En dag i Sogndal

 

Det var meldt oppholdsvær i det minste  på formiddagen på onsdag, så da tenkte jeg at jeg skulle prøve med på en innsjekking i fjelltoppjakten nære hotellet. Bilkjøring har jeg vel egentlig fått dosa mi for mange dager, og i og med at det er noen mil fra Sogndal til Bremanger som jeg skulle til på torsdag, så var det helt greit med en tur fra hotellet.

Det er gjort mye i nærmiljøet for at det skal bli trivelig i Sogndal. Fjordstien der er helt utrolig.

Jeg hadde sett for meg en innsjekking på Stedjestova, kikket sånn løslig på kartet og funnet ut at jeg måtte over elva og oppover i et byggefelt for å finne stien.

Når du først har begynt å legge merke til graffitier så er det ganske mange av dem rundt om kring, og Sogndal er ikke noe unntak.

Forseggjorte hus fantes det også noen av. Jeg har lyst på tårnværelse.

Vi prøvde oss på strandlivet, men det fristet ikke å kle av seg for et bad. Hotellet har oppvarmet basseng, men jeg har ikke sett noen som har prøvd seg der heller mens vi har vært her.

Hvit strand og bølgeskvulp gir ingen sydenfølelse

Vi fortsatte gangveien et godt stykke til før jeg husket at jeg egentlig skulle gått over veien og opp i byggefeltet. Nei da blei det ingen innsjekking på denne turen. Da fikk vi heller sjekke ut hvor denne gangveien fortsatte.

Det viste seg at den gikk til den gamle riksveien alle brukte før tunnelen ble bygget. Der var det fredelig bortover, så det ble en fin tur.

Vi passerte ett oppdrettsanlegg som hadde mærer både på land og ute i havet. Der var det stor plakat ved veien at de ikke tok imot besøk  som ikke var godkjente på forhånd.

Jeg sjekket kartet, men stien opp bare fortsatte innover, den gikk ikke ned igjen på andre siden så jeg kunne gå den tilbake. Når man sjekker terrenget så skjønner til og med jeg at det ikke er lurt å bushe opp her.

Tilbake i sentrum så var det på tide med lunsj, så jeg bandt hundene uten for Statens Vegvesen og gikk inn på Rema 1000 for å handle meg litt spiselig. Baguetter og en youghurt, noen bananer og en brus. Tungt nok å bare tilbake til hotellet.

Jeg havnet i ei gate jeg ikke hadde gått før, der var det steinutstilling

Jeg visste ikke at han var fra Sogndal, ikke visste jeg at han var en ordentlig person heller. Men jeg hadde hørt navnet tidligere da.

Om denne steinhuggeren var veldig flink kan det være delte meninger om.

Sola glimtet til i tre sekunder på veien tilbake. Jeg ble sittende utenfor hotellrommet og spise lunsjen og drikke brusen. Hundene ble bindt i en tuja, så de lå rett ut på plenen og sov. Innen jeg hadde spist opp og tjatret med gartneren på hotellet som hadde hundegodteri i lomma si. Så kom det jammen meg ei regnskur igjen, gitt... Da gikk jeg inn også sovnet vi alle sammen en times tid.

Før middag var det opphold igjen, så jeg bestemte meg for å prøve å få til noen utsiktsbilder over Sogndal. Da måtte jeg gå oppover mot kirka fant jeg ut. Da fant jeg tilfeldig vis stistarten til Stedjestova og brått var vi på vei oppover i lia. Det var bare snaue kilometeren oppover, så det skulle ikke bli noe problem. 

Har du vært på Vestlandet så veit du at det er ingen slakke oppoverbakker der.

Men man får raskt noe som kan minne om utsikt.

Stien gikk gjennom et beite, men jeg så ikke snurten av hverken dyr eller møkk etter noen dyr, så det var kanskje ikke i bruk denne dagen.

Bratt var det og brattere skulle de bli.

Det var plenty av fuglekasser langs stien og en håndfull informasjonstavler. Ja også begynte det jo å regne da.

Det var ingen vits i å snu før jeg hadde sjekket  inn i fjelltoppjakten, for jeg hadde ikke nådd hotellet uten å bli drit våt avlikevel. Med våte hunder så tørker ikke ting på hotellrommet heller, så jeg lar vifte på badet gå hele tiden og putter våte sko i bilen etterhvert. Skjønner at alle jeg møter har regnjakke og gortex sko her. Det var vel det jeg skulle brukt hele tiden også, men jeg har sommerferie og da skal man ikke gå rundt i regntøy.

Her hadde det stått et gammelt hus en gang i tiden.

Vi fant dagstur hytta Stedjestova og sjekket inn i fjelltoppjakten. Så satte vi oss og hvilte i fem minutter før vi satte kursen nedover i skauen igjen.

Sånn hytte som er forbudt med sko og har seng på toppen har jeg vært borti tidligere, men jeg husker ikke hvor.

Når vi rundet hjørnet på hotellet så dukket både sola og regnbua opp. Halve hotellet var ute på balkongene sine for å forevige den.

Rundt Pershusvatnet

Skal vi dra på tur? sa jeg til Åse. Ja det der så ut som en real tur som ikke er så lang og bratt, svarte Åse. Åse har vært litt inmobil siden vi var på klatretur til Lauskardfjellet tidligere i mai. Nistepakke og vann trengte vi ikke. Kort tur på rundt ei mil i gråvær, skulle vi fint klare etter jobb en ettermiddag. For å si det sånn så var vi enige i bilen hjem, at vi var flinkere på planlegging av turer tidligere.... nå fløyt vi vel litt i overkant på tidligere erfaringer uten egentlig å ta med oss disse erfaringene.

Pershusfjellet er et begrep, og turen på langs er en klassiker. Den blåmerka stien går fra Abrahamsvika i Tverrsjøen, over Pershusfjellet og ned til grinda ved Finstad gård. På sitt høyeste er Pershusfjellet 650 moh, men før du når dette punktet (som slett ikke har fjellets beste utsikt), er det mange muligheter for å nyte utsikten utover vakre sjøer og skogkledde topper. Det er heller ikke vanskelig å finne startpunkt for denne turen. Å gå Pershusfjellet på langs er en skjønnhetsåpenbaring i sol og godvær, med flere luftige utsiktspunkt ute på kanten av loddrette stup, hvor du ser ned i nordmarksvassdraget 150 meter under deg. 5 kilometer lang er denne mektige og sterke ryggen på Oslomarkas største fjell. 

Langsetter Pershusfjellet åpnet den 18. oktober 2009, etter vel et års arbeide. Det var grunneier Jevnaker Almenning, og Fylkesmannen i Oppland, som ønsket å få merket en blåmerket sti langsetter Pershusfjellet. Det er tre trigonometriske punkt på Pershusfjellet. Trekantpunkt eller trigonometriske punkt er punkt i terrenget som brukes innen landmåling og geodesi. Satellittbaserte metoder for posisjonsbestemmelse har ført til at nettet av trekantpunkter først og fremst har historisk interesse.

Jentene storkoser seg i hverandres turselskap. Vi hadde ikke gått lange biten før vi skjønte at her var det ganske mye sauer allerede. Vi hadde kjørt forbi noen på veien oppover, men her var det forholdsvis mye møkk i veien.

Det var ikke lange stykket vi skulle følge veien før stien gikk opp til høyre gjennom skauen og ut på et hogstfelt. Vi var optimister og gikk i joggesko, men man kunne med fordel ha litt høyere og vanntette sko om du skal gå hele runden rundt vannet.

Været var variabelt både på hr yr og i virkeligheten. Overskyet og litt kald sno når vi startet fra bilen, litt små yr til tider, men stort sett helt kurant turvær.

Vi skjønte ganske raskt at denne turen ikke kom til å bli hverken mild eller kort. Stien gikk mye opp og ned og i småsvinger. Da tar det en stund å nå fram til innsjekkingspunktet i fjelltoppjakten i enden av fjellryggen.

Det var ganske vilt der til tider, de hadde ikke ryddet mer enn nødvendig for at det skulle gå ann å komme fram.

Det var stadig noen avstikkere fra stien som gikk ut på kanten av åsen. Da var det bare å nyte utsikten.

Una og Frida kikket også på utsikten. 

Vi hadde lest i en blogg at  toppunktet på fjellet ikke hadde utsikt, så det var lett å passere det uten å tenke over dette egentlig. Da ble det ofte sjekking på telefonen for å se om innsjekkingen nærmet seg. Men det tok sin tid.

I mens var det bare å nyte de gloppene som var med utsikt. Stien gikk litt lengre inn på åsryggen enn det vi hadde forespeilet oss, så mye utsikt var det ikke. Men der det var utsikt så var det svinbratt ned.

Endel multeblomster så vi glimtvis på myrene vi passerte.

Det duskregnet litt, men så så vi at det var ei skikkelig skur som nærmet seg på andre siden av Pershusvatnet.

Man går ikke ut på tuppen for å se bedre når det er slikt vær. Steiner og røtter er veldig glatte når de er våte.

Med litt uvær følger som regel en trolsk himmel

Det viste seg raskt at det ikke var en vanlig regnskur som kom, men ei hagleskur. Så da var det bare å søke tilflukt under hver vår gran til det verste var over. Una mente at vi burde grave oss ned i tide, så hun satte i gang med hulegraving. 

Fordelen med ei slik skur er at det stort sett blir solskinn og trivelig etterpå. Vi fikk til og med se en regnbue som endte i vannet.

Jeg tipper det er mange som har prøvd å velte denne.

Om man ikke regner med å ha utsikt hele tiden, så var det en veldig flott tur over Pershusfjellet. 

Det var et mangfold av naturens underverk langs ruta vår, og den er blåmerket hele veien.

På slutten gikk vi ikke ut på alle avstikkerne for å se på utsikten. Vi visste at vi kulle gå rundt dette vannet og at vi ikke var halvveis før vi var i enden av det.

Regnbua hang lenge i lufta

Og det var fremdeles langt ned til bunnen

Når jeg kikket over kanten så lurte nok Varga på hva jeg så etter.

Det så ut som vi var ferdige med regnet for denne gangen. Denne turen var min 50. innsjekking i fjelltoppjakten. Og jeg er halvveis i årets mål om å få 100 innsjekkinger på statistikken vår.

For dere som driver med #Telltur , så er dette et innsjekkingspunkt. Det holder ikke jeg på med, og har ikke tenkt å begynne heller, Men den er kjekk å ha for turtips, da det er gode beskrivelser og ikke minst merket av parkeringsmuligheter.  TellTur er friluftsrådenes elektroniske postkassetrim.

 Her kan du finne turmål og registrere resultatene dine. Konkurrer med deg selv eller med andre turgåere om å nå flere mål! Bruk kartet for å se hvilke turmål som finnes, eller gå til ditt nærmeste friluftsråd og les om hvilke konkurranser du kan delta i.

Åse har kamuflasjehunder i forhold til det Varga er.

Brått braket det i skauen nedenfor oss. Det viste seg å være ei dame på tur med hunden sin, som gikk motsatt vei enn det vi gjorde.

Brått var Pershusfjellet ferdig og vi stupte nedover i lia.

Når det flatet ut i bunnen ble det en brei fin sti.

Når du kommer ned til Finnstad har du to valg. Du kan gå veien tilbake til Tverrsjøstallen, noe vi sett i ettertid burde gjort, eller fortsette blåmerket sti rundt vannet. Noe vi gjorde.

Jeg var så frekk at jeg krabbet over gjerdet for å dokumentere denne elgen. Det var mange andre flotte utskjærte skulpturer der også. Men de kan du ta deg en tur selv om du vil se. (hint hint Hege)

Nedenfor Finnstad ligger Finntjern og vi var halvveis på turen vår.

Det var her jeg begynte å angre på mitt valg av fottøy. Joggesko er ikke så egnet på så dårlig med klopper i ei blaut myr. Jeg var ikke direkte tørr på beina fra før, for lyngen hadde blitt våt av regnet. Men surklevåt var jeg ikke.

I enden av Pershusvatnet var det laget demning, så da fikk vi gått tørrskodd et godt stykke.

Når demningen var ferdig så skjønte vi raskt at det ble flere myrer vi skulle gå over. 

Frida var våt fra topp til tå, for hun og Una rakk jo ikke akkurat over lyngen. Den ene brua var laget av stokker, så den var solid, men fryktelig glatt.

På andre siden av brua fortsatte demningen et godt stykke.

Idyllisk sted, ja om du liker mygg. For her stilte de opp mannsterke. Myggmiddel var ennå en ting som ikke hadde streifet oss i turplanleggingen.

Varga hadde  ingen planer om å samarbeide for å så av seg litt myrjord og annet klin hun hadde under magen og nedover beina. Så shamponeringen min dagen før var så si bortkastet nå.

Naturen er full av detaljer om du tar deg tid til å se etter.

Husker du hengebrua de kjører over i Flåklypa for å komme hjem? Jeg hadde samme følelsen når vi gikk over denne hengebrua her. Man forventet at man skulle plumpe hvert steg en tok.

Etter en stund skrådde stien oppover i terrenget og det ble tørrere og mer oversiktlig å gå. Myggen forsvant og det ble riktig så trivelig igjen.

Vi kom inn på setervollen ved Holoa. På denne setera er det funnet dagbøker som nå er utgitt i ei egen bok du kan bestille på nett. "Livet på Holoaseter i Nordmarka, dagbøkene 1874-1913"  Denne boken er i hovedsak en gjengivelse av seks nylig gjenfunne dagbøker fra Holoaseter i Nordmarka, fra tiden 1874 til 1913. I tidsrommet 1884-1966 var setra brukt som feriested, og hit kom bedrestilte mennesker fra Kristiania for å dyrke friluftsliv og selskapelighet. Man jaktet, fisket, spiste, drakk og levde et liv utenom det vanlige her langt inne på skauen.Det fantes få veier i Nordmarka på denne tiden og i dagbøkene nevnes ofte at lokale fastboende er sendt til fots til «bygda» for å hente forsyninger. Bygda var Hadeland Glassverk, som ligger 10 km fra Holoaseter, eller Randsfjord jernbanestasjon 11 km fra Holoaseter. På dette forlaget kan du finne mange bøker som er utgitt som har lokale historier å fortelle.

Midt på vollen var det ei gigantisk rogn som gjorde turen verdt det i seg selv. Så svær rogn har jeg aldri sett tidligere.Der var det mye møkk både etter sau og storfe, så en måtte kikke litt hvor en tråkket henn. 

Fra setera gikk vi veien tilbake til bilen ved Tverrsjøstallen. Flott laget til om du sitter i rullestol og har lyst til å prøve fiskelykken. Takk for trivelig turselskap Åse. Turen ble noen timer lengre enn planlagt, men blir ikke mine turer stort sett det da....? Det mente sjefen min i alle fall.