Sothønefamilie ved Østensjøvannet

 

Gåseflokken holdt seg samlet og kaklet høylytt når vi kom.

Etter noen besøk på Østensjøvannet så har jeg funnet ut at jeg kan parkere i enden av Agronomveien. Der går nemlig stien ned til fugletårnet. Det er gratis og stort sett en ledig plass eller tre på parkeringen. 

Bella fikk dekket sine behov og vi kunne gå ned til vannet for å se noe til alle fugleungene som andre har lagt ut på instagram. Men som regel så ser jeg sjelden noe til dem, så jeg kan vel heller være litt mer iherdig i hjemlige trakter er erfaringen. 

Heggen blomstret ivrig langs hele vannet merket jeg. Hadde den enda luktet godt, men nei da det gjør den ikke. Den lukter egentlig forferdelig.

Svanene lå på reirene sine ennå, så svaneunger var det ingen av. Den enste ungen jeg så var fra Sothøna. Alle de andre var helt fraværende.

Arbeidsfordeling

Ute til lunsj

Hann og hunn er like, helt svarte med hvitt nebb, og de voksne har hvit panneplate. Sothøna har brede svømmelapper på de lange tærne, og er den største av Norges riksefugler, 500–700 gram. Den er dermed på størrelse med lirype. Sothøne lever i ferskvann med tett vegetasjon langs breddene. Reiret, som består av vannplanter, plasseres flytende eller ved vannkanten. De 6–9 grågule eggene med mørkebrune flekker, ruges av begge kjønn i 21–24 dager. Ungene blir flygedyktige etter cirka åtte uker.

I Norge er sothøna mest en trekkfugl, i andre områder er den standfugl. Nordlige bestander kan trekke til sørligere deler av Europa, noen helt til nordlige deler av tropisk Afrika. Sothøne er utbredt i alle verdensdeler bortsett fra Amerika og Antarktis. I Afrika hekker den ikke sør for Sahara. Den hekker i hele Europa, unntatt på Island og de nordligste delene av Skandinavia. Den er observert i Finnmark og på Svalbard. Bestanden i Norge teller stabilt mellom 270 og 475 par.

Det tok en stund før jeg oppdaget et par med unger, så det ble mange bilder av voksne fugler iløpet av dagen. Jeg skal spare deg for alle to hundre, men det blir endel...

Jeg hadde regnet med å se noen gåsunger, men nei da. Ikke så jeg noen som lå på redet heller, så hvor de hadde gjemt seg veit jeg ikke.

Veldig mange voksne gjess der, så det var rart at en ikke kunne skimte en unge i sivkanten liksom.

Mat må man ha.

Mange stokkandpar, men ingen som hadde med seg ungene sine.

Men endelig så dukket det opp ei sothøne med ungen sin.

Å hevde at sothøneungen er pen, det er en overdrivelse.

Wups fort gjort å bli med i dragsuget når mutter'n dykker

Virket som de koset seg i sola både voksne og unger.

Ligner bitte litt på Huldretussene i Ronja Røverdatter.

Ikke så enkelt å få fint bilde av ansiktet på en voksen sothøne.

Kvinanda hadde heller ingen unger på slep.

Litt staselig type

Der dukka madammen opp også

Bella brydde seg døyten om fuglene, hun var mye mer opptatt av å sjekke andre hunder som vi møtte.

Hettemåke

Når vi kom til brua som bilene kjører over så snudde vi og gikk opp igjen for å plukke med oss noen stolper.

Sivhøner lever skjult i vegetasjonsrike småvann. De spiser planter og smådyr. Reiret, som plasseres i sumpvegetasjon, består av døde vannplanter. De 5–11 lyst brungule eggene med mørkere flekker ruges av begge kjønn i 19–22 dager. Ungene blir flygedyktige etter 6–7 uker. 

Arten er utbredt over hele verden bortsett fra Australia. I Norge hekker den spredt, helst i kystdistriktene mot nord til Helgeland. Den er dels trekkfugl, dels standfugl.

Denne hadde hverken partner eller unger, så kanskje hun lå på eggene ennå.

Sivhøna holdt seg sammen med sothønefamilien

Jeg tror det egentlig var tre unger i denne familien, men de gjemte seg litt i kvister

Toppand er en art i andefamilien. Den er en av de minste dykkendene i Norge, med en vekt på omkring 0,5–1 kilo og lengde på 43 centimeter. Toppanda hekker i nordlige deler av Europa og Asia. I Norge er den mest vanlig i Nord-Norge, men den hekker også spredt i Sør-Norge fra lavlandet til opp i fjellet, og har økt i antall her de siste tiårene. 

Fuglene holder mest til i vegetasjonsrike ferskvann, og reiret plasseres i tett vegetasjon nær vann. De 5–12 (oftest 8–11) eggene ruges av hunnen i cirka 25 dager. Ungene blir flygedyktige etter 6–7 uker. Toppanda er delvis trekkfugl. Mange overvintrer på Kontinentet, men en del oppholder seg langs norskekysten i vinterhalvåret.

Noen ruger iherdig i vente på en haug med små nøster.

Skjæra synes det var varmt så den badet så spruten sto til alle kanter.

Skjæra er egentlig en veldig fin fugl med mange farger i fjærdrakten sin.

Den så ganske druknet ut etter hvert.

Den ga seg ikke med det første for å si det sånn

Til slutt flakset den opp på gjerdet for å tørke

Gjessene stilte med nesten like mange varianter som andefamilien

De beitet side om side.

Hettemåkene hadde laget sin egen getto

Vi plukket med oss noen stolper i stien opp mot Manglerudhallen, før vi gikk tilbake til bilen.

Godt de var merket ellers hadde de ikke vært gode å få øye på.

Det er et fint turområde som mange benytter seg av.

Så var vi ved bilen igjen og kunne sette kursen hjemover etter en varm og opplevelsesrik dag med både botanisk hage og fugleliv ved Østensjøvannet.

Headhuntet på åpen gate

Sorgløs tilværelse - eller er det en kamp for tilværelsen?

I dag skulle pappa sprøyte åker'n så da var det greit å finne på noe borte, slik at hundene ikke behøvde å stå i hundegården når jeg var hjemme. Jeg tok med meg bare Hailey, for jeg hadde store planer om å få tatt fugleungebilder i Oslo i dag. 

I fjor når jeg var ved Østensjøvannet lå det mange på redene sine, så i år drøyde jeg turen noen uker for kanskje kunne se mange små unger. Men der må jeg si jeg ble rimelig skuffet. Jeg så bare et par Kanadagjess med 3-4 gåsunger på hele dagen.

Det var ikke en fugl å se fra utkiksposten, så jeg hadde vel ikke den beste flaksen med dagens utflukt. Men jeg fikk se mange voksne fugler da. Virker som jeg ville hatt større sjanse til å se fugleunger ved Vik enn ved det store samlingspunktet for fugler i sentrale strøk. Men Hailey fikk sosialisert seg da både på fjær og folk.

Måker var det mengder av der, men med nærmere to hundre bilder i dag, så får det bli et lite utvalg. 

Hettemåke

Arten ekspanderte voldsomt i det nordvestlige Europa på 1900-tallet. Første hekkeregistrering i Norge (Jæren) i 1867. Arten etablerte seg fast som hekkefugl på Jæren fra ca. 1880, registrert forekomst økte her fra 70 par i 1919 til ca. 9500 par i 1975, deretter har bestanden blitt redusert. 

Ved Østensjøvannet i Oslo økte bestanden fra 4–5 par i 1964 til ca. 3000 par i 1987, deretter har bestanden blitt redusert. Hekkebestanden i Norge nådde trolig en topp mot slutten av 1980-årene. Dagens bestand teller sannsynligvis et sted mellom 20 000–60 000 par. Arten har spredt seg til nye områder de siste tiår og er nå utbredt over det meste av landet til Øst-Finnmark. Hettemåke er oppført på den norske rødlisten som «nær truet».

Hailey var fasinert av alle fuglene og fulgte ivrig med når de svømte rundt.

Jeg synes det var merkelig at det ikke var en eneste andunge å se på hele vannet.

Headhuntet på åpen gate, nå ja ikke gate akkurat, men på gangveien. Når vi gikk langs vannet kom det en hyggelig dame bort og spurte om lov til å ta bilde av oss. Hun representerte et boligbyggeprosjekt som skal bygges på Østensjø av JM. I forkant skal de promotere nærmiljøet for å få folk interessert  i prosjektet. Hun ble veldig fasinert av Hailey som kikket rett inn i linsa på kamera hele tiden når vi passerte. Jeg tenkte å følge litt med på siden til JM framover, så får en se om bildene blir brukt eller ei. Det var jo plenty av andre der som var sporty og jogget i varierende tempo, mer eller mindre svette.

Grågåsa er stamform til de fleste europeiske tamgjessformer. Tamgjess var kjent i Egypt allerede lenge før vår tidsregning og ble tidlig omtalt i Hellas og Roma. Norsk ornitologisk forening beregner den norske bestanden til å være 7 000–10 000 hekkende par. Overveiende trekkfugl som kommer i perioden mars–mai og drar ut av landet i september–oktober, men enkelte overvintrer langs store deler av kysten. De fleste norske grågjess overvintrer i Spania og Nederland. I eldre folketro tok man gjerne varsel for vær og avling ettersom grågåsplogen fløy høyt eller lavt og kom tidlig eller sent på våren.

Trekk- og standfugl som kan overvintre langs hele norskekysten. Stokkender kan dykke ned til 1–2 meters dyp for å hente næring. En ringmerket stokkand ble 29 år.

Jeg mener å huske at det var et større mangfold av fugler sist jeg var der.

Nå var det heller veldig mange av få.

Sothøne, fugleart i riksefamilien. Hann og hunn er like, helt svarte med hvitt nebb, og de voksne har hvit panneplate. Sothøna har brede svømmelapper på de lange tærne, og er den største av Norges riksefugler, 500–700 g, som lirype. Den lever i ferskvann med tett vegetasjon langs breddene. Reiret, som består av vannplanter, plasseres flytende eller ved vannkanten. De 6–9 grågule eggene med mørkebrune flekker, ruges av begge kjønn i 21–24 dager. Ungene blir flygedyktige etter ca. 8 uker. I Norge mest trekkfugl, i andre områder standfugl. Nordlige bestander kan trekke til sørligere deler av Europa, noen helt til nordlige deler av tropisk Afrika. Utbredt i alle verdensdeler bortsett fra Amerika og Antarktis (i Afrika ikke sør for Sahara). Hekker i hele Europa, i Sør-Skandinavia mot nord til Rana. Observert til Finnmark og på Svalbard.

Kanadagåsunger

Stokkand hann

Ikke en gåsunge å se

Når en tar mange bilder så er det mange som er bra, men når en får til et knall bilde, det er da det er gøy å ta bilder. Når en får til et bilde eller to som en kan være stolt av å vise fram. Det er kanskje ett av tusen som utmerker seg, og jo flere bilder en tar jo mer kravstor blir en til at noe kan betegnes som bra. Og enda vanskeligere er det å få til noe en virkelig er fornøyd med. 

De fineste bildene blir gjerne tatt mot slutten

Fredfull

Hvitkinngås, fugleart i andefamilien, på størrelse med en stor gravand. Kan minne litt om kanadagås, men er atskillig mindre. Vekt ca. 1,5–2,5 kg. Gråsvart og hvit kropp, svart bryst og hals, mens forsiden av hodet er hvit. Hekker på Svalbard, Nordøst-Grønland og på Novaja Semlja. Hekkefuglene i hvert av disse områdene utgjør egne populasjoner som har hvert sitt overvintringsområde i Nordvest-Europa. Har muligens hekket i Nord-Norge på 1800-tallet, og enkelte rømte fangenskapsfugler har hekket på øyer i Indre Oslofjord.

Den østlige bestanden passerer Østersjøområdet under trekket. I de senere år har det etablert seg hekkebestander i dette området (Gotland i Sverige og i Estland). Svalbardbestanden overvintrer i Solway Firth på grensen mellom Skottland og England. Under trekket nordover om våren stopper hvitkinngjessene på øyer langs Helgelandskysten og i Vesterålen, hvor de beiter for å øke sine energireserver før de fortsetter trekket til Svalbard. 

Under høsttrekket er Bjørnøya en viktig rasteplass, og det antas at en stor del av bestanden trekker direkte fra Bjørnøya til Skottland. Svalbardbestanden har økt fra noen få hundre fugler like etter siste verdenskrig til over 25 000 individer i begynnelsen av 2000-årene. Økningen skyldes sannsynligvis ulike vernetiltak både i hekkeområdet, under trekket og i overvintringskvarteret.

Noen koser seg i sola...

Mens andre har det travelt...

Jeg håper på litt hell...