Når man ikke bor så sentralt, så må man ta noen bilder når man tar en runde i nattens mulm og mørke. Hos meg er det ikke gatelys. Siden jeg skulle lufte Pink til kvelds, så ble det knipset noen bilder før vi var tilbake hjemme igjen.
Jeg er glad jeg ikke har mange som går forbi vinduene mine om kvelden. Du fr utrolig god oversikt over hva som skjer inne hos folk etter mørkets frembrudd. Det er overraskende mye du ser når du går forbi noen som har lys på inne når det er mørkt ute.
Det er mye flyforurensing i sentrale strøk, men fascinerende for meg som stort sett går tur i stummende mørke når jeg er på tur om kvelden.
Man ser jo ikke måneskinnet omtrent når det er så mye annet lys.
Lørdag kveld og det er helt dødt i Sokna sentrum. Det var noe annet da jeg var ung. Det var der vi samlet oss og vi var egentlig mange. Det var der vi var om det var sommer eller vinter. Vi kledde oss etter været og hadde alltid en haug å prate om.
Vi møtte ingen andre som var ute på kveldsturen med hunden sin heller. Er alle folk blitt innesittere og tv tittere en lørdagskveld?
Vi gikk rundt kirka, det var langt nok for at hun skulle få gjort fra seg så det holdt til dagen etter, da jeg skulle plukke henne opp for ny fjelltur.
Kanskje like greit å ikke se noen skygger som siger rundt kirka så seint på kvelden. Men da kunne man fort fått litt fantasi i sving.
Det er endel store gravstøtter på denne kirkegården.
Kirkegården hvor alle de uunnværlige ligger side om side. Verden går videre uten dem... den blir bare litt annerledes for noens hverdag.
Lyspunkter i mørket
Det jobbes på jernbanen, de har gjort det lenge og de har mye igjen. Det er mye som skal byttes ut over et langt tids periode til. Stolper og ledning skal byttes fra Oslo og over fjellet til Haugastøl i første omgang.
Alt er stengt og sentrum er fremdeles dødt da vi kommer tilbake
Skogens mann.
En hyllest til våre forfedre som holdt det gående.
Takk for turen Pink, Denne helga ble det dårlig med lange turer på Bella og Varga. Det var Pink som fikk mest oppmerksomhet, siden hun var alene hjemme for anledningen.
Ja vinteren stakk en snartur i fjelltoppene rundt her, men snøen gikk igjen sakte, men sikkert. Nå er det så si helt bart og planen for å ta seg en tur på Reinsjøfjellet for å hente reinsdyrhodet er en realitet.
På torsdag var jeg bare en snartur hjemom for å plukke opp hundene. Kursen mot Sokna, for det er lite turområder når man skal kjøre nedover. Da må man kjøre et godt stykke nedover. Litt innskytelse så svingte inn ved saga og parkerte ved liggegrinda. Regnet med at det ikke var noen som satt på post i elgjakta der den ettermiddagen.
Jentene var ikke særlig interessert i poseringer så tidlig på turen. Jeg så ikke en sjel hele turen, så da fikk Varga og Bella løpe som de ville.
Om du liker furuskjellpigg, så er det mengder av dem på Hovlandsmoen.
Vi fulgte gjerdet langs saga, der var det knall rød lyng og enkelte solglimt.
Jeg tror det er endel som lufter hundene sine denne runden, for det er tydelige stier på kryss og tvers. Ikke alle er like tydelige, men de som er tydelige er breie og fine og følge.
Høstskauen er full av nydelige detaljer.
Stormen Amy hadde tatt noen av furuene i kanten av feltet. Men det var egentlig overraskende få som hadde veltet.
Flere sopper poppet opp langs stien.
Vi fulgte så si samme runden som i vår. Men la inn noen lengre avstikkere på den runden egentlig.
Det ble noen bilder som ble tatt halvveis liggende på bakken. Viktig med riktig perspektiv når man skal forevige motiver som ikke er så høye.
Denne gangen var det bart her, så da fulgte vi stien som gikk ned til elva. Jeg hørte fossebruset helt opp til hytta, men regnet ikke med at fossen var så stor som den egentlig var.
Brått var det en svær mur og ei trapp midt inne i skauen. Jeg skjønte ganske raskt at denne hytta ikke var ei vanlig hytte, men damvokterhytta fra gamle dager.
Varga var veldig nysgjerrig og slett ikke skeptisk. Trodde nesten hun skulle ta seg et bad, enda hun ikke er direkte begeistret for å bade.
Selve dammen var revet, men lukkemekanismen var fremdeles inntakt. Luka sto åpen, så jeg la på lokket igjen. Det var 3-4 meter ned i elva om man hadde tråkket ned i det hullet.
Det var vel egentlig ikke noe stor fare for at dyr og unger skulle gå opp trappa å dette ned i luka, men man vei liksom aldri,
Hva man finner ut om man er litt nysgjerrig og ikke bare følger stier.
Sogna snirkler seg fram, dette er faktisk samme elva som renner forbi hjemme hos meg.
Bella valset av gårde innover i skauen.
Var ikke så godt å få til noe brukbart uten å stå i fare med å skli ut i elva.
Vel oppe på stien igjen så la vi ivei langs elva bortover.
Varga satte stor pris på å få sjekke området uten bånd.
Sopper er fristende fotoobjekter. Du vet de bare er i en begrenset periode.
Det ble nesten fram og tilbake tur, for stiene går ganske tett over moen der.
Det var ett eller annet i nærheten, for Varga fulgte veldig godt med på omgivelsene,
Vi fulgte åskammen bortover, for her var det bratt helt ned til elva
Hundene fikk både bade og drikke, så de koset seg skikkelig på tur
Det varierte veldig hvor mye blader som hang igjen på de forskjellige trærne
Det blei noen stopp i sola på vei tilbake til bilen
Hailey storkoser seg hos Merethe og Marius. Hun og Tassen har virkelig funnet tonen og stortrives både på tur og i sofaen på kvelden.
Takk for turfølget, brått er det en ny tur å være med på.
Nå nærmer det seg veldig raskt at sommertiden er over, da blir det mørk før man får sukk for seg om kvelden.
Se så store de har blitt i løpet av veldig kort tid. Nå er de mer nysgjerrige og holdt seg i ro når jeg gikk bort til gjerdet. Ikke var de spesielt opptatt av moren sin heller, kun når de trengte en sup melk.
Bukken lå helt rolig hele tiden jeg var der. Han gadd ikke å passe på damene sine, de fikk klare seg sjøl for å si det sånn.
Det var vel ikke mye reaksjon på noen av dem egentlig. Det er vel sånn det er da å ha nok av alt man trenger og litt til.
Det er trivelig å kunne stå ved gjerdet og flokken bare fortsetter med det de holdt på med når jeg kom gående. Noen titter litt mer nysgjerrig enn andre, men de snur ikke rumpa til å løper i det minste.
Kolla går drektig i snaut åtte måneder (ca. 230 dager) og får vanligvis en kalv hvert år. Kalving skjer i månedsskiftet mai-juni og ved fødsel veier kalven 8-10 kilo. De tre-fire første ukene er den næringsrike morsmjølka helt avgjørende for kalven. I denne perioden legger den på seg gjennomsnittlig 500-600 gram pr. dag og etter tre til fire måneder er fødselsvekten femdoblet.
Mesteparten av de unge bukkene blir kjønnsmodne som 1 ½-åringer. Blant kollene kan denne andelen variere noe mer. Kjønnsmodning er nært knytta til kroppsvekt, og dyr med gode vekstforhold kan bli kjønnsmodne som 1 ½-åringer. I løpet av sin tredje høst vil nær 100 % av kollene komme i brunst og bli paret. Kollene når full størrelse rundt fem års alder og de veier da mellom 80 og 120 kilo (levende vekt). Skulderhøyde og kroppslengde frå snute til halerot er henholdsvis ca. 100-120 og 170-190 cm.
Bukkene blir større enn kollene og har en lengre vekstperiode før de er ”utvokst”. Først ved seks til åtte års alder når de full kroppsstørrelse (opp mot 235 kilo). Skulderhøyde og kroppslengde for en voksen bukk er omkring 120-140 og 210-230 cm. Den eldste viltlevende bukken en kjenner til i Norge ble 16 år, mens eldste hodyr tilsvarende ble 25 år.
Høy alder resulterer gjerne i redusert kroppsvekt og nedsatt reproduksjon. Voksne individer har svært lav dødelighet utover jaktuttaket. Som følge av jakt er det få hjorter som blir eldre enn 10-12 år i norske skoger.
Mye av hjortens tid går med til å beite og hjorte (tygge drøv). Hjorten har liten vom i forhold til kroppsstørrelse sammenlignet med andre drøvtyggere (dåhjort, elg, sau, storfe). Hjorten beiter gjennom hele døgnet, men sees sjelden i åpent terreng på dagtid.
At hjorten observeres beitende fra skumring til grålysning, og ikke på dagtid, gir rom for å tro å hjorten er et nattaktivt dyr. Tilfellet er nok heller at beitingen på dagtid skjer i områder der hjorten finner skjul, altså i skogen. Om sommeren er det vanlig med 4-6 beiteperioder gjennom døgnet, og beiteaktiviteten øker noe utover dagen mot skumringen. Det er likevel liten forskjell i aktivitetsnivået mellom natt og dag. Om vinteren reduseres antallet beiteperioder til 2-3, og hjorten er da mest aktiv når det er lyst. Når vintermørket faller på går tiden mest med til hvile og hjorting.
Ett typisk kjennetegn hos hjorten er den mørke hårstripa fra nakken og langs hele ryggen. Denne er tydelig både i den rødbrune sommerpelsen, og i den mer gråbrune vinterpelsen. Innsiden og baksiden av lårene har et lysere hårlag, og dette utgjør det karakteristiske speilet. Blir dyra skremt eller advart blir disse hårene ofte sperra, og den lyse overflata gir skarp kontrast mot den øvrige pelsen. Til forskjell fra de voksne, har nyfødte kalver lyse prikker på ryggen og langs sidene. Flekkene forsvinner gjerne utover sommeren, men hos enkelte kalver kan de sees gjennom hele vinteren.
Den første tida etter fødsel ligger kalven og trykker mens mora holder unna. I denne perioden oppsøker kolla kalven bare i korte perioder for å la den die. Kalven vokser raskt, og etter en ukes tid er den sterk nok til å følge mora. Fra nå av er kalv og kolle sjelden langt fra hverandre, og kalven lærer matvaner og atferdsmønster som vil prege kalven resten av livet.
For hannkalver varer dette nære bandet omlag fram til to års alder. Hunnkalver kan derimot holde sammen med morkolla i flere år, og derfor dannes ofte faste grupper av nært beslekta individer. De unge bukkene finner seg vanligvis nye tilholdssteder utenfor mora sitt leveområde.
Ofte holder unge bukker sammen i små grupper for en kortere eller lengre periode. På denne måten er koller og bukker atskilt fra hverandre gjennom det meste av året utenom brunsttiden.
Noen lutre nok på om jeg hadde tenkt å gå snart.
Hjorten er et typisk skogsdyr, og vill hjort viser seg sjelden i åpent terreng på dagtid. Lukt og hørsel er derfor viktige sanser og de som er best utviklet. I øyet sitter det to ulike typer synsceller, staver og tapper. Stavene har høy følsomhet for lys, men gir liten sanseskarphet. Tappene har lav følsomhet for lys, men kan registrere farger som gir godt skarpsyn i godt lys.
Hjorten har mye staver og lite tapper på netthinna. Dette gjør at nattsynet er bra, mens synet i dagslys er lite skarpt (skjelner dårlig mellom farger). Hjorten kan derfor ha vanskelig for å oppdage en urørlig person, så lenge lukt eller lyd ikke avslører vedkommende.
Tenåring med antydning til gevir som skal bli stort etterhvert, ja om den ikke blir slaktet til høsten.
Hjorten er klassifisert som en såkalt intermediærbeiter. Dette vil si at den plasserer seg mellom de artene som beiter mest selektivt (eksempelvis rådyr), og de typiske grovfôrbeiterne (sau og storfe). Dette er knyttet til dyrets vomstørrelse og dermed kapasitet til å fordøye fiberrikt fôr i vomma.
Rådyr og hjort trenger altså ”kvalitetsføde” med relativt høyt innhold av sukker/stivelse og protein. Sau, storfe (til dels dåhjort) er mer ”kvantitetsbeitere” som kan bruke lenger tid på fordøyelsen, og dermed nyttegjøre seg av f. eks fiber/cellulose. Generelt kan vi si at hjorten velger ferske og saftige planter framfor eldre, tørrere planter. Våren er i så måte en fin tid for dyra. Over alt spirer nye, grønne skudd. I denne tidlige fasen vil svært mange arter være attraktive, men mengdene av kvart slag er små.
Hjorten beiter derfor de første spirene av mange ulike planter, i mange ulike vegetasjonstyper. Utover sommeren blir det mer av hvert planteslag, mens andelen protein og sukker i plantene reduseres. Hjortens naturlege respons på dette er å spesialisere dietten i noe større grad, og de beste plantene blir mest beita. På ettersommeren og høsten minker tilgangen på gode beiteplanter, og menyen blir igjen mer variert.
Her var det noe som var virkelig godt så det ut til.
Ta deg tid til å se på videoene, det er veldig trivelige små snutter,
* *
Bare bukkene utvikler gevir. Geviret er viktig både for sosial status og som våpen i kamper mellom bukkene. Gevirutviklingen er en årlig syklus. Det er tilstedeværelsen av hormonet testosteron som gjør at geviret faller av om våren (april), og at ny gevirvekst starter umiddelbart.
Geviret vokser da fram fra vekstpunktet (rosenkransen) på hodets to geviranlegg (rosenstokkene). I vekstperioden er geviret omgitt av et hudlag (bast). Basten inneholder et rikt nettverk med nerveceller og blodårer, og sørger på denne måten for vern og tilførsel av oksygen og næring i vekstperioden. Etter ca. fire måneder er det nye gevirsettet på plass.
I slutten av august er geviret utvokst, og igjen er det hormonet testosteron som sørger for at geviret hardner (kalsifiserer). Basten tørker ut og fjernes ved at bukken feier geviret mot tre og busker. Hjorten bærer geviret helt til det kastet i april. Gevirdannelse er som nevnt en årlig syklus, til forskjell fra horndannelse der hornet sitter på dyret hele livet. Gevir er heller ikke bygget opp av keratin (et protein som er hovedbestanddel i negler, hår, nebb etc) slik som horn er. Det første gevirsettet starter å vokse ved ett års alder. Dette består som regel av to rette stenger, og har gitt opphav til ungbukkens mange navn (spissbukk, stilk, tappar, beinhorning m.fl.).
Med alderen får bukken større og kraftigere gevir, men det er ikke slik mange tror, at hjorten får en ny gevirtakk for hvert år. De største gevira blir utvikla ved sju til ti års alder, og hver gevirstang har då vanligvis mellom fem og sju takker. Selv om hjorten på Østlandet ofte kalles kronhjort, brukes dette navnet også om en bukk som har gevir med 6-greiner på hver side (12 takker).
De tre øverste greinene danner da en krone. Bukker som er passert 10-12 år får gradvis spedere gevir, der både volummasse og antall gevirtakker blir redusert. Slike bukker kalles gjerne returbukker.
* *
Om du vil se flere besøk hos Sokna Hjort kan du se
