Fortellerstund mellom gravhaugene

På 500-tallet sender vulkanutbrudd Europa inn i en klimakrise. Askelaget skygger for solen, temperaturene synker, og avlingene slår feil, år etter år. Det er sult, sykdom og død. Folket på Veien går inn i en krisetid med skjebnesvangert utfall.

I møte mellom arkeologi og mytologi finner vi eldgamle historier om Fimbulvetr hvor ulven svelger solen, mennesker dør og fruktbarheten forsvinner. Ragnarok har begynt! Jeg ble med en arkeolog på en stemningsfull fortellerstund mellom gravhaugene i mørket. Opplyst av blafrende fakler får vi høre gyselige historier om merkelige graver, gjenferd, troll, haugbrott, magiske skatter og forbannelser!

Denne kvelden fokuseres det på den gode og skumle fortellingen. Det ble innledning i langhuset før vi gikk ut i mørket mellom gravene. Veien Kulturminnepark består av et gravfelt fra eldre jernalder med over 100 gravhauger, et gjenreist langhus og et moderne museum.

Hringariki er det gammel-norske (norrøne) navnet på Ringerike. Det er et landskapsnavn som fra gammelt av ble brukt om bygdene omkring den nordlige del av Tyrifjorden og bygdene vestover og nordover fra Tyrifjorden. Navnet er sammensatt av to ord: folkenavnet (h)ringar og riki (rike) og betyr «ringerne sitt rike». Om du vil lese mer om romertiden og vikingertiden på Ringerike kan du se i denne bloggen. Til sammen har vi på Ringerike i overkant av 90 gravfunn og løsfunn som med rimelighet kan antas å representere gravfunn eller deler av slike

Vi startet inne i Langhuset som opprinnelig er fra år 0. Veien området er nord Europas største område med gravhauger. Jeg hadde forventet historier om de som lå eller hadde ligget i gravene, men de visste de visstnok ikke hvem var egentlig.

Jeg ble skuffet da arkeologen dro igang med den ene historien etter den andre fra Island. Jeg var på Island i fjor, så islandske fortellinger fra jernalderen og bronsealderen og andre aldere er ikke det jeg vil høre om i nærmiljøet. Han var flink til å fortelle da, hadde god innlevelse og fakter. Men var veldig opptatt av jukselappen sin. Det var lite flyt mellom tingene og i overkant amatørmessig til å ta betalt for.

Milsluker'ne

Når man er ferdig med å være tenåring, da må man velge seg en karriere. Bella vurderer å fange skurker som sin vei for å skaffe seg mat på bordet.

Vi møttes ved Veien Kulturminnepark på Kristihimmelfartsdag i solskinn og 15 varmegrader. Antrekket var slett ikke enkelt å bli enig med seg selv med. Jeg endte opp med genser og boblevest, mens Christine hadde ullgenser. Vi var ganske enige om at det trolig kom til å bli for varmt, men fryse er ikke noe godt.

Vi hadde planer om samme byrunden som sist vi gikk tur, men denne gangen hadde jeg med meg kamera så den kunne bli litt bedre dokumentert enn sist da jeg bare hadde med meg telefonen,

Vi skravler ganske javnt på tur, så kilometerne og timene bare flyr av sted. I dag møtte vi en god del andre som også var på tur. Veldig mange hilset og når vi stoppet i enden av denne brua for å slippe noen over så takket de jammen. 

Synes Bella er flink jeg, selv om Simba har fleksibånd så går Bella helt fint uten å dra i båndet for å holde følge med han.

På veien passerte vi politistasjonen, da måtte det jo bli et par poseringsbilder foran Bolla Politibil. 

På vei ned til byens idrettsanlegg passerte vi rådhuset,

Nede ved elva står byens flomstein

Nede ved elva så vi ei kvinand. Den forholdt seg helt rolig til tross for at hundene badet så vannspruten sto.

Schjongslunden er en plass for alle som elsker å holde seg i aktivitet. Her er det plass til lek, sport, rolige gåture, lagsport og individuelle øvelser for både de som liker spenst, fart, utholdenhet, styrke og koordinasjon. Schjongslund er kanskje det mest populære stedet å oppholde seg på Ringerike, og det med god grunn, ettersom det ligger svært sentralt. Det er dekket av grønne plener og skogarealer. Her kan man spille sandvolleyball, sandhandball, bade og sole seg langs elva. Om man er glad i å jogge er det en runde rundt hele området der trærne gir fin skygge om det er varmt. Man kan også benytte det fine tartandekket på friidrettsbanen til raskere løpsøkter. Og det er mulighet for flere varianter av hoppøvelser, kastøvelser og løpsøvelser på Ringerikes friidrettsstadion. Det er flere fotballbaner, noen med gress og andre med kunstgress. Det finnes sågar en mindre kunstgressbane innendørs. Det ligger også en Ishall for hockey interesserte, et fotballstadion for fotballvenner og en flerbrukshall med flere handballbaner, klatrevegg og en stor turnhall. Det er også et mosjonssenter og en fysikalsk klinikk.

Store tepper av hvitveis mellom trærne.

Det var flere enn Bella som måtte posere i all hvitveisen.

Vel oppe i byen igjen for å passere torget der fontena endelig er slått på.

Nå nærmer det seg med stormskritt at russen tømmer ei flaske Zalo for å sjekke virkningen... Tror ikke det har vært ett eneste år som de ikke har gjort det.

En liten sveip til Nordsiden av byen for å se om det var noen fugler ved Gladtvedt, men der var det ikke en enslig and engang.

Oppgangssaga i all sin prakt

Det er ikke så pent i Hønefoss før turistvannet er satt på i fossen.

Så vendte vi nesa hjemover forbi Ringerikspiken

Der det er vann der må det bades!

Jammen passerte vi ei mil... godt jobba!

Veien kulturminnepark - hringariki

Siden jeg var så heldig å bli trukket ut for å kunne bidra med et eksemplar av mine bilder til bildedutstillingen ved Veien kulturminnepark. Ja så må man jo nesten titte innom en tur. 

Jeg har aldri vært inne her tidligere, så jeg var litt spent. Åpenbart så hadde jeg litt høye forventninger. Dette stedet kunne en fått mye mer ut av spør du meg.

Mange flotte bilder var utstilt, men ingen wow følelse for noen av dem egentlig. 

Når jeg først var der så måtte jeg ta runden for å se hva stedet hadde å by på. 

Veien Kulturminnepark – bli med tilbake i tid og besøk det fantastiske langhuset på Hønefoss. Bli også med inn i museet for de mange skiftende utstillinger, eller den nydelige faste utstillingen fra tidlig jernalder. Veien Kulturminnepark - bli kjent med vikingenes forfedre.

På Buskeruds tusenårssted ligger et rekonstruert langhus fra romertiden - en hall - og fylkes flotte arkeologiske museum tett opp til et av Østlandets største gravfelt fra forhistorisk tid.

I 1500 år var Veien et hellig møtested hvor prestinner ofret til gudene, og konger rådde fra sine storslåtte haller. Over 60 generasjoner gravla sine døde i gravfeltet, mange i gravhauger, i et område som utgjør i dag over 100 dekar. Gjennom den nye faste utstillingen ved museet vil du gjennom arkeologiske funn fra hele Buskerud vandre fra istidens slutt til vikingtiden, få vite hvordan mennesker brukte og formet landskapet rundt seg, se hvordan samfunnene over tid ble gradvis mer komplekse gjennom revolusjonerende innovasjoner som jordbruket, og vid og langstrakte kontaktnettverk.

Museet huser også skiftende utstillinger gjennom året, og med audioguide kan du oppleve Veien i eget tempo. Det er aktiviteter for hele familien både i utstillingen og i langhuset, hvor en kan prøve alt fra å kutte med flintkniver til bueskyting og spydkast.Museumsbutikken har mye spennende å by på for både liten og stor, og i kafeen fås et varierende tilbud som kan nytes mens en tar inn den storslåtte panoramautsikten som strekker seg fra gravfeltet i nord til Tyrifjorden i sør. Vi organiserer gjerne gruppebesøk og omvisninger av museet og langhuset, så vel som catering.

I løpet av året har de faste aktiviteter som Eventyrspill, publikumsarrangement og konserter.

Gammelt langhus, her kunne du bruke kostymet og ta en selfi.

Vikingtiden, både voldelig og spennende.

Ned trappa så var det en kunstutstilling

Jeg fant hele utstillingen i overkant provoserende, men alt er vel lov å si bare man kaller det kunst og ytringsfrihet kanskje?

Hringariki

Veien kulturminnepark er det største gravfeltet i Buskerud der det er over 100 gravhauger. De fleste fra eldere jernalder. Her er det funnet gjenstander fra yngre steinalder, graver og bosetningsspor fra perioden ca 900 f.Kr. til 1000 e.Kr. Det er funnet rester etter langhus fra jernalderen her, som de har rekonstruert. Det er det jo vært å ta en titt på. Navnet Hringariki er det gamle navnet på Ringerike.

Langhuset er gjenreist nøyaktig der hvor det største og mest særpregede jernalderhuset stod. Datering viser at langhuset er fra eldre romertid (0-200 e.Kr.). Huset var større enn tilvarende hus fra samme tid, 47 meter langt og 8 meter på det bredeste. Det er funnet rester etter tre ildsteder i huset. Ved to av ildstedene er stolpene trukket ut nærmere veggen. Stolpenes plassering i forhold til ildstedene gjør at rommet virker større og blir tolket som en hall.Langhuset har ikke vært en vanlig storgård, men trolig et seremonihus med spesiell religiøs og politisk funksjon på en felles kultplass. Gamle velkjente håndverksteknikker ble tatt i bruk for å reise huset. Det er brukt solide trematerialer i konstruksjonene, og 17 par stolper bærer det store taket. Ca. 50.000 treplugger samt tapper og garpehugg holder huset sammen. Veggene er 50 cm tykke av dobbelt flettverksarmering og smurt med leire utvendig og innvendig.

I 2015 fikk langhuset nytt tak av Veien kulturminnepark AS. Etter ti år var det første taket ikke lengre tett nok. Det nye taket er festet med skruer og under bordtaket av impregnert materiale, ligger en vanntett duk.

I dag møtes veiene fra Hallingdal og Valdres ved gravfeltet. I jernalderen har også ferdselen fulgt dalførene. Veien og Tyrifjorden utgjorde viktige knutepunkt for ferdsel mellom innland og kyst. Gravfeltets ikke tilfeldige plassering, arkeologiske funn og gårdsnavnenes betydning viser at Veien har vært et politisk og religiøst maktsenter i eldre jernalder. Gjennom generasjoner har Veien vært en viktig møteplass for det hverdagslige og for det guddommelige.

Navnet Veien, som trolig betyr «helligdommen på enga» forteller at vi er på hellig grunn. De over 100 gravhaugene i området viser at Veien har vært et felles gravsted for de nærliggende gårdene i eldre jernalder. Gjennom nærmere 1000 år er det branngravskikken som dominerer på Veien. Det vil si at likene ble brent før gravlegging. Hvordan menneskene gravla de døde har derimot endret seg over tid fra gravlegging under flatmark til hauglegging.

I yngre bronsealder og førromersk jernalder dominerer enkle flatmarksgaver materialet. I eldre romertid markeres gravene med en mindre haug og i noen av gravene er det gjort funn av enkle gravgaver som våpen, småredskaper, smykker og leirkar. Mot slutten av eldre jernalder tyder større hauger og funn av importerte prestisjegjenstander i gravene på en mer hierarkisk samfunnsinndeling.

Den største av gravhaugene, Kongshaugen, ble utgravd i 1824. Kongshaugen skiller seg fra de andre gravene ved å være en skjelettgrav med særlig rikt gravgods. Der er blant annet funnet sverdslire med rikt dekorert sølvbeslag, drikkehorn med bronsebeslag, skålvekt av bronse, gullringer og glassperle. Kongshaugen antas å være fra overgangen mellom yngre romertid og tidlig folkevandringstid, det vil si ca 300-400 e.Kr.