Reaching for Valdresflya

 

Neida, jeg er ikke ferdig med forrige helgs utflukt ennå. For når man er i slikt turterreng så må man faktisk ta ett stopp eller to eller tre. Det er ikke så ofte vi er på tur og i alle fall ikke på langtur. Planen var å krysse over til Valdresflya, men da må man faktisk finne riktig vei. Man trenger ikke kart når man har en som har vært der tidligere med seg i bilen. (Jeg nevner ikke navn)

Jeg er veldig glad i fjellet, der kan jeg være i mange timer. Det er bare å nyte naturen og her har man følelsen av å være på toppen av Norges tak.

Det er vann på vann og fjellknaus på fjellknaus så langt øyet kan se i alle retninger. Det ble noen bilder på turen hjem fra Fefor.

Vi gikk ikke til den høyeste toppen, men hadde jeg vært aleine på tur hadde jeg gått tilbake til bilen og hentet mer klær og lagt i vei oppover lia.

Egentlig var det nok å nyte nede fra den nederste haugen, men rart med det. Det vrimlet av sykelister langs Peer Gyntsvegen, akkurat det skjønner jeg ikke at de gadd, for det var ikke direkte flatt for å komme opp dit.

Vi fant en enslig granbuske i mils omkrets.

Terrenget var langt ifra flatt.

Det gikk stier på kryss og tvers

Hadde nok ikke brukt mer enn en time tur retur til toppen.

Litt lang avstand, men det ser da ut som en svane som flyter rundt i dammen.

Varder er det alle steder i fjellet

Bella er alltid klar for nye turmål

Det er ete overveldende stort antall krakker som er plassert ut i terrenget.

Takk for turen Kjersti, en flott helg til fjells.

 Bella og Frida poserer. Frida begynte nok å bli sliten av turen, for hun var ikke særlig samarbeidsvillig på slutten.

Question: Hva skjer på Gålå?

Kan du tenke deg hvor nydelig det var å våkne opp søndag morgen uten å høre et eneste regndrøpp utenfra? At det ikke sildret i takrenna som ikke klarte å ta unna mengdene som fosset ned fra himmelen? Søndag ble også avreisedag, så under frokosten kom det opp forskjellige reiseruter vi kunne ta hjem. Kjersti hadde nemlig vært på de traktene for mange år siden, så vi skulle friske opp gamle minner ble konklusjonen.

Første stopp etter avreise ble Gålå, der parkerte vi ved bommen omtrent for å ta første runden ut i terrenget. Etter en stillesittende dag på lørdag var jeg klar for mer enn en tur. Kjersti derimot var ikke fult så klar, men en tur var hun gira på. Det var helt greit å gå, for beina hadde vi ikke trenet nevneverdig dagen før. Vi var begge litt småstøle når armene skulle over ørehøyde. Begrense seg, det vet vi ikke hva er noen av oss. Vi er nemlig ikke såååå gamle at vi trenger begrensninger. 

Det var ikke så mye myrull som jeg hadde regnet med, men på ei myr var det en god del. Etter gårsdagens regnvær så var den ganske sammenklistret og struttet ikke som den pleier utover myra.  Frida sjekker gapahuken, det kan jo hende det er noen skumle menn der.

Det var nok av alternativer for turruter, ja om vi hadde ski da vel og merke. Til fots var det kun ei løype.

Til tider var det ganske tett å komme fram, men fin sti å følge hele tiden.

Til tider rimelig vått etter alt regnet og endel bekker som vi måtte krysse.

Ruta vi hadde valgt inneholdt mye myr og mange vann.

Det var satt ut utallige krakker langs stien, ikke alle hadde like fin utsikt som denne.

Plutselig dukket det opp en svær steinhaug i vannkanten.

Stien gikk rundt vannkanten og vi fikk se denne steinhaugen på nært hold.

Det var flere informasjonstavler langs stien, og denne steinhaugen viste seg å være et skiferbrudd.

Etter ennå en klynge med skilt valgte vi å følge veien vi endte ut på i retning parkeringen.

Når stien er så brei at en kan gå ved siden av hverandre, da kalles det vei.

Det var egentlig veldig lite sau i fjellet. Innimellom møtte vi på noen få søyer med lammene sine.

Når det har regnet så mye at bekken flommer over brua.

Da gjelder det å vasse over der brua er, ellers kan det brått bli veldig djupt.

Bella er ikke fult så nøye på slikt

Det var en nydelig temperatur å gå i. Helt greit at sola bare glimtet til innimellom.

Det bugnet av markblomster i fjellet

Etter å ha gått noen kilometer langs denne veien ble vi litt i tvil om den kom til å svinge så mye at vi kom tilbake til parkeringen. Plutselig hørte vi biler i det fjerne, så vi antok at vi nærmet oss Peer Gyntvegen. Brått dukket den opp i småskauen sammen med noen sauer.

Det var stor forskjell på sauene, noen forsvant så fort de så oss, mens andre eide rett og slett plassen sin.

Så gikk veien rett fram så langt øyet kunne se. Det var ikke mange humpene på denne veien, men jammen var det en bil som kjørte rett opp i en søledam så jeg ble sprutet på fra topp til tå. Kanskje helt greit at den bilen ikke stoppet kjenner jeg i etterkant.

Utover dagen var det spådd mer og mer sol, det viste seg å slå til.

Etter endt tur bevilget vi oss en kjøttkakemiddag med kålstuing på kafeen på Gålå.