Når man har sånn hjemmekontor så kan man ta seg en liten tur ut i lunsjen. Jeg sto opp så jeg fikk jobbet noen timer før jeg skulle dukke opp hos Kenneth og Ingrid. Siden Sigurd og Hedda skulle være med også ble det trangt i en bil.
Hedda gikk foran med Hailey, da de skulle gå den snille veien opp. Vi andre skulle klatre opp baksiden av Skardsvarden.
Det tegnet til å bli en utrolig flott dag i fjellet
Vi skilte lag med Hedda og Hailey der stien deler seg ved den store steinen. De gikk til venstre og vi til høyre.
Hele Sørbølfjellet er en lang rekke med vann. Stiene var noe sølete, men ikke på langtnær så våte som de jeg har gått på de siste turene jeg har vært på. Ikke var det særlig vått i terrenget heller, bortsett fra der det er myr og vått uansett.
Kenneth fikk god trening da han gikk med Sofie i bæremeis stort sett hele dagen.
Det er ganske seige høydemetre oppover til varden når man tar fatt på lia oppover. Om man ikke er særlig vant til å gå, så kjennes de meterne der. Om ikke der og da, så dagen etter.
Ingrid og Pink syntes også det var greit med en liten pust i bakken.
Sånn utsikt er det bare å nyte
Når man er oppe den første kneika, så er det egentlig ganske javn stigning helt til vi er oppe på Skardsvarden.
Det var ikke mange multeblomstene å se, men veldig mange tomme hamser. Spørs om det har vært hardt vær der, for at det var så mange blautmulter som var plukket og ikke eneste kart nekter jeg å tro. Det er forholdsvis tidlig på sesongen så høyt til fjells.
Bella benyttet mange anledninger til å få\ avkjølt seg. Det er fristende med slike klare fjellvann.
Det var helt greit at det ikke var steikende sol da vi var der. Jeg gikk i kortermet genser hele runden, mens Ingrid var innom en god del variasjoner før vi var tilbake i bilen igjen.
Vi tok en matbit på toppen av Skardsvarden. Der blås det litt så myggen holdt seg unna. Det er jo ulempen når man er på fjellet, god og svett og setter seg. Lunsjbuffe sier myggen da.
Jeg har fremdeles mange ugåtte runder på Sørbølfjellet, men de skal jeg vente med til høsten kommer. Det er et par andre fjell jeg ikke har gått på som jeg har lyst til å utforske også. Kanskje det blir en av dem i sommer isteden. Får se hva Hr Yr sier når jeg er ferdig med ferien min i Telemark med Kenneth og Ingrid.
Så langt ser det ut til at Varga stortrives på fjellturer hun også.
Ser ikke ut til at Pink mistrives heller. Hun hviler når hun kan, for det er aldri godt og vite hvor lang turen blir når vi er på tur.
Sofie var kjempeflink til å gå. Satt mye i bæremeis, men hun er jo ikke to år ennå.
Høyere enn detta kommer du ikke på Sørbølfjellet, og Sofie har planene klare om å oipp til pappa.
Kenneth og Patran er ganske like på tur. Var det noe å klatre opp på så skulle det klatres på. Patran har gitt seg noe med det, men det ser ut som Sofie har tatt over stafettpinnen.
Siden Hedda hadde gitt opp prosjekt fjelltur, så fant vi ut at vi skulle gå rett ut fjellsiden og vinkle inn mot Harehopp, for å følge blåmerket sti tilbake mot bilen.
Du finner alt fra små pytter til store vann der. Det ene glir nesten i ett med det andre. Det var ikke veldig vått i terrenget, men noe bløtere i stiene. Egentlig ikke så veldig stor forskjell fra tidligere turer.
Det fine med Sørbølfjellet er at du kan gå akkurat hvor du vil. Man trenger ikke å følge stiene som er der. Det er jo det som er virkelig fjell tur spør du meg.
Jeg knipser i vei og nyter naturen når jeg er på tur.
Viktig å drikke ofte nok, er man tørst så drikker man for sjelden.
Det begynte å bli litt grått i åsene rundt, men vi fikk ikke noen regndrøpp på oss.
Ikke er det ideelt med tordenvær heller når man er så høyt til fjells. Vi kom fram til Harehopp og det var tydelig at det er et knutepunkt for alle stiene på fjellet, for det var nesten bare der vi så folk. Men til gjengjeld var det mange der. Lite folk i fjellet til å være fellesferie synes jeg.
Litt dårlig timing for fjelltur egentlig for både lyngen og multeblomsten var det lite å se til.
Viktig med godt knytte sko så man ikke får gnagsår, viktig å tømme ut rester fra lyng og annet trøss underveis.
Denne dagen var det veldig lite vann i bekken ned til Harehopp. Jeg har vært der tidligere da det virkelig har flommet.
Varga holdt full oversikt over de andre hnndene som holdt til rundt der også.
Det er ikke bare jeg som koset meg på tur denne dagen.
Helt fritt for blomster var det ikke i fjellet da
Ennå er sommeren bare halvgått og vi har tre måneder høst igjen, så potensialet er der i det minste, for lange fjellturer.
På de siste turene Varga har vært på sammen med flere andre har jeg sett at hun har lett for å kave seg opp og skulle gå først. Alt hun kan med å gå fint i bånd er helt glemt. Hun skvetter også til for det minste, så det er vel alderen som har sitt å si.
Har du ikke vært på tur i området så er det absolutt et sted jeg kan anbefale.
Stien snor seg langsmed vannet på veien tilbake.
Steinformasjonene står der fremdeles
De aller fleste bekkene der lar seg enkelt forsere
Litt kos drøpper det også på de som er i nærheten. Sofie trengte en dubb, men det var ikke hun enig i.
Litt poseringer tar vi oss tid til på tur.
Må jo vise at vi nyter fjellet i bra vær og ypperlig temperatur. Svetten rant i oppoverbakkene, men det synes ikke så godt når den får tørket. Den bare kjennes da. Etter slike dager er det nydelig med en dusj når man kommer hjem.
Heipiplerka holdt et svare leven, så hun hadde nok unger rett i nærheten.
Multeblomster i vannkanten
Når vi fant igjen Hedda og Hailey så spiste vi opp resten av nista vår
Pink lader opp til siste etappa ned til bilen. En kilometer omtrent. Hele siste stykket gikk Sofie selv.
Flere enn Pink som koser seg på fjelltur
Etter en lang dag i fjelluft kan det være godt med kos både for liten og stor.
Myrulla sto tett på toppen før stien snor seg nedover lia.
Tusen takk for en flott dag i fjellet.
