Gyrihaugen også. Hilde hadde mest lyst til å snu, for vi så to ormer første kilometeren. En bare forsvant i det tørre gresset, mens den andre krysset vein og forsvant. Den siste var en svartsnok, men guffen nok. 

Turen er godt skiltet og blåmalt, men til tider litt glissent med blåmaling. Det er ikke lange biten, men det er litt bratt. Det kjentes nok brattere enn det egentlig var, etter alle høydemeterne noen dager tidligere.

Du kommer til et stiskille som viser veien oppover i klippeveggen eller du kan gå stien rundt for å komme til toppen. 

Endelig kom vi såpass langt opp at det var tilgang på litt vann for Bella.

Angret bittelitt for valget av joggesko, for det hadde vært greit med litt tjukkere såler på slikt underlag.

Fossen er fin nå som det er så mye vann i den. Det er ikke hver gang du ser særlig til den. Lenger ut på sommeren så er det for mange blader på trærne til at du kan se den.

Litt oppe i skråningen går stien over ei stor steinrøys. Utsikten over Steinsjorden, Tyrifjorden og Røyse åpenbarer seg.

Hilde speider ennå etter orm, men vi så ikke flere i løpet av turen.

Steinsfjorden og vi kan vel praktisk talt se helt til Dugurdsnatten som vi var på to dager tidligere.

Til tider er det rimelig bratt der også, men med javnt tempo så går det til topps på et par timer.

Det var ikke så mye snø igjen, men isen lå på alle vennene rundt i området.

Men fiolene blomstret også, så sommeren er rett rundt hjørnet.

Men skulle vi til tops så måtte vi finne på noe annet enn å ta bilde av alle blomstene langs stien.

Siden stien går i en bue, så kom vi inn på bekken vi krysset lenger ned. Da benyttet Bella anledningen til å ta et avkjølende bad.

Hilde derimot var slett ikke like ivrig på å få avkjølt seg i bekken, selv om svetten rant.

Jammen møtte vi på noen snøflekker før vi hadde kommet helt fram til Mørkgonga. Litt overraskende at vi møtte på den så tidlig. Jeg hadde ikke regnet med snø før vi startet på turen bort til Gyrihaugen.

Mørkgonga er dannet i de smeltemassene som rant ut av den såkalte Krokskogvulkanen og som så størknet i overflaten. Senere ble så bergarten erodert langs en svakhetssone fordi den var mindre motstandsdyktig enn bergartene på begge sider.

Jeg skjønner at folk hvalfarter for å smyge seg opp i bergspreekken, det er ganske unikt. Jeg har gjort det en gang, og etterpå går jeg stien rundt. 

Når man går ut på tuppen der så er det nydelig utsikt utover Steinsfjorden.

Det var ikke bare jeg som dokumenterte turen oppover.

Bella tok livet med ro mens vi fotograferte. Denne krakken var sy siden sist jeg var der i 2016. For å være ærlig så hadde jeg vel ikke gått hit igjen om det ikke var for fjelltoppjakten.

Vi bevilget oss en liten pust i bakken og litt vann, før vi satte kurs mot neste mål med turen. Gyrihaugen og ett nytt ? kunne forvandles til en grønn hake.

Samme stien tilbake noen hundremeter, før vi svingte til venstre langs vannkanten på Migartjern. Hadde vi visst det vi fant ut når vi var på toppen, så hadde vi tatt stien på høyre siden av Migartjern opp og ikke dinglet i røttene på venstre siden opp skråningen.

Godt noen hadde gått der før oss, så det var litt hold i snøen. Her kunne jeg også tenkt meg noe annet på beina enn vanlige joggesko.

100 meter omtrent er det så si rett opp. Jeg slapp Bella, for en har vel mer enn nok med seg selv opp der et stykke. Bella er jo så snill og tåger, så hun går ikke etter noen ting. Hun holdt seg mellom meg og Hilde opp mot toppen av Gyrihaugen.

Det flatet ut og da fikk vi se at det sto skilt til Mørkgonga i to forskjellige retninger. Klart den andre retningen måtte sjekkes ut når vi skulle hjem igjen.

Når man tror man er oppe, så er det alltid litt igjen.

Det store grønne huset som sto der sist vi var der, hadde de erstattet med bålpanne og grillplass.

At vi var litt tidlig ute for å se solnedgangen var like greit, det er jo tross alt vel en time igjen før vi var ved bilen.

Jeg skal være enig i at den nye veien som forsvaret laget opp hit for noen år siden er ikke direkte pen i terrenget. Men mange lovpriser den, for nå kan de som ikke er så spreke kjøre veien til Damtjern og gå en kilometer på grusvei før de er på toppen. Kort tenkt av forsvaret å lage veien for så å ombestemme seg. Nei de skulle ikke han noe stasjon på toppen der avlike vel...

Det beste er å nyte utsikten andre veien

Migartjern ligger der som en perle nede i skauen.

Utallige turmuligheter med turistforeningen og ut.no sine turforslag.

Solnedgangen nærmer seg

Det er en veldig fin tur, men du må like litt motbakker. Man kommer ikke til tops på flatmark.

Men går man oppover for å komme fram, så må man ned igjen de samme høydemetrene for å komme til bilen igjen.