Reinsjøfjell 1312moh

 

"Har du planer for i morgen? Jeg har tenkt meg til Reinsjøfjell. Bli med om du vil" Jo jeg hadde planer dagen etter, men ikke mer spesifikke enn tur på fjellet. Jeg prioriterer alltid en fjelltopp jeg ikke har vært på, framfor en jeg har vært på tidligere.

Kjapp stopp hos Inger Synøve før vi satte kursen mot Imle og tok av mot Buvasslie. Fant en parkering ved Buvatnet og la i vei innover fjellet mot Reinsjø. Sekken var pakket med både kakao og nistepakke for et par stopp. Her kan du se hva Inger Synøve har skrevet om fjellturen vår.

Her var det høstfarger så langt øyet kunne se. Hr Yr hadde lovet solskinn, men det dukket vel opp etter hvert regnet vi med.

Tåka sniddet toppene, så vi krysset fingrene for at det ble blå himmel når den lettet.

Hailey var igjen hjemme, for erfaringsmessig så blir turene gjerne både lengre og tyngre enn først planlagt, i den grad det er noe planlegging i det hele tatt. Rundene vi hadde på Teinvassåsen når vi hadde husmorferie var tunge nok for henne. Bella svinset litt løs når vi hadde oversikt over området. Det var tross alt høstferie og mange var på hyttene sine.

Varga ble i båndet på hele turen, hun er ikke like kjapp til å komme om hun finner noe spennende. Vi støkte opp noen ryper iløpet av dagen, så da blir hun litt gira på å etter dem.

Bjørn ble med oss på tur også, det var gøy at han tok sjansen igjen. Sist han var med oss på tur var når vi hadde trugetur til Klypa for noen år siden. Han hadde ikke tatt skrekken og la i vei etter oss.

Forholdsvis greit å ta seg fram i fjellet og myrene var heller ikke helt svømmebasseng. Men mengder av bekker som bød på varierende vanskelighetsgrad for å komme oss over på andre siden. Noen var enklere enn andre. De tørre steinene var greie, men de våte var skikkelig sleipe.

Det blei en lang dag i fjellet for oss. Man har jo ikke lyst til å sette kursen mot bilen når det ble mer og mer blå himmel rundt oss. Det er ikke ofte man kan gå i bare genseren på høyfjellet de siste dagene i september.

Planen var bare Reinsjøfjell og en innsjekking der i Fjelltoppjakten. Men vi bushet over til stien som førte oss til Hallingnatten. Der har jeg vært tidligere, vel 7 år siden. Det hadde ikke endret seg mye, og det blås omtrent like surt nå som da.

Vi startet ved 11 tiden på parkeringen og det tok ikke lang tid før ullgenseren ble knytt rundt livet og flaska fylt opp i en bekk. Flaske med filter er helt genialt, du har alltid kalt drikke og påfyll rundt hver sving på fjellet. Den tar bort alle ulumskheter og fjerner myrsmaken på vannet i tillegg.

Siden veien går så langt inn på fjellet tar det ikke lange tiden før vi er "på toppen" og kan gå mange kilometer i forholdsvis flatt terreng.

Vi hadde et håp om at det skulle dukke opp et reinsdyr eller to, men de så vi ikke snurten av noen steder.

Nå skal ikke jeg slå om meg med stedsnavn på toppene rundt oss eller på myrene, men en av disse myrene hadde navnet Reinsjødansen. Det er mange slike myrer folk møttes på i gamledager, for å danse og treffe andre folk. Kanskje få seg en kjærest eller to i tillegg.

På Norefjell hadde man Raudmyrdansen. Hva folk tok seg til i gamledager isteden for i dagens samfunn hvor alt skal foregå via en skjerm.

Det er bare å føle seg som 10 år igjen og hoppe fra stein til stein for å komme over på tørt land igjen.

Det er litt fascinerende i et forholdsvis flatt landskap, så dukker det brått opp skarpe steiner og bratte fjellknauser.

Vi holdt stø kurs mot innsjekkingspunktet på Reinsjøfjellet i det fjerne.

Det var endel stikryss der og vann med jevne mellomrom, så det var bare å følge retningen og nyte naturen. Inger Synøve var rimelig kjent i område, det var ikke første gangen hun var der. Det var vel litt som Bjørn kommenterte i løpet av turen, ja du bor jo inni her omtrent du. Men oppe på Reinsjøfjell hadde hun aldri vært.

Jeg har gjort alt jeg hadde tenkt og mer til i år, så nå er det bare å legge nye planer for neste år. Det blir sikkert ett eller annet turselskap da også. Jeg hadde tenkt litt flere overnattinger ute i år, men slike regnskurer eller nærmere 30 grader er ikke min sterke turside. Til neste år vil jeg ha en normal tursommer og høst. Det får regne en dag også får det være opphold, ikke en sånn skvælp med kanskje regn.

Det var ganske nedbeitet terreng til tider, så reinsflokken hadde vært der i høst.

I nordenden av Reinsjøen, 1200 moh., er vi nær skjæringspunktet mellom kommunene Nes, Flå og Nore og Uvdal. Og vi er på historisk grunn. Denne flyttblokken, kalt «Dansarsteinen», kom hit for ca. 10 000 år siden da innlandsisen trakk seg tilbake etter å ha dekket landet vårt i mange tusen år. 

En skinnkledd jeger og fangstmann mistet for vel 4000 år siden en flekkekniv eller skinnskrape av flint ved en rasteplass i strandkanten på Buhovdlandet sørøst i dette langstrakte vatnet og en sommerdag i 1923 ble flekkekniven fra yngre steinalder gjenfunnet like under torvlaget av en annen fisker/fangstmann. Og oldtidsfunnet er nok ingen tilfeldighet for den dag i dag trives reinsdyrene i området.

På danseplassen i nordenden av Reinsjøen møttes i eldre tid hallinger og numedøler fra de omliggende bygder og seterområder til fjelldans ved midtsommerleite. Ja, det skal visstnok i riktig gammel tid ha blitt danset på hele tre forskjellige dansefeter/danseplasser ved dette vatnet.

Brennevins-handlerne var faste «gjester» på fjelldansene. De så muligheten til å tjene litt ekstra på festfolkets behov for påfyll, og de sang gjerne noen vers for å friste de kjøpevillige. Når slagsmåla var overstått og det var avgjort hvem som skulle «bære bjella» på Reinsjødansen det året, ble det mer fredelig. Folk fra de forskjellige bygdene og seterlagene blandet seg med hverandre, og dansen stod «høyt i sky» til langt på kveld den andre dagen. Og den gen-blandingen som gjerne fulgte med disse fjelldansene, bør en vel kunne mene var «gunstig» for folkehelsen i avstengte bygder på den tiden.

Det er ikke godt å vite når tradisjonen med fjelldans begynte i våre områder. Men trolig hadde det sammenheng med befolkningsøkningen noen århundrer etter svartedauden. Så det var nok først sent på 1600-tallet at det ble et stort nok behov for å utnytte beiteområdene i fjellet ved å etablere setre nær høyfjellet. Da ble det etter hvert også behov for sosiale sammenkomster. 

Det ble imidlertid etter hvert slutt på fjelldansene i våre områder etter tragedien på Norefjell i 1858 da 3 mann omkom under snøstorm, blant andre spillemannen. Ryktet om dette spredde seg raskt og fjelldanstradisjonen døde etter hvert ut, noe som nok også hadde sammenheng med kristelige vekkelser på den tiden.

Det var ikke bare svære vann der, men også små pytter.

Det er alltid noen dager som blir helt uforglemmelige på høsten.

Vi fant noen steiner i kanten av Reinsjøfjellet og satte oss ned for en kakao kopp og litt niste. Bella klarte å plassere hele labben sin oppe i kakaokoppen min, så det ble ikke så mye kakao på meg på den rasten.

Bjørn hadde sekk med stol, eller stol med sekk, mens vi andre måtte slå oss ned på en stein. Da gjelds det å finne en stein som er forholdsvis flat, ellers blir det ikke lange rasten på oss.

Ei ørn kom sirklende over oss, men jeg hadde ikke med meg speilrefleksen, så bildet ble så som så. Kompaktkamera blir alt for sein til å fokusere og ta bilde når det er dyr som beveger seg. Vi støkte opp flere ryper også, men de forsvant før det ble noen bilder av dem. Synd speilrefleksen blir så tung å bære på gjennom dagen. Nytter ikke være på langtur og ha den rundt halsen. 

Vi både så og hørte andre folk mens vi hadde pausa vår.

Nesten hvor man så seg rundt så var det sånn det så ut.

Eneste ulempen med fjellet er at det er lite å gjemme seg bak om man må på do. 

Vi hadde ikke gått lange biten etter pausa før Varga spottet ny rype. Denne lettet ikke, men pilte bortover i lyngen. Hadde det ikke vært for Varga hadde vi glatt passert denne på noen meters avstand uten at vi hadde reagert.

Slike øyeblikk får man aldri for mange av.

Vi nærmet oss innsjekkingspunktet i fjelltoppjakten og Reinsjøen lå langstrakt under oss. På kartet så jeg at det gikk sti rundt hele Reinsjøen, det hadde også vært en flott runde.

På kvelden når jeg kom hjem kjente jeg at sola hadde tatt skikkelig til tross for at det er så seint på året. Jeg var både varm og rød i kinnene.

Her kan man bare fortsette i det uendelige

Jeg sjekket inn og fikk dermed en ny kommune på statistikken i fjelltoppjakten.

Reinsjøen ser stor ut på kartet, men jammen er den stor når du ser ned på den også.

Toppunkt må dokumenteres, Findus, Tølle, Varga og Bella er alle vant til å bli tatt bilder av, så de sitter pent å venter til vi er ferdige.

Denne flytblokka hadde stort overheng, men den var ikke til å rikke. Den var for glatt til å komme opp på også, Da måtte jeg hatt en god del lengre bein i såfall.

Langt i det fjerne så vi en varde fra toppen, så lurte jeg på om det var Hallingnatten. Jo det var det, og vips så var vi på vei i den retningen. Klokka var ikke så mange og vi hadde mer niste igjen, vann i termosen og vi kunne nyte fjellet mange timer til.

Darren 1100 moh Del 3

 

Hailey fortsatte SPA-behandlingen sin videre innover i fjellet ved hver minste anledning. Du må jo få følge med tilbake til bilen også, så det blir en del tre fra runden på Darren. Vi holdt nemlig dagen ut på fjellet, vi var ikke tilbake på parkeringa før sola hadde forsvunnet bak åsen og mørket begynte å senke seg innen jeg var hjemme igjen. Det gikk jo en times tid i bil før jeg var vel hjemme i garasjen igjen.

Tove ble med hjem til Inger Synnøve, for hun har en time mer enn meg før hun er vel hjemme igjen. Greit å slippe å kjøre bil veldig langt når en er syk og har gått rundt i fjellet hele dagen, Imponert jeg over at hun holdt dagen så godt som hun gjøre med både fart og humør. Om det ikke hadde begynt å mørkne, så hadde jeg vel gått der å knipset bilder ennå.

På utkikk etter neste cache, det er lett å gå litt for langt når man går slik å skravler.

Man trenger ikke mange penger for å dra til fjells. Bensin og bompenger så er man kommet langt. Det er bra det er framkommelige veier opp i fjellet, så en slipper å gå flere timer før man kommer dit det er fint. Det er langt nok å gå der det er fint, om man ikke skal gå for å komme dit også.

Det er ikke bare de tobeinte som nyter fjellivet, en ser tydelig at de firbeinte gleder seg til hva som skjuler seg bak neste stein.

Når vi hadde tatt turens andre matpause så brøt sola litt og litt mer gjennom skyene og vi ble gående å nyte resten av turen med nesa i sky og tok mer bilder enn noen gang egentlig. (Er det mulig?)

Lenge siden jeg har vært på tur hvor jeg kommer hjem med flere bilder fra naturen enn av hundene.

Siden det var så vått i terrenget så ble vi litt våte oppover til knærne. Det var nemlig ikke alle steder som var like enkle å forsere med alt fra tette til forholdsvis svamper av noen tursko. Jeg skal impregnere skoene mine igjen, for nå har jeg vært på mange våte turer. Da kjører jeg føre var prinsippet. 

 Turens høydepunkt for tilskuerne, Findus frisør, men Inger Synøve var ikke særlig imponert over ferdighetene.

En liten pepptalk må til for slike unge sjeler som prøver seg. Ikke det at han tok seg særlig nær av det da.

Bella byr på Tovekos, tror Tove satte pris på tur med 5 hunder når hun måtte sette igjen sin Barfi hjemme. Gamle hunder må pleies med komfort, ikke på lange tunge fjellturer i myr.

Findus gikk over til kvisting isteden for frisørfaget.

Klart småtasser klør i tennene sine

Inger Synøve pekte og fortalte om alle toppene rundt oss , jeg er sikker på at hun har vært på de fleste av dem flere ganger. Det er jo slike topper som skiller seg ut som frister å bestige.

Så var vi igang igjen etter siste pausa. med mat.

Norsk lundehund er en eldgammel hunderase som ble brukt til jakt på lundefugl over store deler av Norges kyst. Man vet ikke sikkert hvor gammel lundehunden er, men man har beskrivelse av lundefangst med hund som er over 400 år gammel. Lundefuglen gjemmer reirene sine i utilgjengelig steinur, og hunden hentet ut levende fugleunger til føreren sin. Lundehunden var et viktig ledd i Kyst-Norges næringsvei. Kjøttet på lundefuglene ble brukt til menneskeføde, mens fjær og dun ble brukt til sengetøy eller eksportert sørover.

Fra 1850-åra gikk man over til å fange lundefugl med nett og det store behovet for lundehunder forsvant. I Måstad på Værøy, hvor forbindelsene til omverdenen var dårlig, tok man imidlertid vare på den stedegne stammen av lundehunder og tradisjonen knyttet til dette hundeholdet. Herfra fikk ekteparet Christie i Hamar tilsendt noen hunder i mellomkrigstida og de bygget opp en flokk på 60-70 hunder.

Under annen verdenskrig utryddet valpesyken nesten alle hundene på Måstad, som så fikk hunder tilbake igjen fra Hamar. Valpesyken rammet senere også Østlandet og mot slutten av 1950-tallet var stammen igjen svært liten. Eleanor Christie tok nok et krafttak for rasen og fikk fem hunder tilsendt fra Måstad som sammen med en sjette hund, dannet grunnlaget for det avlsarbeidet. Hun fikk nå med seg flere oppdrettere og rasen ble berget.

Tove nyter utsikten

I dag er det ca 650 lundehunder i Norge. I 2016 var det 84 tall nyregistrerte valper hos Norsk Kennel Klubb. Lundehunden regnes i dag som reddet, men rasen bør øke i antall for å være sikret ei trygg og livskraftig framtid.

Der i det fjerne er turens mål, selve varden på Darren.

Jeg er så takknemlig for å få lov å tilbringe en hel dag i dette terrenget med veldig hyggelig turselskap og mange hunder.

Endelig dukket det opp en flokk ryper som jeg så også. Men Ryper i flukt er ikke det enkleste å ta bilder av.

Godt jeg ikke er jeger med gevær, men med fotoapparat.

Når vi nærmet oss denne siden av fjellet dukket det opp flere stiskilt etterhvert.

Inger Synøve signerte oss inn i turboka på toppen, før vi satte kursen mot parkeringa og den siste cachen på turen.

Findus var veldig fasinert av både Hailey og Bella. De både rullet seg i lyngen og badet der det var vann.

Findus lurer på hva Hailey egentlig driver med.

Den ene varden etter den andre, men ikke alle var like store.

Tove logger cache og Bella passer på at loggen blir signert.

Det begynte å bli kaldere da det nærmet seg solnedgang, så site pausa droppet vi.

Hailey, Bella, Tølle, Findus og Tassen foran. Hundene begynte å bli litt lei av å posere, det var ikke fult så enkelt å få plassert alle lenger. Vi var litt småslitne vi også og lengtet etter bilene.

Solnedgang på fjellet i oktober tror jeg ikke jeg har hatt siden jeg hadde hytte på fjellet.

Det er bare en ting å si om dette... Fjellidyll på høyt nivå. 

Findus vasser over bekken sammen med jentene isteden for å hoppe fra tue til tue med de andre gutta.

Sola forsvant bak åsen og vi hadde noen meter igjen før vi var på parkeringa.

Takk for turen Tove og Inger Synøve.