Til fjells for å sjekke høstfargene rakk jeg i ferien min. Turen var usikker helt til ved ni tiden kvelden føre. Hr Yr hadde nemlig litt planer om regnvær til tider. I kveldinga var det spådd sol og litt vind, men litt vind er ikke noe problem på tur konkluderte jeg og Hilde med.
Siden både jeg og Hailey ikke var i form til langtur, så hadde vi valgt en snartur til Likkistefjell. Hailey har ikke vært med på turer på lenge, da hun sliter litt med halting om det er for hardt underlag. Men i dag tok jeg med henne også i og med at jeg har hostet til den store gullmedalje over lenger tid nå.
Utstyrt med drikke, snytepapir og Repsils til en hel bataljon så regnet jeg med at en snartur på 6 kilometer tur retur skulle gå helt greit. Blåfjell var også med i planen, men det lå 8 kilometer unna. Litt langt unna for min form akkurat da. Men vi kunne kjøre mange av de kilometerne og da ble også det en overkommelig tur om formen min holdt.
Mye av stien opp til Likkistefjell går gjennom skogen, før de siste 100 meterne nærmer seg snaufjell og den knallutsikten. Det var ikke vindstille, men det ble for varmt for min del med vindtett jakke. Den ble veldig raskt knyttet rundt livet og ullgenseren åpnet i halsen. Jeg hadde ganske tett collegegenser under, så da ble det helt greit å gå sånn.
Siden dette var en natursti så sto det endel informasjonstavler opp gjennom. Mest generell informasjon og ikke noe spesifikt om selve stedet de sto på. Hadde nesten trodd at det hadde omhandlet hva som hadde skjedd på Likkistefjell som var opphavet til navnet og slikt. Men det var ikke nevnt med et ord så vidt jeg fant.
Nesten modne kongler
Mange små vann innover både langs veien vi kjørte og langs stien vi gikk oppover.
Det var ørlitegrann tidlig på de skikkelige høstfargene, men lyngen hadde så vidt begynt å endre farge.
Hailey ligger alltid først og Tessy dilter stort sett bak. Mounty og Hilde hadde stort sett teten oppover bakkene og innover i skauen.
Med slikt terreng så må jo noen og enhver bli fristet til å dra på seg joggeskoene og legge ivei.
Når stien tittet ut av skauen blås det litt mer, men fortsatt helt overkommelig.
Det var bare å titte rundt seg og nyte utsikten.
Det er ingenting som er som fjellet på høsten.
Det ble bølger på de små dammene som lå langs stien innover.
Så var vi på toppen med hele Vassfaret for våre føtter.
Aurdalsfjorden i det fjerne
Herfra kom vi gående
Legg merke til hvordan hundene setter "sjøbein" så de ikke skal blåse over ende.
Nei det var ingen fornøyelse, vi satte sjøbein vi også og lurte på om vi kom til å ha noen tydelige bilder i det hele tatt. Det var ikke mulig å stå rolig og fokusere skikkelig. Det var bre å håpe på at ting ble bra.
Vi ble ikke lenge der for å nyte utsikten om du trodde det.
Da vi nærmet oss veien igjen så dukket den ene hytta større enn den andre opp.
Masse god rein og frisk fjell luft og jeg må si det var godt å kunne søke litt ly i bilen noen kilometer før vi la i vei til Blåfjell. Det kommer en annen dag.
