Hengekøyetur på Hølkollen

Kenneth hadde lovet å bli med på hengekøyetur som bursdagsgave i fjor, så når jeg lurte på når vi var på Norefjell når han hadde tenkt å arrangere bursdagsturen min fra i fjor... Ja så brått ble det hengekøyetur til Hølkollen. 

Litt vann i elva før vi la i vei oppover åsen er kjekt, for på toppen er det ikke en bekk engang. Jeg fant fort ut at Bella trengte kløv når vi skulle på tur. Jeg hadde med bursdagskaker, skole brød er en sikker vinner. Litt skifte er også kjekt, det blir brått endel en trenger å ha med seg selv om en skal ligge under åpen himmel. Om en er borte i ei eller i tre netter, så er oppakningen ganske lik. 

Målet var Hølkollen før sola gikk ned. Med en gradestokk i bilen som viste 24 grader når vi stoppet, var det helt greit å bruke litt tid opp. Ingen av oss hadde vært på tur med sekk tidligere i år, og opp på Hølkollen er det ganske bratt uansett hvor du velger å gå. 

Vi parkerte ved bommen og fulgte veien noen hundre meter før vi tok stien oppover.

Det virket ikke som stien har blitt så hyppig brukt i år som tidligere år. Vindfallene var delvis ryddet, så det var ikke noe problem å komme fram. Sist jeg gikk der så var det ikke ryddet noen ting.

Der buskene ikke var fjernet så var greinene kvistet av så en kom under.

Bella slutter ikke å imponere. Hun har kun gått med tom kløv noen få ganger i fjor. Siden det ikke var mer enn et par kilometer fra bilen så fikk hun bære teppe og noen klær. Ting som egentlig ikke veier noe, men ruver i sekken.

Det var ikke så mange partiene sola virkelig steika, men jammen var det varmt nok i skyggen også. 

Her var det ikke like enkelt å komme gjennom med stor tursekk. 

Nyte litt utsikt og sjekke at en ligger godt igang til solnedgangen. Litt kipt å komme opp når sola var bak åsen.

Ingrid imponerte også med stor mage og stor sekk. Ikke noe problem, alt har med innstillingen å gjøre. OM man vil se problemer så kommer problemene.

 Det var varmt nok for hundene oppover lia også. Godt å få vann når vi kom på toppen. Ulempen med å ligge på Hølkollen er at det ikke finnes vann der, så alt planlagt vannforbruk må bæres med seg. Med tre hunder så hadde vi med oss 8 liter til sammen. Kjekt med litt vann for oss også, for Kenneth disket opp med turmat i pose i diverse varianter.

Ingrid satte stor pris på den som hadde tatt med campingstol opp på toppen. Krakken var ikke helt god å sitte på etter at den ene buska har sliti litt i vindværet. Men med ett sitteunderlag så ble den helt grei for meg og Kenneth.

Pink får servering av vann. Det er så behagelig når en har hunder som ikke gjør noe stort nummer av å være på tur med andre hunder.

Siden det var min bursdagstur så fikk jeg velge busker først. Jeg og Kenneth skulle ligge i hengekøye, så jeg fikk låne Ingrid sin. Hun og Pink safet med telt. Hailey og Bella lå i lyngen. Jeg hadde med teppe de kunne ligge på, men det ignorerte de glatt. Så neste tur trenger jeg ikke pakke med det. 

Jeg valgte de to furuene som sto nærmest kanten, så utsikten skal en ikke si noe på.

Vi startet med kakespising før middagen. Siden baguettene var blitt kalde innen vi nådde toppen avlikevel, så kunne vi like godt vente litt til med dem.

Skolebrødet var blitt litt flatt under transport, men smakte like godt som skolepannekake.

Hundene slo seg ned midt i blåbæreldoradoet og jafset i seg.

Det var ikke all verden av flate partier der, så det ble litt småjusteringer for at Ingrid skulle få ligge tålig komfortabelt hun også. Pink syntes plassen var en dronning verdig, for hun fikk jo både utsikt, og full oversikt over oss andre i hengekøye.

Bella fulgte ivrig med når Ingrid hang opp hengekøya.

Hailey kunne vel ikke brydd seg mindre

Pink i solnedgang

Solnedganger har sin egen sjarm

Det gløder

Pink stilte opp for å bli med hun også.

Sol, skyer og idyll har veldig kort varighet. Når sola først begynner å gå ned, ja da blir den fort borte bak åsen.

Da var det på tide å begynne å forberede middagen.

Jeg valgte meg denne

Sånn er det å ha med egen kokk på tur.

Smakte godt med baguett ved siden av. Men jeg har litt problemer med å skjønne at du blir mett av en pose turmat om du er på fjelltur med lange dagsetapper.

Når sommernatta senka seg var det på tide å finne fram soveposen og krabbe opp i hengekøya.

Ikke like enkelt for de som har mer erfaring enn meg på "å komme seg til sengs på tur"

Jeg hadde ikke dratt igjen myggenettingen, så jeg hadde klar utsikt til alle stjernene som var over hele himmelen. En aldeles nydelig kveld og natt, for ikke å snakke om denne utsikten når en våknet.

Ingen av hundene tok seg bryet med å legge seg på teppet jeg hadde med til dem.

Kenneth gikk for middag til frokost også, og ingen av oss skjønte at folk klaget på at Lars Monsen sin turmat hadde mye krydder. Jeg synes nesten Jegergryta var bedre enn grisen jeg spiste kvelden før.

Matvraket Pink skulle vel egentlig hatt egen pose.

Vi pakket sammen etter frokost for det var spådd regn ved 13-tiden. Da var det liksom greit å ha kommet ned igjen til bilen. Alltid greit om du slipper å henge opp det du har hatt med deg på tur, til tørk før du pakker det bort igjen.

Vi ryddet med oss alt vi hadde hatt med opp før vi la ivei nedover til bilen. Vi kunne gått rett ned lia, for bilen sto rett under oss. Men det er sikkert en grunn til at stien gikk på skrå...

Takk for turen, kanskje vi rekker en gang til før høsten blir for kald?

Ved bilen ville alle hundene avkjøle seg og drikke litt. Bella hadde litt tomme matskåler, vannflasker og bånda de var bindt med på toppen, så kløven kunne godt vaske seg litt. Litt mer trening så kan hun få litt mer vekt i den.

Hengekøye tur på Aklangen

Vi ankom Aklangen i solnedgangen på søndag kveld. Ikke en tur som er nøye planlagt og tilrettelagt, men en tur som er til rettelagt såpass at den passer inn i en aktiv hverdag til to yrkesaktive husmødre som er engasjert i hvert sitt hus resten av helga. Jeg hadde dog bare et lite drivhus å montere, og var rett og slett ikke laget for å krabbe rundt på verandaen og skru smådeler hele lørdagen. Sårfingra og støl, men helt klar for min første natt i hengekøye, og min fjerde natt ute under åpen himmel. De tre første var for ti år siden da jeg og Merethe var på ridetur ei uke på Beitostølen. Wenche Lill hadde tross alt malt hus og byttet vindski på huset. 

Vi jobber begge med regnskap og føler oss som 19-åringer, så dra fra hengekøyenatt og rett på jobb mandag morgen så vi ikke på som noe problem... overhode!

Vi fant rekognosert leirplass og lempet av oss tursekker som var fullere enn det en tur på 12 timer skulle tilsi. Men mye kjekt å ha, i tilfelle og slike ting...

Siden det er bålforbud så hadde vi nistepakker med oss og varmt vann til kakao. Må jo kose seg litt på tur når man første har ordnet seg hundepasser og en kveld i friluft før myggen gjør sitt inntog. Sånn i ettertid frister det kanskje mer med en gjentagelse enn det det gjorde mandag morgen, jeg skal innrømme det.

Campen tar form og Wenche Lill hadde noe så fancy som selvoppblåsbart underlag. Dog selvoppblåsbart var vel å ta i mente jeg. Man måtte jo trykke på det. Det var ikke videre enkelt å finne egnet plass til hengekøyene. Man måtte ha plass nære nok slik at vi kunne skravle litt etter å ha krabba opp i vidunderne, så ergo var det fire passe tjukke trær som skulle passe. Så skulle vi ha utsikt utover myra i tilfelle det dukka opp noen fugler. 

Med minner fra barndommen og at en stort sett hang opp hengekøyene så langt ned at de nesten gikk i bakken når en krabbet oppi dem... ja så gikk vi for god klaring slik at både bjørn og ulv fritt kunne passere uten hindring. Disse ga ikke etter som hengekøyene gjorde i gamle dager, men unge og spretne som vi var, så jumpet vi opp når vi skulle legge oss. Vel vi fikk nå dratt den ene kanten så langt ned at vi fikk huket ene siden av baken innpå kanten når vi sto på tå. Ikke en gang endte vi i bakken i løpet av natta heller. 

Wenche Lill hadde bursdagsbarn hjemme dagen etter, så hun disket opp med hjembakte skolebrød og boller.

Skiftet til ull og krabbet ned i soveposen gikk vel skravla til nærmere midnatt før vi fant ut at det kanskje var lurt å sove noen timer før showet startet. Men jammen var det mye låting i skauen om natta. Orrhanen kaklet hele natta, endene kom flaksende og hadde konsert til hverandre. Tydeligvis full diskusjon der i gården. Når det var som mørkest så kom det en rev å bresket seg. Den skriker ikke pent i det heletatt. Om den hadde planer om en orrhanesteik eller andesteik er lettere uvisst. Jeg våknet mange ganger av den og alle andre som kaklet i vei. Jeg våknet også hver gang jeg prøvde å snu meg, for å ligge rolig på ryggen er ikke min greie. Til en forandring var det en drømmeløs natt.

Det ble en god morgen kvart på seks, da de første regndråpene falt på nesa. Ja jeg hadde med tarp, men optimister som vi er så trodde vi ikke at den kom til å bli nødvendig. Nei det regnet egentlig ikke mye før vi hadde pakket sammen og var på vei mot bilen igjen.

Når man har både underlag, sovepose for kuldegrader og saueskinn... ja da frister det ikke å stå opp før naturen roper skikkelig høyt! Etter tre unger er det ikke like tett over lengre tid lenger gitt. Og når en først var oppe så kunne en like godt pakke sammen ved sjutiden. Vi hadde begge en månedsavslutning som ventet oss på jobb. 

Når vi gikk til bilen så støkte vi opp en orrhane som gikk å vaset ved brua. Så vi fikk i det minste sett en. Det ble ikke noe bilde av den da kamera var trygt plasser langt ned i sekken. Men vi fikk sett den da. Etter spist middag så ble det en tretimers dubb på sofaen gitt... neste tur blir med fri dagen etter. Jeg skal jo bare jobbe en ukes tid, så har jeg noen feriedager. Må kanskje passe på før myggen blir for ivrig i skauen? Venter bare på at det skal bli bart på fjellet jeg nå...