Om denne turen var nøyeplanlagt? Nei, det var den ikke, men helga den skulle går var fastsatt lenge. Hr Yr bestemte faktisk at turen måtte foretas lørdag, for søndag syntes han av vi trengte litt regn. Fjelltur i regnvær er ikke noe stas.
Siden jeg hadde billett til Fosserock på kvelden så ble det en tidlig start på oss. Jeg plukket opp Hilde på Sokna klokka ni. Vi hadde som alltid plan om å gå hele runden med stolper rundt Tempelseter. Vi klarte å fullføre kartet, gå snøtt 17 kilometer, komme hjem, dusje og ennå rakk jeg å møte opp tidsnok til middag i Hønefoss før det ble Fosserock.
Allerede fra parkeringa ser en dagens turmål, toppen av Ranten på 1419 moh.
Terrenget bar preg av at det hadde kommet litt nedbør i sommer. Det var mye stein og grusstier blant lyngen.
Både Hilde og Wenche Lill har samme tempo og behov for pauser som det jeg har, så turer med dem blir alltid effektive og mye kos. Vi går sånn ca halvveis på turen vi har tenkt og så blir det ei pause med mat, før vi fullfører. Er det varmt blir det noen drikkestopp, men det går stort sett i javnt driv hele dagen. Noen turer blir det litt justeringer, det er jo ikke alltid ting går som de er tenkt. Vi følger ikke planen i forkant, det er bare en pekepinn.
Vi hadde planlagt å ta toppene først, i og med at vi skulle opp på både Tempelnatten og endel andre topper rundt. Vi hadde jo turen på Turufjell friskt i minne om planlegging og fullføring av høye topper på slutten av turen. Den turen endte jo med at vi tok Kristnatten i egen tur ei helg seinere.
Stolpene sto forholdsvis tett innover i fjellet, men ikke etter hovedstiene som jeg har pleid å gå når jeg har vært der tidligere. Så da er det best å følge med på kartet, så man slipper å gå mye bomturer. Jeg liker ikke særlig å gå tur når man må tilbake til et tidspunkt, men vi skulle ha grei nok tid om vi ikke gjorde noen brølere.
Retningen mot Høgevarde hvor alle går, fordi det er det mest kjente fjellet på Norefjell. Men jammen var det mange som gikk til Ranten også. Mange stolpejegere i fjellet denne helga. Det blir vel kanskje en tur til Gråfjell før snøen kommer i høst. Det er ikke så lange tiden før høstfargene dukker opp.
Noe av lyngen var blitt rød, men det var vel heller årstiden enn at det hadde vært frostnetter i fjellet.
Mange steinformasjoner på Norefjell, men du har også lange strekker du kan gå utenfor stier.
Det var overraskende tørt i fjellet, ingen flomstore bekker eller overvåte myrer egentlig.
Det er mange bekker på Norefjell, så hundene fikk nok drikke og muligheter for avkjøling iløpet av dagen.
Jeg hadde planer om ei overnatting ute i fjellet i sommer, men det spørs på om den planen må utsettes til neste år. Det er litt dårlig med ledige helger med mulighet for overkommelig temperatur i fjellet, før vinteren.
Tempelseter er et område i fjellheimen som slett ikke har solgt sjela si. Der er det spredt hyttebebyggelse som til og med jeg kunne vært fristet å kjøpt meg ei hytte. Mange småvann og koller som gjør at du er litt for deg selv, til tross for at det er litt sentralt.
Turmålene er mange på Norefjell.
Ingen fare med å bli våt på beina ved kryssing av bekkene heller. Store steiner man kunne gå på.
Det var noen stolper som ikke var plassert helt i runden, men det var sikkert lagt opp til flere smårunder egentlig. En stolpe på Raumyr passet liksom ikke helt inn, men slike odde stolper er gjerne plassert for å vise fram en spesiell ting eller sted.
Ranten er like imponerende fra baksiden, det er der stien snirkler seg opp. Men først måtte vi scanne stolpen på Raumyr.
På Norefjell kan man bare gå av stien og fortsette i den retningen man føler for.
Den siste Raudmyrdansen var i juni 1858. På en stor slette innenfor Høgevarde var før i tiden et møtested for ungdommen fra flere bygder, som er: Flå og Krødsherad, Sigdal og Eggedal. Dette stevne var almindelig ved St. Hans-tiden eller litt senere, og der var det dans og morro. Spillemannen satt på en stor stein midt på sletten og spilte, og rundt omkring blev danset. Der var almindelig overflod av sterke drikkevarer, som bevirket hissighet, hvorav opstod uvenskap og tildels slagsmål. Når der opstod kamp så utviklet den sig således, at der blev to partier. Flåværinger og Krødsheringer holdt sammn, og likedan Sigdøler og Eggedøler, når det var nødvendig å hjelpe noen av sine bygdefolk. Således blev det enkelte gange voldsomme sammenstøt som medførte legemskade og tillike døden for enkelte.
I de første dage av juli måned 1858 holdtes det siste stevne med fjelldans, drikk og slagsmål på Norefjell. Denne er senere blitt kalt ”Dødsdansen på Norefjell”, og da var Kittil H. Langebakke spillemann. De danset springdans og hallingdans, de turet lystig og endel av dem var beruset. Pludselig opstår i nordvest mørke skymasser som ved en voldsom storm føres over Norefjell så der blev ganske mørkt. Regn og hagl østes ned av de sorte skymasser som senket sig ned over fjellvidden. Ungdomsflokken var innhyllet i et mørke så de på nær avstand ikke kunde se hverandre. Dette satte skrekk og forvirring i dem så de begav sig på hjemveien, men det blev en anstrengende kamp for å redde livet. Mange gikk sig vill på fjellet og 3 mann av disse frøs ihjel, det var spillemannen Kittil H. Langebakke, Ole S. Nore og Gunder Rødningen; ti der medfulgte en voldsom snestorm med koldt vær. Denne begivenhet gjorde et dypt inntrykk på befolkningen i disse bygder, så det blev slutt med disse St. Hans-fester.
Jorgen Moe var i den tid prest i Krødsherad, og han holdt en gripende tale i Olberg kirke på førstkommende søndag efter denne sørgelige hendelse. Da han var kommet på prekestolen begynte han således: "Fjellet taler til oss idag, og denne tale er rettet til enhver av oss både gamle og unge. Vi som er eldre må av vår fulle kraft søke å overbevise og lære de unge til å omgås med hverandre i venlighet og fordragelighet hvor de ferdes, ja også om de er samlet på fjellets vidder; ti Guds øie ser dem ogsa der. De bør værre avholdne fra berusende drikke, ti disse opfrisker de ville lyster, som da ofte får fritt avløp, hvorav kan medfølge sørgelige gjerninger. Han bad menigheten om, at enhver av dem måtte motarbeide gjentagelse av disse sammenkomster; ti Herren vår Gud har nu talt så kraftig til oss alle herom, at ingen kan misforstå ham. La denne bli den siste St. Hans-fest på Norefjell, og husk denne sørgelige begivenhet alle sammen. Jeg ønsker og håber at dette blir erindret av de kommende slekter i disse bygder som har deltatt i festene. — Herrens dag kom, som også blev en dommens dag over den syndige trafikk som i lang tid har vært drevet på Norefjell."
Vi løftet blikket litt og fikk øye på to reinsdyrbukker på toppen av haugen før selve Ranten. De fulgte med på folka som passerte, men sto standhaftige på kanten av fjellet. Spiste litt og tuslet litt. Vi håpet de sto der litt lenger, så vi rakk å gå rundt og oppover mot toppen på Ranten før de forsvant.
Det viste seg at akkurat det trengte vi ikke å frykte. De sto der helt til vi hadde passert og vel så det.
Jeg fikk overbrakt ønskelista til jul, og Rudolf lovet å ta den med tilbake til Julenissen.
Magen begynte å si ifra at det var på tide med en matbit, men er man på fjellet så vil man gjerne ha litt utsikt til hvila. Vi ble enige om å gå på toppen av Ranten før vi slo oss ned på et egnet sted.
Akkurat opp på Ranten er det litt bratt, men det er naturlige hyller i fjellet med skikkelig idyll.
Sakte, men sikkert nærmet vi oss toppen og kunne se oss om etter et sted i solhellingen for å hvile litt.
Et blikk over skuldra må man unne seg når man går i fjellet. Det er litt som Hilde sa, men er liksom alltid i midten når man går på fjellet.
Uansett hvem vei man ser.
På toppen av haugen til høyre midt i bildet står reinsdyrene fortsatt.
Jeg zoomet med kamera og du kan skimte dem som to svarte prikker.
Det så ikke ut som de hadde noen som helst planer om å flytte seg med det første. Ikke sikkert de ble med på kvota det skulle jaktes på i år.
Utover dagen ble det litt mer skyer, men det var for varmt til å ha på seg genser.
Hilde er målrettet på vei mot nisteplass.
Hailey og Bella på toppen av Ranten og speider ned mot Tempelseter.
Så seig vi ned i lyngen og Hilde disket opp med både brus og baguetter.
Det var godt med både mat og pause. Da ser man ikke på klokka, men på utsikten. Praten går fremdeles om løst og fast og det er bare å nyt lat dag i fjellet.
De blåmerkede stiene går på kryss og tvers over hele fjellet.
Ranten er i skjøten mellom slette Høgevarde og massive Gråfjell.
Varder langs stien hører fjellet med
De er kjekke å ha når tåka kommer i det minste, selv om de ikke trengs i det daglige.
Ett blikk tilbake over skuldra og høyt der oppe spiste vi niste og koset oss. Man mister fort høydemeter når man går i fjellet.
Bella satte pris på litt avkjøling i varmen.
Egentlig skulle man hatt fri alle dager med fint vær og jobbet alle dager med dårlig vær. Da hadde det blitt jobbet mye i sommer.
Ikke har jeg badet i fjellet i sommer heller, som jeg hadde planer om.
Nede i lavlandet igjen var det bare å sette kursen mot Tempelnatten i det fjerne.
Det ble et lite stykke på veien gjennom hyttefeltet før vi kunne se etter neste sti mot en topp.
Bella blei varm på turen, det var varmere i fjellet nå enn i sommer.
Stien tok av til høyre og vi kunne nyte stigningen oppover Tempelnatten
Det lå flere små vann langs stien oppover
Jo nærmere toppen vi kom, jo mer steiner ble det. Hilde og Hailey holdt god fart mot toppen. Jeg og Bella suser bak og knipser bilder og prøver å følge med på kartet så vi ikke går glipp av noen stolper.
Det var overraskende pent på toppen av Tempelantten på 1020moh. Det var satt ut bord og benker der også, så småbarnsfamilier kunne ta en kort tur fra hytta og nyte utsikten.
Kanskje det er noen unger som har hatt litt tidsfordriv, for stablinga var lettere vid i venga.
Etter litt leiting fant vi den andre blåmerkede stien som stupte nedover lia mot neste stolpe.
Det var greit å finne bilen etter en slik runde i fjellet.
5,5 timer effektiv gange, da jeg stoppet klokka når vi spiste. Godt fornøyd med kilometer tiden også når vi hadde såpass til stigningsmeter. Takk for enn å en flott tur Hilde.
