Når dette skiltet møter deg på parkeringsplassen og stien forsvinner over fjellskrenten. Når en veit at havet er der på andre siden, ja da forventer du en litt spektakulær utsikt på andre siden. Vi lærte veldig raskt at ingenting på Island er overannonsert, over eksponert eller opphauset. Ja annet enn anmeldelsene fra turister. Da er alt "amazing" om det er en liten stein eller en liten kulp.
Det er en egen tiltrekning ved det som det er advarsler om. Hvor farlig kan det være liksom?
Det var veldig lite bølger å se på Island, så når vi hørte brenningene i det fjerne og så hvite skumtopper, ja da steg forventningene mine i det minste.
Her var det liv i havet, for å si det sånn.
Bølgene slo kraftig langt innover land og det sprutet høyt opp i været.
Naturen hadde laget sitt eget basseng. Til og med jeg ble fristet til å bade der, enda jeg ikke liker saltvann. Jeg liker ikke smaken når jeg får spruten på leppene.
Det er jo vanvittig fristende ut, helt bokstavelig.
Skarpe klipper ute i havet har satt en stopper for mer enn ett skip.
Du kan se videoen lenger ned i innlegget for å få en liten følelse av kreftene som hersket der.
Jeg liker vann og naturkrefter. Ting som er ustoppelige og gjør som de vil.
Dette minner meg på at jeg må huske å ta en tur til Mølen til høsten når det er skikkelig uvær.
* *
Naturens krefter
Vi fortsatte nedover langs kysten for å utforske mer. Det var mange havner nedover, med båter av forskjellig typer. Både store og halvstore. Men ingen små, kanskje ikke så rart når man tenker på hvor langt ute til havs vi egentlig befinner oss.
Sauer holdt seg over hele øya. Noen ganger innenfor gjerder, andre ganger utenfor.
Vi tok en avstikker ut mot havet der det skulle ligge endel skipsvrak. Det var visst endel skip som grunnstøtte på vei inn mot øya etter en tokt på havet.
Jeg må vel si jeg ble en smule skuffet når skipsvraket var en liten del av skrapmetall med et infoskilt på. Jeg hadde kanskje sett for meg et vrak på en strand, sånn som man ser på filmer. Men det var kanskje lite av fullriggere på disse kanter...
På denne odden var det 8 skip, om jeg ikke husker helt feil, som hadde gått på grunn og forlist på slutten av '80 tallet og begynnelsen av '90 tallet. Hvor store hadde egentlig disse skipene vært?
Det så nesten ut som det bare var halve båter som lå der.
Det var ikke bare falleferdige båter som var der.
Når man kjører mange timer hver dag og man foretrekker de litt mer øde strekkene, ja da hender det at naturen kaller på mer enn en måte. Det ble en stopp ved ei strand som vi såvidt kunne skimte fra veien. Det hadde blåst opp en molo som var full av gras mot veien.
Et passelig skjul for et nødvendig ærend.
Ærfugl er en art i andefamilien. Den er vår største dykkand med vekt rundt 1,6–2,8 kilo. Ærfuglen hekker langs hele kysten i Norge og kan dykke ned til 50–60 meter. Tidligere var sanking av ærfugldun (ederdun) en inntektskilde.
Som hos andre andefugler felles svingfjærene samtidig omkring midtsommer, og særlig hannene holder seg da ofte ved de ytterste skjærene. Fra midten av juli til oktober har hannene en brun og svartbrun sommerdrakt. Som du ser på bildene så er det fremdels vår på Island. Ærfuglhannene er hvite.
I eldre tid var sanking av ærfugldun en betydelig inntektskilde, spesielt i Nord-Norge, hvor det ofte ble bygd kunstig overdekkede reirplasser. Det trengtes cirka 70–80 reir for å skaffe ett kilo renset dun. Etter 1940-årene er dunsanking blitt stadig mindre vanlig.
Flotte fugler som jeg ikke har sett så ofte tidligere. Ante ikke at hannen var hvit.
Det merkelige med denne flokken her var at vi ikke kunne se en eneste unge, til tross for at det var en god det hunner her.
Hannene var i klart overtall.
Flott syn å ha med seg fra turen.
