Etter gårsdagens middag med meksikanske gryterett, bagetter og salat, var det ikke mer enn innafor med skikkelig frokost. Vi skulle ut på en gåtur gjennom Vassfaret som var nærmere 16 kilometer innen vi kom til bilen ved Aurdalsdammen.
Vi gjorde som planlagt kvelden før. Tok bilen min til Sørbekkseter og parkerte i nærheten av den gamle leirskolen. Takk for Norgeskartappen, så kan man finne stistart på ukjente steder. Vi parkerte på parkeringen og valset gjennom porten over tunet og gjennom neste grunn.
Vi hadde knapt kommet ut av grinda og valgt riktig retning av de to stiene som gikk ut fra grinda. Da var det ei søye med to lam som gikk og spiste blant røsslyngen. Var det noe det var mye av på turen, så var det røsslyng.
Dagen startet i lett yr innimellom, selv om Hr Yr hadde lovet opphold og solglimt. Hr Yr hadde heller ikke sagt noe om regnskurene som kom i løpet av natta heller. Men vi forventet å bli litt våte iløpet av dagen. Rart om vi hadde kommet over alle bekkene uten å bli våte på beina. Det er jo begrenset hvor lange bein vi har liksom.
Om det egentlig var bekk eller egentlig sti var ikke like definerbart. Men at det var mye mer bekker enn det opprinnelig skulle være, det var det ikke tvil om.
Ved første bekkeforsering holdt vi oss tørre på beina fremdeles. Ikke var det glatte steiner heller, så det var bare å gå rett over fossen. Ja for en sildrende bekk, var blitt til en foss. Jeg hadde kommet fram til at vi skulle forsere omtrent fem bekker på den ruta vi hadde valgt nedover.
Busuvatnet lå der, ikke akkurat glitrende, men et godt navigeringspunkt for retningen vi skulle i.
Lettgått brei sti i lettere kupert terreng. Sluttpunktet lå langt nede i lia, så det ville bli lite oppoverbakker iløpet av dagen.
Det hadde ikke vært kuldegrader ennå, så det var ikke noen høstfarger ennå. Men vi fikk nyte røsslyngen i blomst. Den kom ikke så godt fram på bilder i gråvær, men lenger utpå dagen skinte sola.
Den andre bekken derimot, der gikk det ikke å forsere tørrskodd innen den delen vi så. Da var det bare å gå og håpe at det ikke er for dypt på midten. Jeg kjente vannet rant inn i fjellstøvlene mine, jeg hadde vann nesten opp til knærne på det dypeste.
Virre var ikke særlig imponert over våre planer om å over denne elva. Han protesterte så langt båndet rakk. Men om vi ikke gikk over, så kunne vi like godt bare returnere til bilen igjen. Vannet var jo ikke kaldt, så det var ikke noe problem.
Stakkars Virre ønsket nok av hele sitt hjerte at han var blitt hjemme hos Bjørn Øyvind, isteden for å bli med på denne oppladingen til fuglejakten om et par uker.
I enden av vannet virket det som om det var en demning.
Når man er på tur i et område med så mange vann, bekker og myrer så må man regne med å bli litt våt. Det kom noen få regnskurer med lett yr utover dagen, men ikke så mye at vi trengte regntøy.
I det fjerne letter tåka og det lover bedre vær på sikt.
Tipper det er nydelig her når fjellet er rødt av høstfarger.
Virre nyter utsikten og det virker som om dagens første tvangsbad ikke hadde satt dype spor.
Det er bare å nyte sånne dager i fjellet. Nyte feriedagene og glede seg til høsten og flere fjellturer.
Når det var så mye vann så ble stien veldig nære vannkanten til tider. Noen ganger var det ute i vannet, så det ble noen alternative ruter iløpet av dagen.
Siden lyngen ikke hadde tørket i løpet av morgenen, så ser jeg i etterkant at kamera har hatt noen vanndrøpp på seg en god del av dagen.
Etter et par timer så lettet skydekket og det kom noen glimt av sol.
Trolsk stemning i Vassfaret
Halvveis så dukket det opp stikryss med alle valgbare ruter videre.
Brått var vi kommet fram til den blåmerkede Vassfarstien som vi delvis skulle følge resten av turen ned til Bjørke.
