Byflakseter på Tømmeråsen

Greit å renske terrenget som er nærmes og som ikke er noen fjelltopper tenkte vi, så jeg møtte Hilde på Vik etter jobb på tirsdag. Vi hadde funnet egnet parkering til å klatre oppover lia i varmen. Denne dagen ble det ikke med noen hunder, da jeg regnet med at det var dårlig med vann oppover der. Det har vært tørt lenge nå, så det fosser ikke akkurat i bekkene rundt om i skauen.

Brei fin traktorvei oppover lia og vi hadde i underkant av 3 kilometer til innsjekkingspunktet.

Det var ikke lange stykket vi skulle gå før vi fikk litt utsikt når vi snudde oss.

Traktorveien sluttet ved brakka, og det var en fin sti å følge videre.

Vi kjente lukta av liljekonvall før vi så de ved siden av stien

Vi hadde kartet i fjelltoppappen, men stien var tydelig og atpå til var den blåmerket.

Til tider var stien både steinete og bratt. 

Det er på varme dager etter jobb som man svetter oppover stien at man tenker sånn litt i etterkant, at det ikke er så lurt å dokumentere alle tilstander.

"Et Blaa er siu mile," skriver Ramus. Da den nye postveien til Bragernes ble anlagt midt i 1770-årene, kan altså steinen i Manaskaret ha fortalt at det var sju gamle norske mil til et eller annet sted på denne veien. Bragernes kan det ikke ha vært. En gammel norsk mil var 11,3 km. Men kanskje den andre veien? Vandrer man den bratte veien gjennom skaret og opp til Byflakseter, stopper noen opp ved steinen og undres over innskriften. At steinen ble satt opp i forbindelse med anlegg av en postvei fra Bragernes og nordover i 1775, synes de fleste å være enige om. Veien gikk opp Lierdalen til Sylling, fulgte vestsida av Holsfjorden til Hornstua, hvor posten ble fraktet med båt over fjorden og opp til Fjulsrud. Derfra gikk veien opp Nordlandsdalen til Nessetra og Byflaksetra og ned Manaskaret til Sundvollen. 

Fredrik Schjander har slått til lyd for at veien ble anlagt av Conrad Clausen, eieren av Bærums Jernverk. I 1770- årene drev han som hardest med å bygge veier og skaffe trekøl til verket. For at leverandører fra Modum og vestsida av Tyrifjorden skulle få skikkelig transportveier, bygde han veien opp Manaskaret til Byflaksetra og videre. Mot denne teorien taler det faktum at "Moingveien" i Krokkleiva (Sørkleiva) også ble anlagt i 1770-årene, og hvorfor kunne ikke bønder fra Modum og Tyristrand kjøre opp den og få "strake veien" til Lomme-dalen, framfor den mer kronglete veien opp Manaskaret? Dessuten viser leverandørlistene til Bærumsverket i 1777 og 1779 at det ikke ble levert trekøl fra Modum og Tyristrand noen av disse årene. Inntil en ny kilde forteller noe annet, må vi derfor holde fast ved at steinen ble satt opp under bygging av postveien i 1775-76.

Etter denne innsjekken så har jeg kun igjen en eneste topp i Hole. 

Da vi nærmet oss innsjekkingen så flatet terrenget litt ut.

Vi kom inn på setervollen til Byflakseter, og den ene blomsten etter den andre stor i store tugger rundt setera.

Rødjonsokblom

Natt og dag sto tett i tett sammen med smørblomstene.

Selve setervollen var blanktskurt berg.

Fordelen med å velge samme sti ned igjen var at vi virkelig fikk nyte utsikten

Det er viktig med dokumentasjon. Takk for turen og bildene Hildem brått blir det en ny tur på oss.

En dag i mai

 

En dag etter jobb som man har planer om å rekke mye før varslet regn i kveldinga. Jeg rakk det meste jeg hadde tenkt før det ble både regn, lyn og torden.

Jeg startetopp med plenklipping, for det trengtes mest og var mest avhengig av oppholdsvær. Det er veldig lite ting som egner seg i regnvær. Det må være paraplytesting...

Når jeg var ferdig med plenklippen var både jeg og hundene varme av den lumre lufta. Da ble det årets første badetur i elva på jentene. Vargas aller første tur dit. 

Langs elva er det ei smal stripe med skau. Det er ganske mange turister som parkerer ved brua og går på stien langs elva til toppen av fossen.

Det så ut til at det blir flere turer ned i elva med jentene om sommerværet holder seg varmt.

Bella trives veldig godt i elva. Nå begynner det å bli passelig vannstand, så når sola kommer går det ann å sole seg på flaberga igjen.

Ingen stup uti vannet, men litt forsiktig vassing ut.

Vannskål i passelig høyde.

Langs elva er det en mus etter at det var brøtning. Muren er litt lekk, så det er en bekk på baksiden av vann som kommer gjennom.

Etter hvert så ble hun ganske aktiv ogdet gikk så vannspruten sto.

Ganske idyllisk når vannliljene kommer om en måneds tid.

 Hailey storkoser seg når hun fårbade. Tror hun kunne badet hele tiden,

Varga har blitt en utrolig flott jente

Varga blir nok som Hailey utoversommeren.

Vi fortsatte opp på toppen av fossen for å se om det fremdeles blomstret liljekonvall der.

Varga kikker etter noen  små fisk som vaket. Det er endel fluer og andre insekter, så det er ikke stor sannsynlighet for at fisken er sulten om dagen.

De andre var ikke vesentlig interessert i fiskene som vaket. Men de jumpet ikke uti for å svømme heller.

Jeg fant en nydelig bukett med liljekonvall.

På vei hjem var vi godt fornøyd både jeg og hundene. Varm dag og verandalivet kunne fortsette.

Klematrisen min har begynt å blomstre

Dessverre strekker den seg opp i treet isteden for langs hundegården som jeg hadde tenkt når jeg plantet den.

Peoner og spireane som blomstrer med nyslått plen. Kan en hage bli bedre? I slutten av mai så ble det en runde rundt hengebrua igjen. Pollenet har gitt seg og temperaturene er levelige igjen. Jeg har funnet fram Garminklokka igjen, så får vi se ann temperaturen utover sommeren.

Hakk i hel har alltid tid til litt skøyerstreker. Det nærmer seg raskt første ferieuka mi og jeg har noen turplaner.

Nyt helga!

Grøftekanter

 

I fare for å gjenta meg selv, men mai måned har vært full av aktivitet. Tror ikke det har vært en eneste nedtur i mai. Bortsett fra en ødelagt felg på bilen etter et ublidt møte med en fortauskant. Men litt utur kan ikke ødelegge en helt fantastisk måned. 

Så mange opplevelser og turer som gir minner for lange tider framover, og takket være bloggen så kan jeg minnes mange år framover, jeg kan dele gleden med deg som leser og vi kan nyte øyeblikkene som perler på en snor.

Det er nesten så jeg gleder meg til årskavalkaden som kommer nyttårsaften allerede, og ennå er vi ikke halvveis i året ennå. Denne haren sitter på samme jordet og spiser hver morgen når jeg drar på jobb. Så da måtte jeg ta med fotoapparatet og knipse noen bilder en dag. 

Det er slett ikke bare jeg som synes vinteren henger lenge i. Haren har også mye hvitt på seg til å kunne trekke inn i sommerkåpa.

Den bøyer seg ned og napper gras som den sitter på to for å spise det opp.

Jeg venter hver morgen på at jeg kanskje kan få øye på noen hareunger også. Det så jeg i fjor sommer. Kanskje dette rett og slett er pappa'n?

Hvitveisen er ikke klar for å slippe taket ennå. Det er fine blomster så de pynter virkelig opp i en ellers grå grøftekant.

Grøftekanter er ikke så grå lenger egentlig. Bladene har kommet på trærne og heggen blomstrer.

Elva er fremdeles rimelig stor av smeltevann. Det er ikke ofte jeg tar bilde nedover elva, som regel er det fossen som får æren til å være motiv.

Liljekonvallen er kommet, og da er det praktisk talt sommer her. Mange knupper ennå, så jeg må nok gi den noen dager til før det blir et nydelig teppe av den.

Det stod en liten løvetann så freidig og tilfreds på landeveiens grøftekant i sølevann til knes. Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin! Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin. I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går, i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår. Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand og nappet opp med rot og topp sin første løvetann. På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett. Og pjokken ropte: «Se på meg, hva jeg har funnet her!»

Men barna bare lo og sa: «Så pjuskete den er!» «Å, nei så menn,» sa pjokken, «jeg skal ta den med til mor, så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor.» «Det si'r hun for å trøste deg,» sa de som stod omkring, «for du er bare fire år og skjønner ingenting.» Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset lite grann, og blomsten hang med hue ned og lengtet etter vann. Han åpnet døra seint og tungt, og plutselig sa mor: «Å, gid så fin en blomst du har - å, nei hvor du er stor!» «Du si'r det for å trøste, du,» sa pjokken likegla'. «Å langt ifra,» sa mor og lo. «Jeg mente det jeg sa. Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.»