Sankt Hanshaugen

Hailey på sosialiseringstur i Norges hovedstad, Oslo.

Jeg har har hatt et langt cache opphold, men det er veldig trivelig på tur med Åse. Så på onsdag var det avtalt ny Oslotur for å plukke noen med veldig mange favorittpoeng. Vi har vel ikke vært særlig i cachehummør i det siste noen av oss, så det var vel egentlig en liten test tur for å se om basillen kom tilbake.

Det var noen bokser vi ikke fant, men det gjorde liksom ikke så mye, for vi plukket vel med oss en 17 stykker før vi satte kursen hjemover igjen. Merkingen på alle hadde ikke helt samsvar med virkeligheten, denne her skulle en få tak i om en satt i rullestol...

Vi fikk en flott rundtur rundt Sankthanshaugen. Ikke så enkelt å finne parkering i Oslo, særlig ikke når parkvesenet skal samle opp alt løvet og setter opp skilt med parkering forbudt rundt om. Så når vi endelig fant en plass ved Statistisksentralbyrå, så ble vi stående der.

Sankt Hanshaugen, parkområde (ca. 90 daa) på en høyde i Oslo. I 1840-årene et populært sted for sankthansfeiring. Eldste deler av beplantningen stammer fra 1860-årene, etter hvert utvidet ved kommunale innkjøp av omliggende tomter. Vannreservoar (83 moh.) anlagt 1872–75, pga. luftforurensninger overdekket og grunt speilbasseng anlagt over i 1960-årene. Svanedam, promenader og friluftservering, underholdning fra scenen (parkkvelder) om sommeren. Statue av P. Chr. Asbjørnsen, utført av Brynjulf Bergslien 1891.

Dette var ikke noe område som hverken jeg eller Åse var særlig bevandret i tidligere, men det var veldig fredelig område med utrolig mange flotte hus.

Da vi kom opp til veterinærhøgskolen så var det veldig mye som fanget interessen til en liten nysgjerrig frøken.

Ikke bare folk og hunder, men hester også.

Jeg tror jeg må bli rik jeg, så jeg kan kjøpe meg en statue til å ha foran huset. Det er mange stilige statuer. Når vi så på Snømannen så var starten fra Vigelandsparken om vinteren. Statuer med snø på. Jeg har kun vært der på sommeren, men kanskje det blir en tur til vinteren? Ja om det kommer snø da.

Det var vel ikke et dyr som slapp unna Haileys radar blikk. Duene var ikke det minste skvetne og spaserte rett foran snuta hennes flere ganger.

Det er ikke alt som er like praktisk som man kan få kjøpt...

I dette nabolaget ble jeg nesten fristet til å flytte inn, men jeg trenger litt mer uteplass en en slik liten balkong.

Utenfor kirken var det plantet et tre med titalls lapper som var knyttet fast.

Et skikkelig regnbuetre, så da skjønner du temaet på lappene... Jeg synes hver og en kan få gjøre som de vil, de har bare ett liv de også. De skader da ikke andre om de velger en slik livsstil. 

På kirketrappa hadde noen "flyttet inn"

Vi kom i snakk med ei som var ute og luftet naboens Weimaraner. Weimaraner er en tysk jakthund som hører til gruppen av stående fuglehunder. Den karakteristiske fargen, kombinert med den ofte nærmest lydløse fremferden, har gitt denne rasen tilnavnet «the grey ghost» i den engelskspråklige verden.

Når en cacher så skal en liksom ikke tiltrekke seg oppmerksomhet, men med en slik liten hvit engel så virket det som vi var et skikkelig blikkfang, isteden for å gå i ett med omgivelsene. Det var jo positivt for Hailey sin del, hun fikk jo så mye kos og oppmerksom het av både gamle og unge, menn og damer. "Alle" spurte om det var greit at de hilset på henne. Klart slikt sier en jo ja til når en har med valp på tur.

Ved Bolteløkka skole var det friminutt, da fikk vi en hel flokk med unger bort til gjerdet og alle ville hilse. Blir jo så som så med hilsing gjennom gjerdet, men hun fikk oppmerksomhet i det minste.

Etterhvert begynte vi å orientere oss tilbake til bilen, men vi skulle hatt litt mat før vi dro.

Vi fant en sånn deilig lukka butikk, så var det bare å nyte brus og baugetter før vi prøvde å nå motorveien før rushen startet. Så er det bare å huske å stille klokka før en legger seg i kveld, så en slipper å stå opp en time for tidlig når en skal på utstilling i Kongsberg i morgen.

Klokken skrus én time tilbake i natt. Det gjøres samtidig i Norge og EU. Det vil finske medlemmer av Europaparlamentet ha slutt på. I 1996 ble Norge og alle EU-land enige om at sommertiden starter siste søndag i mars og slutter siste søndag i oktober. I Norge er sommertidsbestemmelsene nedfelt i en egen forskrift.

Før russerne sluttet å stille klokken frem og tilbake, var det lenge bare islendingene som ikke benyttet seg av en sommertidsordning. Men russernes klokkeprotestet førte også til at nabolandene Hviterussland og Ukraina fjernet sommertiden samme året. Ifølge Justervesenet ble sommertid opprinnelig innført i en rekke europeiske land under første verdenskrig. Hensikten var å utnytte dagslyset bedre i den perioden av døgnet man normalt er våken. Det kunne bidra til å spare energi til oppvarming og belysning.

Norge hadde sommertid i 1916 og periodevis under krigen og på 50–60-talet. Fra 1980 har vi hatt sommertid hvert år. Finnene har hatt det siden 1981. Tidligere hadde ulike europeiske land forskjellig praksis om bruk av sommertid, men det skapte visse praktiske problemer med fri flyt av varer og tjenester på tvers av landegrensene. På 1980-tallet begynte EU - eller EF som det het dengang - utgi direktiver som krevde at medlemslandene måtte fastsette bestemte start- og sluttdatoer for sommertid.

Hailey setter stor pris på snøen som har kommet, men nå er den snart historie her. Veiene ble bare iløpet av veldig få timer, nå tærer det på den lille snøen som har ligget både på jordet og på plenen.

Gleder meg til det kommer mer snø så det kan bli skitur

Når gleden blir borte

Det går stort sett opp og ned her i livet, både med humøret og helsa. Venner og jobb. Hva en har lyst til eller ei. Men når gleden blir borte, lysten blir borte og uvissheten blir ett fett. Da må man ta noen grep. Når man prøver å glede andre, når man prøver å være snill og grei. Når man har funnet noe som en synes er et helt greit tidsfordriv og ikke minst noe å se fram til. Noe å glede seg til...

Så skjer det noe som gjør at gleden blir borte. Hvorfor skal jeg gidde å legge ned mye jobb, mange penger og ikke minst mye tid på å få ting til, for å glede andre når noen kommer valsende og ikke skjønner at de ikke får belønningen ved halvveis gjennomføring av oppgaven. Så mange smådetaljer og pirk som må godkjennes for å få publisert et utlegg, så mange småting som plutselig må forklares i det vide og brede. Det er helt greit, men å forlange at vilkårene for en bonusmystery som en må samle koordinater for å finne kan logges uten at halvparten av tallene er funnet. Nei det går ikke visstnok. 

Jeg svelger ingen kameler eller gir meg når noe ikke kjennes riktig. Jeg har alltid tatt mine kamper og stått i dem. Jeg har tatt denne kampen og står i den,så får jeg se hvordan det går. Jeg har så mye annet å bruke energien min på enn spetakkel og klaging. Gleden ved geocaching er borte, men jeg skal ha kontoen for på tur med Åse må jeg jo utover høsten. Vi har jo planer om både kanopadling og kirkesjekking i stora staden. Bygdøy har vi jo heller ikke fått vært.

Jeg har mine små og store turperler, noen har fått en cache andre har jeg beholdt for meg selv. Noe mindre på tur enn jeg har vært kommer jeg ikke til å være, ta noen færre bilder enn jeg har gjort kommer jeg ikke til å ta, skrive noen kråketær om hverdagslivets gleder og sorger kommer jeg også til å fortsette med. Om statistikken viser 0 eller 100 iløpet av en dag har ingen betydning, for dette gjør jeg kun for min egen del og ikke for noen andres del. Men vil du gledes av mine hverdagslige saker og nyte noen bilder av mine beste venner hjemme, i skauen eller på fjellet, da er det bare å følge med videre. 

Med firbeinte i hus blir det tur om sola skinner eller regnet bøtter ned. 

Jeg lar meg irritere

Siden jeg har startet på siste ferieuka mi for denne gang, så måtte jeg vel drive med noe fornuftig også. Jeg og Patran har malt vinduer utvendig i dag, litt utrygt vær så ble det litt maling av rekkverket på verandaen også. Fire av vinduene rakk vi to strøk på, i morgen er det igjen fire vinduer og dørkarmen for strøk nummer to. Seks vinduer og en dørkarm er helt umalt og halve rekkverket. Så vi blir nok ikke ferdige i morgen heller regner jeg med.

Godt en har noen dager å holde på. Bare været holder seg så er det ikke noe problem, huset har jo fire vegger så det er jo alltid en som er i skyggen. Ronja tar virkelig livet med ro og er helt i feriemodus. Jeg er også litt på det nivået. Hundene får sin tur om dagen, noen ganger nede i elva for å få seg en svømmetur også. Det er noe de setter stor pris på. 

Når en har ferie så blir det gjerne seine kvelder og late morgner, men hele dagen blir ikke som Ronja sin. Tror hun kunne ligget pal om hun hadde selskap som koset magen hennes. Da går det ikke lange stunden før hun lukker øynene og snorker mer eller mindre. Jeg er ikke for å ligge langflat i solsteiken, har egentlig aldri vært det. Men litt i halvskyggen på verandaen det passer meg bra. Skal jeg være i sola så er det på tur.

Med alderen har jeg blitt flinkere til å ikke henge meg opp i så mye som jeg hadde blitt skikkelig irritert over tidligere. Men innimellom så er det noen som trykker på en rød kapp, og vifter med en rød klut, gjerne samtidig. Jeg velger mine kamper, men de jeg velger de står jeg løpet ut til siste slutt. Jeg er ganske prinsippfast og gi meg, det finnes ikke i mitt ordforråd. I og med at jeg har ferie fortsatt så har jeg bare latt meg irritere bitte litt i det siste. Akkurat nok til at jeg tok opp kampen. Og ikke nok med det, det blir som jeg vil tilslutt, det kommer bare ann på hvor hard motstanderen er, hvor lang tid dette kommer til å ta. Det kan ende opp med at jeg arkiverer hele cachen skal det være på denne måten. 

Når vi malte i dag så ble det jammen litt maling på Lady også. Hvordan hun hadde klart de er jeg ikke så sikker på, men hun hadde klart å få festet rørepinnen til spannet på låret sitt. Jeg hadde lagt den på lokket på det store spannet for at den skulle få ligge i fred, men det er jo ikke fult så enkelt når de slipper ut av hundegården etter noen timer der. Så nå har hun lyse striper bak også, ikke bare i ansiktet. Merket at jeg hadde noen striper selv etter endt dag, men det blir sikkert flere i morgen er jeg redd.

Etter alle skauturene i år så er det ikke mye lang pels igjen under magen på Ronja. Jeg har aldri klippet pelsen under magen hennes, så hun vil nok ikke oppleve å få sid kappe som de egentlig skal ha. Det er ikke så farlig heller, da utstillingskareieren hennes er over. Kanskje vi skal prøve oss om tre år da hun er veteran. Jammen begynner hun å bli gammel hun også. Mounty er jo sju øyeblikkelig og Lady har passert ni. 

Men på tur viser de ikke noen alder, da er det full fart om det er en kilometer eller ti.

Ti nye turmål

Nå er alle mine prosjekter avsluttet da turcachene ble publisert i går. Men jeg ser av logg som har kommet inn at poenget med serien ikke helt har siget inn. FTF jeger av rang tar FTF som hovedprioritet og plukker de en må gå kortest til for å rekke å få flest FTF på publiseringsdagen, mens andre tar FTF jakten med turen som hovedmål. Gratulerer til HildeMB for turFTFjakt og ikke bilFTFjakt. 

Når jeg i tillegg oppfordrer til å skrive en skikkelig turlogg for å kunne gi noe tilbake til utlegger for all jobben som faktisk ligger bak en slik serie med cacher til forskjellige perler i lokalmiljøet. Ja for det er ikke å komme fra at jo lenger du driver med cachein, jo større blir lokalmiljøet. Da er det litt nedsig å gå inn for å lese turloggen med "FTF, alt klart til nestemann" Klart alt er klart til nestemann når du er det først! Liten sannsynlighet for at cachen har blitt borte iløpet av så kort tid så langt til skogs... eller?

For noen virker det som om antallet er det viktigste og ikke minst det å være der først. Jeg har sikkert nevnt dette i en bisetning eller to tidligere også. Men nå som jeg har rundet min første milepæl med cache #1000, ja så er jo ikke 1500 eller 4000 noe stort. Neste feiring må vel bli #10000, og dit er det jammen lenge til! Så nå har jeg satt meg opp en liste for å prøve å fylle utleggsmånedskalenderen og utleggsdatokalenderen. Men det er ikke slik at jeg plukker de cachene, nei jeg tar meg heller en cache tur til det området hvor de befinner seg og plukker flere rundt i området. Det er jo stedene og ikke minst cachene med mange favorittpoeng som er gøy å leite etter. Det er jo de flotte stedene og utførelsen av cachen som gir opplevelsen, ikke bare et nytt nummer i rekka. 

Flotte turmål og forseggjorte cacher er favorittene mine. Bycaching er også veldig greit, da glir en liksom inn i miljøet når en er på leiting. De mest morsomme opplevelsene har jeg vel hatt i byer med kamera som "skalkesjul" og en medcacher som jobber etter beste evne med å holde seg alvorlig og spille med. Mine værste cacher er byggefeltcacher, der er det 100 nysgjerrige naboer som henger i vinduer, eller de som later som de ikke følger med hva du driver med langs gjerdet til naboen deres. Små plastbokser som er gjemt under hageavfall i en grøftekant tar liksom kaka, gjerne da med "såder" koordinater. I det siste så har jeg vel droppet å bruke tid på den typen om jeg ikke ser de forholdsvis umiddelbart.

For å være helt ærlig så hadde jeg vel ikke giddi å fullføre adventsserien min på vinteren heller, microer og kuldegrader er slett ingen god kombinasjon. All ære til de 7 som har logget bonuscachen! Men der var det ikke turmålene som var poenget, en adventscacheserie er ikke noe annet enn nedtelling til julaften... så da er vel ikke forhåpningene så store til hverken utforming eller plassering så vesentlig. Men en viss spredning i distriktet må de jo være for at flest mulig skal ha mulighet til FTF jakt.

Det er vel det som er det fine med caching, det er noe for enhversmak. Både plasseringsmessig og utformingsmessig. Alle cacher er ikke til for å sankes inn av alle. Sånn er det med den saken. Ha litt selvinnsikt og vit hva du vil ha, men innimellom så kan jo grensene tøyes bitte litt så du utvider horisonten din. 

Du får spenning i hverdagen når du setter deg ned langt til skogs og plutselig får øye på noe som glinser i sollyset i lyngen... er det en cache som ikke har blitt publisert ennå??? nei bare noen som hadde glemt igjen turkoppen sin...

Det verste med slike stopp er å komme igang igjen... hverdager er til for å nytes!

Eidsvoll i regnvær

Åse, hvorfor flagrer dem i dag'a? Ehhh nei vet ikke helt jeg... Men Åse er en kløpper på google, så vi ble raskt opplyst om hvilken dag det var i dag. 

Unionsoppløsningen i 1905 markerer slutten på unionen mellom Norge og Sverige som hadde eksistert siden 1814. Oppløsningen av unionen ble vedtatt av Stortinget 7. juni 1905. I Sverige regnes 26. oktober som dagen for unionsoppløsningen. Det var da kong Oscar 2 frasa seg den norske kronen. Den svensk-norske union fra 1814 hadde vært lite mer enn en personalunion med felles konge. Det vil si at Norge hadde en høy grad av indre selvstyre, men det var Sverige som sto for utenrikspolitikken til begge landene.

Karl Johan, den svenske kronprinsen som førte den svenske politikken i 1814, hadde gitt store konsesjoner til nordmennene. I 1818 ble han konge i de to rikene. Han forsøkte da å skape en tettere union med sterkere kongemakt, men nordmennene sto imot. Da Karl Johan døde i 1844 ble motsetningene dempet, og 1850-årene ble «unionens lykkelige tid».

Det er lov å være stolt når "tjukkeslekta" er med på bildet!

Det var en rein tilfeldighet at vi endte opp her i dag. Vi hadde nemlig sett oss ut et område i Oslo, men når det var spådd bøttevis med regn i dag, var det helt greit å sjekke værkartet litt for hvor det var en mulighet til at det var litt tørrere område. 

Så ble det Eidsvoll og en mystery som fristet veldig der. Når vi var på de trakter en dag som i dag så gikk det liksom ikke ann å droppe selve Eidsvollbygningen. Jeg hadde aldri vært der tidligere, så jeg hadde trodd at huset var veldig mye større enn det det var i virkeligheten.

Carsten Tank Anker, født i Halden. Anker var en norsk forretningsmann, embetsmann og politiker. Under sitt opphold i København i perioden 1774–1811 ble han god venn med prins Christian Frederik. Da prinsen kom til Norge våren 1813 som stattholder, ble Anker hans nærmeste rådgiver. Notabelmøtet 16. februar 1814 og Riksforsamlingen ble holdt på Ankers eiendom Eidsvold Værk, som han eide i perioden 1794–1822.

 En av dagens cacher forble ulogget. Den måtte løses i felten, så da er det begrenset for hva en får gjort av forberedelser. Vi kom tre steg på veien før det liksom bare stoppet seg. Nå blir det litt hjemmejobbing for å få til de siste stegene på denne "fristelsen".  Vi knotet litt rundt på Maura med noen andre cacher før vi fant ut at det var på tide å finne Eidsvoll og området rundt for å logge noen mysterier vi hadde klart å løse på forhånd. Nå ja vi hadde ikke løst dem, Åse hadde løst dem. Men jeg bidro i felten på noen av dem. Merker at når en har passert 1000 cacher så er ikke antallet viktig lenger, da går en for favorittpoenger så en kan få en opplevelse, eller mysterier så en har litt å bryne seg på. Multier er jeg ikke så glad i egentlig, det er stort sett en ting eller to som kommer litt feil ut når en skal telle ting og gange med andre ting en skal telle eller finne fargen på. 

Utover dagen ble det jammen noen regndråper i lufta på de kantene også, men med friskt mot og mange forseggjorte innretninger ble det en veldig hyggelig tur som resulterte i 17 funn, hvor ikke mindre enn tre mysterier som ble logget. En av dem måtte jeg søke fram en ny app for å få løst, der fulgte det med mange andre hjelpemidler på kjøpet. Kanskje jeg får til flere som jeg har skrinlagt tidligere.

Neste generasjon klar for spredning.

I dag dumpet vi på et par stykker som vi hadde misstanke til var den personen som hadde lagt ut cachene. Første stopp ble Pølsemaker'n, og der traff vi på en veldig blid pølsemaker med et lurt glimt i øyet. Etter noen loggede cacher så er vi blitt ganske så klåfingret både jeg og Åse. Det var med nød og neppe vi unngikk bygningsskader på denne her, men etter litt taktisk og mer målrettet framgangsmåte så ble det jammen funn her. Om du er ute etter noen forseggjorte opplevelser så er absolutt disse trakter du bør oppsøke.

Hva som var inne i denne boksen kan du ta deg en tur å se selv... men jeg kan fortelle at her ble det blått favorittpoeng.

Flotte blomster prydet mange flotte steder i løpet av dagen.

På vei hjem var vi vel ganske enige om at vi måtte tilbake hit for å ta området nærmere i øyesyn i solskinn og noen flere mysterier løst som vi kan plukke på veien. Vi har blitt ganske flinke til å kjøre dit vi skal før vi cacher oss hjemmover, i dag plukket vi vel bare noen få på veien til.