Stolpejakt rundt Retthella

Når dette er utsikta mot dit vi egentlig skulle følge stien etter første scanning av stolpen på parkeringa. Når man er på stolpejakt legger man en plan for å ta stolpene i riktig rekkefølge, så man slipper å gå samme strekke mange ganger. 

Det viste seg at den lille biten der var det eneste stedet med snø som virket forholdsvis dyp, så etter en liten justering så ble det en runde på ei mil og plenty nye scannede stolper. 

Det var en litt våt og sleip runde, så jeg var glad jeg og Hilde valgte å ta denne rett etter jobb, så jeg slapp å få så våte møkkete hunder i bilen. De har fått mange og lange turer disse dagene med fri, så en hviledag har de ikke vondt av.

Vi fulgte skiløypa et stykke. Jeg har vært der noen ganger, men ikke akkurat der vi gikk denne dagen. Jeg har ikke lagt merke til at det er så mange vann der. 

Telefondekningen kom og gikk litt på runden, så det ble noen offline scanninger før vi var tilbake i bilen.

Vi fant raskt ut at det var lurt å sjekke at det ble huket av for stolpen før vi gikk videre. Tror det ble 3-4 offline stolper på runden for min del. Hilde hadde ikke så mange, hun var litt heldigere med signalet enn meg.

Vi kom forbi mange idylliske små tømmer ved små skogstjern.

Vi fant vel egentlig ganske raskt ut at joggesko ikke var riktige skovalget i dag.

Store gamle steinmurer som stien gikk over. Om de en gang hadde en funksjon som demning eller bare ei bru over et vått område er ikke så godt å si,

Det er godt skiltet i området om du veit hvor du skal.

Olavsbrønnen på Retthella. Norges helgenkonge, Olav den Hellige, vokste opp på Ringerike. Han døde i slaget på Stiklestad og ble gravlagt i Nidaros. Ganske raskt etter at han ble helgenforklart begynte pilegrimmer å strømme til. Ikke bare skulle de til Nidaros, men mange ville også til Ringerike for å se bygda hvor han vokste opp. Fra Oslo og distriktene rundt Oslofjorden dannet det seg derfor raskt en pilgrimsvei over Krokskogen til Ringerike. Før Svartedauden gikk pilgrimsleden trolig opp Lommedalen over Retthella og ned til Grøndokka. Etter Svarteduden ble den lagt om og gikk over Midskogen og ned Nordkleiva. I dag er det to Olavskilder på Krokskogen - en på Retthella og en på Midtskogen. Kilden - eller rettere sagt brønnen - på Retthella er derfor trolig den eldste av dem, sagnet om denne kilden er antakelig fra tiden før Svartedauden.

I følge sagnet ble denne brønnen til en gang Kong Olav (Den Hellige) skulle vanne hesten sin her. Kongen senket bare bøtta ned i fjellet, og da kom det vann. I fjellet ved siden av brønnen er det også merke etter hestehoven. Mange mener at vannet i denne brønnen aldri fryser. I realiteten er brønnen og merket etter hestehoven to små jettegryter i fjellet. Brønnen er ingen kilde, men fylles av regnvann eller med vann fra bekken som renner forbi.

Retthella. Et av de mest interessante setersentre på Krokskogen. Her ble det setret fra 1600-tallet. I "En jegers erindringer", som var den første bok om friluftslivet i Norge (Bernhard Herre, 1850), heter det: "Hver gang Sannet Olaf foer gjennom den vilde Skov og kom hit, red han like opp til Seteren for at vande sin Ganger." Ifølge sagnet traff Olav den Hellige også huldra her. Hole historielag forteller: "Retthella er ei setergrend som ligger i lia ned mot Retthelltjern ca. 2 km nordøst for Krokkleiva. 

Dette var seter for flere gårder på Røyse: Hundstad, Mo, Libakke, Svarstad, Fjelstad, Hafnor og Ullern. Noen av disse gårdene var oppdelt i flere bruk, slik at i alt 10 bruk hadde seter på Retthella. I 1936 ble et felles størhus for alle 10 gårdsbruka tatt i bruk. Retthella skal være den setra på Krokskogen som var lengst i bruk. Det var seterdrift her helt frem til 1972. Setra har trolig navn etter flate (rette) heller eller svaberg som det er mye av her." Det var Olga og Martin Nordlie fra Haugsbygd som holdt ut lengst med setringen, og de ble de siste seterfolk på Krokskogen.

Rett bak setervollen fant vi stien videre.

Har du gått litt i skauen så veit du akkurat hvor sleipe sånne stokker er.

De fleste bruene var av bra forfatning

I Tavleskaret på Krokskogen var det en trefning mellom norske og svenske soldater 16. april 1716. Etter det ga Karl 12 opp forsøket på å ta Norge. Det er satt opp en minnetavle der trefningen fant sted.

På dette stedet falt 28 svenske dragoner og 3 norske soldater i en trefning 16. april 1716. Dragonene var en fortropp til en hær bestående av 1000 soldater ledet av den svenske Kong Karl XII. Slaget her sto noen uker etter at svenskene var blitt grundig slått ved Gjellebekk Skanse i Lier, og satte punktum for dette forsøket på å invadere Norge. I skaret der slaget sto ble det kort etter reist en minnetavle. Stedet heter derfor nå Tavleskaret. Den opprinnelige tavlen som sogneprest Daniel Ramus i Norderhov fikk satt opp er borte, men en replika ble reist i 1997.Det fortelles at noen år etter slaget ble benrester og andre levninger samlet inn og begravet i "Svenskehjørnet" på kirkegården ved Hole kirke.

Så var det straka vegen tilbake til Kleivstua for å ta den siste stolpen på Dronningens utsikt.

Dronningens utsikt har jeg vært på stolpejakt tidligere.

Hver gang tenker jeg, hvem går ned hit egentlig. Ikke for utsikten i alle fall.

Kleivstua

Fra Damtjern til Jaklefoss

 

Dette tror jeg er en av få turer hvor turen i seg selv er bedre enn målet for turen. Jeg har hørt mye om Jaklefoss, men aldri vært ved denne fossen. Etter endel googling så kommer det fram at det er først og fremst vinteren som denne fossen er praktfull. På torsdag var det definitivt for seint på sesongen til at det var noen vannmengde av betydning i dette fossefallet.

 På torsdag var jeg ferdig med månedsavslutningen for min del, så da avspaserte jeg etter lunsj. Tok med meg hundene på jobb og dro til Damtjern der vi skulle møte Åse klokka 12. Frida og Una satte stor pris på turselskapet de også.

Denne utsikten skulle prege resten av dagen.. Steinsfjorden og mer eller mindre deler av Tyrifjorden, til tider hele Røyse også.

Vi hadde ikke gått mange meterne innover veien ved dammen før jeg fikk øye på en brun rumpe inniblant steinene på hogstgruppa. Vi stoppet og kikket, men den var ikke skeptisk i det heletatt. Det er ikke noe som å treffe dyrene i sitt rette element.

Elgen skjønte etter hvert at vi kom til å bli stående å se på den, så da luffet den sakte ut av hogstgruppa. 

Innerst i veien ligger Eventyret. Absolutt en pensjonistbolig vi kunne tenke oss begge to. Men tipper den er verdt så mange millioner at vi må både vinne i lotto og finne en rik mann.

Åsahytta var hytta til Hønefoss-speiderne de første årene etter krigen. Hytta var også utgangspunktet for speideraktivitetene i og omkring «Djevelens punsjebolle». Utsikten fra hytta er dårlig, men bare 40 meter videre mot vest er det utsikt fra Gyrihaugen i syd til Norefjell i vest. Jeg og Åse har vært på tur her tidligere. Vi klarte etter hvert å resonere oss fram til når det måtte vært. Så når jeg kom hjem måtte jeg sjekke. Flott tur dette her også.

Det vekslet mellom sti og traktorvei, så det ble slett ikke noe buching som vi hadde sett for oss. Noe vindfall måtte vi forsere, men adskillig færre enn jeg hadde sett for meg før vi gikk.

Det er et hav av stier og veier på kryss og tvers der, så det ble noen stopp for å sjekke kartet, slik at vi ikke behøvde å gå lengre enn nødvendig. Vi hadde lagt inn Djevelens Punsjebolle og Tiurtoppen som sjekk punkter, når vi av likevel befant oss på stien ørlite lenger opp i terrenget. Turen ble på 11,74 kilometer i veldig variert terreng.

Frida er 9 måneder og var vel de av hundene som var mest på på alt som luktet rundt omkring. 

Una tok livet litt mer med ro.

Brei sti videre innover. Vi sjekket kartet i hvert stikryss for å være sikre på å holde stø kurs.

Siden Åse fremdeles holder på med Geocaching så la vi turen nedenom Djevelens Punsjebolle for å komme ned til Tiurtoppen der en uavhentet boks fantes på kartet.

Det er forholdsvis langt ned i bunnen av punsjebollen. Det går sti ned på begge sider av bekken.

Bella og Hailey måtte pent vente litt lenger unna kanten. Litt dumt om jeg plutselig snublet i båndet på kanten der.

For å slippe å gå et godt stykke oppigjen på stien for å gå ned igjen på den andre siden av bekken slik at vi fikk med oss cachen på Tiurtoppen. Valgte vi å krysse bekken.

Fra andresiden ser en fossen litt bedre.

Ikke mye å se på en tørr sommerdag.

Når vi kom litt lenger ned så måtte vi le, for der var det jammen noen som hadde laget ei bru over bekken. Den var ikke der sist vi gikk her, eller ved nærmere ettertanke så gikk vi jo ikke lenger ned enn Djevelens punsjebolle sist. Det var før Tiurtoppen var funnet opp som turmål og alle skulle gå dit.

Brua hadde både troll og de tre bukkene Bruse intakt.

"Hvem er det som tramper på min bru?"

Litt formasjonsoppvisning av jentene

Stier på krys og tvers, godt merket i både rød og to forskjellige blåfarger. Bare å velge og vrake hva man vil følge.

I hovedstikrysene var det skiltet.

Tiurtoppen

Nyte utsikten og prøve å lokalisere cachen, så Åse fikk signert den.

Når en holdt på med dette som mest så hadde en enslags magefølelse på hvor disse var gjemt. Det var litt mer leiting nå kjente jeg.

Da kunne vi sette kursen mot dagens turmål. Cachen ved Jaklefoss. Vi måtte ta et valg om vi skulle gå for toppen og klatre ned, eller vi bare skulle gå rett til bunnen med en gang. Cachen var nemlig i bunnen.

Mye hogst gjorde at vi fikk en utrolig utsikt nesten hele veien fram til fossen. Lettere kupert terreng, men ingen lange bratte bakker.

Turen var en nytelse med slikt terreng og ikke minst utsikt. Så turen fikk enkelte solglimt, men det var veldig greit å ikke gå i steikende sol. Ikke var det en mygg i sikte heller, så det varer nok ikke særlig lenge.

Åse så en grevling som smatt mellom buskene. Før vi gikk så var det litt studering av kart og litt googling for å finne noen turbeskrivelser. Men dem var det ikke mange av. Etterhvert som vi gikk så skjønte vi jo at det var merket sti hele veien og det var bare å følge skiltene mot grevlinghiet. 

Om det ikke er Steinsfjorden å se på så er det bratte berg.

Det ble vannstopp ved hver anledning.

En stund så vi ut over hele Røyse og helt til Tyrifjorden

Det var til tider litt dårlig merket sti over hogstfeltene, men vi fulgte en slags traktorvei som glimtet til med noen blå malingsflekker hver. 100 meter eller så.

Når vi krysset strømlinja var alle hundene sikre på at det var noe inne i buskene, så om det var grevling eller elg er lettere usikkert. Kanskje det til og med var en ulv? Ikke så vi noe og ikke hørte vi noe, men det gjorde vi.

Når vi nærmet oss fossen så ble det straks ganske så uframkommelig.

Vi hørte fossen, så vi visste den var der, men den var ikke enkel å få øye på når vi nærmet oss.

Det var vel her det gikk opp for oss at det ikke var fult så enkelt å stige i gradene, det vil si klatre oppover for å se litt til. Så vi slo oss like godt ned i bunnen av fossen, bandt hunder satte fra oss rumpetasker og startet leitingen etter cachen som skulle være gjemt i området.

Cachen ble funnet og loggboka signert, så kunne vi sette oss for å spise nista vår.

Jaklefoss

Inniblant kunne vi skimte resten av fossen

 Frida og Una hadde også lyst på litt niste.

Etter knekkebrødet ble det skolebrød.

Åse og Frida skulle på kurs i kveldinga, så vi fant ut at vi skulle ta en tur seinere for å se øverste delen av fossen. Håper på mer vannføring så det blir litt av et skue. 

Siden vi ikke skulle ned til Tiurtoppen og Djevelens punsjebolle. Ble den øverste varianten valgt på hjemveien.

Mye fint å se på om man nyter naturen.

Hvorfor går alle til Kongensutsikt når du kan gå hit og nyte en bedre utsikt til alle kanter?

Avstanden fra parkeringa er omtrent den samme som fra Kleivstua til Kongensutsikt.

Hvitveisen flommet i veikanten

Stakk bortom Damtjern før vi gikk i bilen. Tenkte kanskje hundene kunne tenke seg et bad.

Utrolig lite vann i Damtjern, så det er greit at Kjerraten ikke er i drift lenger.