Gunnarsteinen "Drapstein"

Når det ble et krav om at alle veier skulle ha veinavn og skiltes, så har det dukket opp moen spennende alternativer i nærheten. På vei over til Krødsherad er det en vei som heter Gunnarsteinveien. Spurte noen, men ingen visste noe om denne Gunnarsteinen som hadde fått navnet oppkalt etter seg. 

Jeg har søkt litt rundt på nettet, uten resultater, men brått en dag forrige uke så kom jeg over et skriv fra Universitetets oldtidssamling datert ØK-registrering 1970. Hva ØK står for er jeg ikke sikker på. Men der var det beskrevet hvor steinen var og hvorfor den het Gunnarsteinen.

På kartet til Norgeskart.no står det bare Gunnarsteinslia og Drapstein, så det skulle være en grei sak å finne riktig stein på høydedraget mellom myrene. Det hadde regnet javnt hele dagen, så når sola kom på ettermiddagen ble det tur på hundene.

Det tok ikke lange tiden før vi kom til snuplassen på kartet. Det gikk traktorvei videre til både høyre og venstre, si skulle til høyre.

Stien var forholdsvis tydelig, til tider veldig tydelig, men brått litt gjenngrodd. Det var veldig vått i lyngen og med småbusker midt i veien noen steder så ble jeg rimelig våt til midt på lårene.

Jeg hadde kledd meg til overskyet vær, så når sola kom for fult rant svetten nedover ryggen.

Hjulsporene var til tider fulle av vann, noe Hailey satte stor pris på.

Kantarellen hadde så smått begynt å poppe opp fra skogbunnen.

Det var endel store steiner langs kjerrestien, så jeg fulgte med på kartet så jeg ikke skulle gå forbi den riktige steinen.

Det må jo være noen som bruker denne veien, for den var veldig tydelig. Jeg må sjekke ut om jeg får til en runde der, for denne dagen gikk jeg riksveien tilbake til bilen, så det ikke skulle bli sånn frem og tilbake tur. Det er ganske store myrer i området, så de er ikke alltid like enkle å komme seg forbi. Langt mindre krysse over.

Mellom Gunnarstein og stien lå det tidligere et pinnekast. Denne røysa er borte i dag. Gunnarsteinveien, en skogsbilvei som etter ca. 300 m går over i en tilvokst traktorvei/sti, var tidligere en del av en større ferdselsvei kalt «kongevei» over skogen til Enderud i Øvre Krødsherad. Gunnarstein ligger lett synlig tett inntil den tilvokste traktorveien/stien. Kan man lese i papirene jeg fant.

Ifølge tradisjonen skal bakgrunnen for verperøysa/pinnekast være at kramkaren Gunnar blei overfalt og drept ved steinen på vei fra Enderud. Hørte man gråt og ynk når man gikk forbi, ville dette gi seg om man kasta på en stein eller pinne. Ei verperøys blir også kalt et varp eller et kast.

Kjerreveien fulgte merkingen på kartet, så vi fortsatte framover.

Ingen av steinene videre var så store som Gunnarsteinen var, men de var ikke så små heller.

Det er mye skjegg på buskene i gammel granskog

Stien svingte ganske brått og etter en stund kunne vi høre bilene fra veien.

Bella satte også pris på vannet i hjulsporene. Det begynte å bli rimelig varmt, så når vi kom tilbake til bilen viste gradestokken der 26 varmegrader. Klart bilen hadde stått i sola, så det gjorde jo sitt.

Man trenger ikke bli rein av å bade, hilsen Hailey

Jeg var litt spent når vi nærmet oss veien, for etter kartet skulle vi krysse over ei myr. Men det viste seg at den var såpass igjengrodd av busker, så det var ikke særlig vått der.

Vi kom inn på en snuplass eller noe de hadde laget i forbindelse med hogsten i vinter.

Jeg ble overrasket over all trafikken på "gamleveien" til Hallingdal, men vi måtte endt opp der så det passet med alle som sluttet på jobb og skulle hjem. Begge veier egentlig. Men en 500 meter overlever man stort sett. Det var brei veiskulder.

Vindhellavegen

Reiseruta til årets ferie ble stort sett satt sammen etter innfallsmetoden. Jeg har lenge tenkt å besøke Borgund stavkirke. Stavkirker er faktisk de eneste kirkene som er fine og virkelig forseggjorte. Så kom jeg over Kongevegen i bloggen til Kjerringtanker i fjor sommer.  Borgund stavkirke, den best bevarte stavkirken i Norge. Det imponerende bygget fra 1180 brukes ofte som modell når andre stavkirker skal restaureres. På besøkssenteret finner du spennende utstillinger og café med lokalmat.

Vindhellavegen, et av de fineste veihistoriske kulturminnene vi har i landet. Den er en del av Kongevegen over Filefjell, en historisk vandrerute som tar deg gjennom noen av de vakreste landskapene i Norge og som er full av norsk historie og kulturminner av alle slag. Faktisk var den 10 mil lange vandreruta den mest brukte fjellovergangen for å komme seg fra øst til vest i Norge. Den bidro til utviklingen av Lærdal og Lærdalsøyri, som på den tiden ble den største markedsplassen utenfor Bergen, der Vestlandet og Østlandet møttes.

"Kongevegen over Filefjell frå 1793 gjekk gjennom Lærdal og er stor ingeniørkunst frå si samtid. Store deler av vegen har vore intakt gjennom over 200 år og dei siste åra har dessutan eit storstilt restaureringsarbeid gjort at dette er ein perfekt vandrarveg gjennom nydeleg og dramatisk terreng.  Spesielt er delen av Kongevegen som går frå Seltun til Borgund stavkyrkje ei perle. 

Her passerer ein mellom anna den historiske husmannsplassen Galdane, går gjennom den vakre Øygardsvegen, forbi nyrestaurerte Husum hotell i sveitserstil og den imponerande vegarkitekturen i Vindhellaskaret (biletet) før ein kjem ned ved Borgund stavkyrkje bygd kring 1180. Heile denne turen er vel 10 km lang og berre nokr hundre meter går på asfalt, ved Husum hotell. Ein kan også gjera to rundturar i dette området; anten gå Seltun – Galdane – Sjurhaugen, så gå nedover att på asfaltvegen nokre hundre meter langs elva før ein tek seg opp mot Steineåsen/Seltåsen, der Kaptein Finnes veg frå 1845 går; denne er på nivå med Kongevegen sjølv når det kjem til vegarkitektur. Siste dryge kilometeren til Seltun går delvis på asfalt, delvis på grusa gang- og sykkelsti. Når det gjeld Vindhellavegen kan ein gå denne vegen til eller frå Borgund stavkyrkje og Sverrestigen frå slutten av 1100-talet andre vegen; her er Rimskjold like aust om Husum hotell det vestlege endepunktet. 

Frå Borlaug til Maristova ligg også Kongevegen intakt det aller meste av distansen, og frå Maristova vidare til Kyrkjestølen på «toppen» av Filefjell heilt intakt – dette er ei flott vandring frå den trange dalbotnen til høgfjellet eller omvendt, og det er overnattingsmoglegheiter både på Borlaug, Maristova og Kyrkjestølen om ein vil dela opp distansen."

På parkeringa i bunnen så startet jeg og Bella opp med friskt mot. Om jeg skulle gå rundt eller hva jeg egentlig skulle var jeg ikke så sikker på, det fikk jeg se ann tenkte jeg. Og jammen skulle jeg få se det ann gitt. For når man hører på noen man treffer på under veis, er det slett ikke sikkert det blir så vellykket. 

Ved starten av stien var det tellebokser så de skulle ha oversikt.

Greit å gjøre unna alt jeg hadde sett masse bilder av første dagen, både denne veien og fossen i Hemsedal. 

Forholdsvis bratt oppover, men jeg holdt javn fart oppover. Ble ganske svett innen jeg var i bilen igjen, men det var ikke stien sin skyld, men avstikkeren til stien. Mer om det etterpå.

Nå nærmet vi oss svingene som vi hadde sett så mange bilder av på nettet tidligere.

Det skal noe til å ikke bli imponert når en tenker på all denne jobben som er lagt ned her, uten annen hjelp enn spader og hakker. 

Det ser brattere ut nedover enn det gjør når en tar bilde oppover.

Stein på stein...

Nesten rart de klarte å karre seg oppover her disse første bilene som ble laget.

Solid rekkverk hadde de laget i alle fall. Med kroner på toppen av hver stolpe.

Jeg telte ikke antall svinger, men den skulle ikke være lenger enn halvannen kilometer til toppen.

Men når strekket nesten føles som høydemeter...

Utrolig mange som stopper og slår av noen ord når en er på tur med hund. Men ingen Hot, Handsome, Handyman så langt...

Har du ikke gått der tidligere, så anbefaler jeg å stoppe for å ta spaserturen neste gang du reiser forbi på de trakter.

Da ble det slutt på svingene, og jeg møtte på den derre glupe fyren som tipset om en sti som tok av på toppen av bakken der. Stien var på UT.no sin app på telefonen så den var helt sikkert godt merka. De hadde ikke gått den selv, men hadde vurdert den. Så er ikke jeg en person som vurderer særlig i forkan, men heller gjør ting jeg da.

Nei stien så grei ut den på telefonen hans, men i og med at jeg hadde funnet ut at turskoa sto igjen hjemme sammen med beltet til buksa, så var ikke grepet helt det samme med litt småslitne joggesko.

Vi krabbet oss nå oppover i lia, like bratt som vi hadde startet nede fra parkeringa og utsikten var flott den. Stien var godt merket med røde flekker både her og der. Godt opptråkket og det en vil kalle enkel å følge.

Stien tok seg fram på ei fjellhylle

Etter hvert var ikke stien så nedtråkket lenger, det var vel da jeg burde tatt hintet om å snu kanskje?

Jeg sjekket telefonen og det skulle gå sti her påsto Norgeskart.no. Jeg har ikke lastet ned ut-appen for sist jeg hadde den så var ikke koordineringen særlig bra på den. Den viste slett ikke der jeg var, så den ga jeg opp for flere år siden. Når jeg kom hit hadde jeg sklidd noen ganger og dratt Bella opp noen knauser som hun ikke kom opp på egenhånd, så hun var ganske oppgitt og jeg var våt og svett og kosen med tur begynte å avta betraktelig. Jeg var både våt og svett og ikke minst begynt å bli skikkelig sulten. For en liten svipptur opp Vindhellavegen så har man ikke med matpakke. Ikke drikke heller for den sakens skyld. Det skulle bare være en liten stopp med beinstrekk på veien ned til Lærdal hotell.

Lang historie kort, vi snudde og jakten på vann til Bella startet. For oppe i denne skråningen fantes det kun fuktighet i graset og det var det.

Nede ved parkeringen var de livredde for at folk skulle drukne, så det var ikke vann å få tak i der heller.

Det var høye gjerder alle steder, så når vi endte opp i bilen ble første prioritet en parkeringsplass det gikk ann å stoppe på langs elva så Bella skulle få vann.