Stolpejakt rundt Retthella

Når dette er utsikta mot dit vi egentlig skulle følge stien etter første scanning av stolpen på parkeringa. Når man er på stolpejakt legger man en plan for å ta stolpene i riktig rekkefølge, så man slipper å gå samme strekke mange ganger. 

Det viste seg at den lille biten der var det eneste stedet med snø som virket forholdsvis dyp, så etter en liten justering så ble det en runde på ei mil og plenty nye scannede stolper. 

Det var en litt våt og sleip runde, så jeg var glad jeg og Hilde valgte å ta denne rett etter jobb, så jeg slapp å få så våte møkkete hunder i bilen. De har fått mange og lange turer disse dagene med fri, så en hviledag har de ikke vondt av.

Vi fulgte skiløypa et stykke. Jeg har vært der noen ganger, men ikke akkurat der vi gikk denne dagen. Jeg har ikke lagt merke til at det er så mange vann der. 

Telefondekningen kom og gikk litt på runden, så det ble noen offline scanninger før vi var tilbake i bilen.

Vi fant raskt ut at det var lurt å sjekke at det ble huket av for stolpen før vi gikk videre. Tror det ble 3-4 offline stolper på runden for min del. Hilde hadde ikke så mange, hun var litt heldigere med signalet enn meg.

Vi kom forbi mange idylliske små tømmer ved små skogstjern.

Vi fant vel egentlig ganske raskt ut at joggesko ikke var riktige skovalget i dag.

Store gamle steinmurer som stien gikk over. Om de en gang hadde en funksjon som demning eller bare ei bru over et vått område er ikke så godt å si,

Det er godt skiltet i området om du veit hvor du skal.

Olavsbrønnen på Retthella. Norges helgenkonge, Olav den Hellige, vokste opp på Ringerike. Han døde i slaget på Stiklestad og ble gravlagt i Nidaros. Ganske raskt etter at han ble helgenforklart begynte pilegrimmer å strømme til. Ikke bare skulle de til Nidaros, men mange ville også til Ringerike for å se bygda hvor han vokste opp. Fra Oslo og distriktene rundt Oslofjorden dannet det seg derfor raskt en pilgrimsvei over Krokskogen til Ringerike. Før Svartedauden gikk pilgrimsleden trolig opp Lommedalen over Retthella og ned til Grøndokka. Etter Svarteduden ble den lagt om og gikk over Midskogen og ned Nordkleiva. I dag er det to Olavskilder på Krokskogen - en på Retthella og en på Midtskogen. Kilden - eller rettere sagt brønnen - på Retthella er derfor trolig den eldste av dem, sagnet om denne kilden er antakelig fra tiden før Svartedauden.

I følge sagnet ble denne brønnen til en gang Kong Olav (Den Hellige) skulle vanne hesten sin her. Kongen senket bare bøtta ned i fjellet, og da kom det vann. I fjellet ved siden av brønnen er det også merke etter hestehoven. Mange mener at vannet i denne brønnen aldri fryser. I realiteten er brønnen og merket etter hestehoven to små jettegryter i fjellet. Brønnen er ingen kilde, men fylles av regnvann eller med vann fra bekken som renner forbi.

Retthella. Et av de mest interessante setersentre på Krokskogen. Her ble det setret fra 1600-tallet. I "En jegers erindringer", som var den første bok om friluftslivet i Norge (Bernhard Herre, 1850), heter det: "Hver gang Sannet Olaf foer gjennom den vilde Skov og kom hit, red han like opp til Seteren for at vande sin Ganger." Ifølge sagnet traff Olav den Hellige også huldra her. Hole historielag forteller: "Retthella er ei setergrend som ligger i lia ned mot Retthelltjern ca. 2 km nordøst for Krokkleiva. 

Dette var seter for flere gårder på Røyse: Hundstad, Mo, Libakke, Svarstad, Fjelstad, Hafnor og Ullern. Noen av disse gårdene var oppdelt i flere bruk, slik at i alt 10 bruk hadde seter på Retthella. I 1936 ble et felles størhus for alle 10 gårdsbruka tatt i bruk. Retthella skal være den setra på Krokskogen som var lengst i bruk. Det var seterdrift her helt frem til 1972. Setra har trolig navn etter flate (rette) heller eller svaberg som det er mye av her." Det var Olga og Martin Nordlie fra Haugsbygd som holdt ut lengst med setringen, og de ble de siste seterfolk på Krokskogen.

Rett bak setervollen fant vi stien videre.

Har du gått litt i skauen så veit du akkurat hvor sleipe sånne stokker er.

De fleste bruene var av bra forfatning

I Tavleskaret på Krokskogen var det en trefning mellom norske og svenske soldater 16. april 1716. Etter det ga Karl 12 opp forsøket på å ta Norge. Det er satt opp en minnetavle der trefningen fant sted.

På dette stedet falt 28 svenske dragoner og 3 norske soldater i en trefning 16. april 1716. Dragonene var en fortropp til en hær bestående av 1000 soldater ledet av den svenske Kong Karl XII. Slaget her sto noen uker etter at svenskene var blitt grundig slått ved Gjellebekk Skanse i Lier, og satte punktum for dette forsøket på å invadere Norge. I skaret der slaget sto ble det kort etter reist en minnetavle. Stedet heter derfor nå Tavleskaret. Den opprinnelige tavlen som sogneprest Daniel Ramus i Norderhov fikk satt opp er borte, men en replika ble reist i 1997.Det fortelles at noen år etter slaget ble benrester og andre levninger samlet inn og begravet i "Svenskehjørnet" på kirkegården ved Hole kirke.

Så var det straka vegen tilbake til Kleivstua for å ta den siste stolpen på Dronningens utsikt.

Dronningens utsikt har jeg vært på stolpejakt tidligere.

Hver gang tenker jeg, hvem går ned hit egentlig. Ikke for utsikten i alle fall.

Kleivstua

Stolpejakt fra Krokkleiva til Sørsetera

 

Pinseaften og flott vær, da ble det lagt noen turplaner. Stolpejakta hadde lagt ut stolper fra Krokkleiva inn til Sørsetera så da ble det til at jeg plukket disse. Avstandene ser ikke så lange ut på veiviseren ved parkeringa, men når jeg veit at jeg skal innom både Dronningen og Kongens utsikt, så blir det litt fram og tilbake distanser. Samt at jeg gikk forbi et par stolper som var litt gjemt, da jeg ikke konstant kikket på kartet på telefonen. Disse tar både tid og kilometer.

Tatt i betraktning at temperaturen lå på 25 så steika det ganske godt begge veier. Hundene fikk drikke og avkjøle seg ved hver minste anledning. Jeg var glad for at jeg hadde med meg både drikke og energibarer. Det var en tyngre tur enn jeg hadde sett for meg før jeg startet. Litt mør i låra da jeg skulle ned kleiva igjen til bilen. Sjeleglad for at det var blitt skygge mesteparten av delen.

Både fotografering og stolpescanning tar litt tid, men det er jo kosen med turen. Kunne nok kanskje hatt litt mer drikke på turen, for det ble nok svettet ut igjen mer enn inntaket. 

Kleiva holder javn stigning hele veien. På parkeringa var det en mann som snørte på seg rulleski, han brukte like lang tid opp langs bilveien som det vi gjorde på grusen opp.

Det var kommet noen kunstneriske innslag langs stien oppover, endel av bildene var vel ikke direkte i tilknytting til stien. Gygra som det er bilde av her har jeg besøkt tidligere. Der var det bratt oppover der. 

Skauen er aldri så grønn som om våren

Noen av skiltene var ganske informative, om det ikke var så trivelig informasjon, så var det nå litt nytt da.

Her fylte jeg opp flaska mi på vei ned igjen, da hadde den vært tom en stund.

Begge hundene drakk seg utørste for øyeblikket, men Hailey savnet en kulp å kunne legge seg ned i for avkjøling.

Mens hundene drakk så nøt jeg utsikten. Høydemeter gir stort sett utsikt.

Bekken følger stien et godt stykke av turen, 

Det er også krakker for slitne bein plassert ut

De halvannen kilometerne er forholdsvis bratt stigning hele veien.

Grinda ved Kleivstua i sikte og resten av turen er forholdsvis flat.

Man må ikke gå gjennom området til Kleivstua for å komme til Dronningens utsikt, men jeg synes det er et trivelig område, så da legger jeg stort sett turen inn der når jeg er på toppen av Kleiva.

En liten tusletur gjennom gammel bebyggelse før utsikten åpenbarer seg.

Pinseaften kunne jeg bare ha stilt opp ved alteret og sett om det var en brukanes brudgom som hadde dukket opp.

I dammen vaket fisken

Det som står igjen av den gamle tønneheisen

Med dagens sikkerhetsregler så er det ikke bare bare å sett den i drift igjen.

Det ble endel blomsterbilder på turen

Så vardet å sette kursen mot neste stolpe på Dronningens utsikt, ikke like kjent som Kongens utsikt som alle har vært på.

Stolpen ved stistarten ned til Dronningens utsikt.

Fra Dronningens utsikt ser du rett ned på Sundøya

Litt spent på hvordan det blir med ny vei og om Ringeriksbanen kommer. Jeg tror ikke det blir bygget noen jernbane på denne strekningen.

Jeg passerte på baksiden av Kleivstua på vei tilbake. Jeg var ikke så spent på denne brudgommen heller.

Dette skiltet har stått her så lenge jeg kan huske.

Stien til venstre skal jeg følge ut til Sørsetera, men først skal jeg plukke med meg stolpene ut til Kongens utsikt. Jeg hadde hørt at det var litt bløtt i skiløypa innover, så jeg tenkte at jeg skulle gå den først og ta veien tilbake til Kleivstua.

Det var overraskende få folk som var ute på tur. Spørs om pinsen fristet til turer lengre unna og ikke i nærområdet.

Tror ikke det var sluppet noen sauer eller kuer ennå. Jeg så ikke snurten av en eneste en i alle fall.

Hit, men ikke lenger

Det blir vei lenger og lenger innover har jeg inntrykket av, men her starter stien og steiner, røtter og svaberg står i kø ut til utsikten.

Lettere usikker på om det blir tilpasset sykkelfolket, eller om det rett og slett er slitasje i landskapet. Helst det siste regner jeg med. Stor forskjell fra første gangen jeg var på Kongens utsikt i alle fall.

Nå var det så tørt innover at jeg gikk utenfor brua som er laget til. På våren og høsten så er det myr, nesten et tjern på utsiden.

Kongens utsikt kan skimtes i det fjerne.

Kongens utsikt hadde endel besøkende. Tre generasjoner på tur som jeg hjalp med å ta et gruppebilde. De var veldig fokusert på at jeg måtte få med hele Ringerike altså. Så vidt jeg veit så er hele nærområdet Hole, men jeg lot dem tro at de var i Ringerike fremdeles. Dem om det, tenkte jeg.

Skillet mellom Steinsfjorden og Tyrifjorden

Steinsfjorden, med alle øyene. Når jeg var liten husker jeg at vi var på båterie i Steinsfjorden og lå i telt på øyene. Etterpå dro vi i Tyrifjorden og hadde et par netter der også i telt. 

For de som ikke er så kjent på retningen så er det ei plante på rekkverket med streker mot det du ser i det fjerne.

Tyrifjorden og Røyse, Storøya og Frognøya

Jentene satt å ventet mens jeg fotograferte og scannet stolpen. Flere som kommenterte hvor flinke de var og hvor fine de var. Flinke tenkte jeg, det der er da ikke noe mer enn forventet oppførsel av en hund på tur. Det må jo være et slit å ha med enkelte av hundene vi møtte. 

Vi gikk den andre stien tilbake, da det var plassert stolper der også.

De våte partiene var litt våte nå også, men ikke så mye at en måtte gå på plankene. Godt for hundene å få avkjølt potene sine litt.

Endelig kunne vi sette kursen mot Sørsetera i skitraseen. Nybygging av klubbhus på "stadion" sikkert et fryktelig stort behov for et enormt byggverk i marka.

Fryktelig kjedelig vei innover, lite utsikt og mer eller mindre bløtt.

Hytte langt ut i ødemarka også har du turistvei rett ved trappa..

Det var egentlig passelig avstand mellom hver gang hundene kunne få drikke, men kunne tenkt meg litt oftere mulighet for avkjøling når det var så varmt som det viste seg å bli.

Dette var liksom utsikten det ble bydd på resten av turen. Mye skau og stort sett så gikk du i skauen og ikke i kanten av den, som her.

Ikke skjønner jeg hvorfor Sørsetera er så oppskrytt, den eneste grunnen til det må være at de har åpen kiosk. Vafler og is. Vi var ikke inne der, bare stoppet ved gjerdet for å scanne stolpen som var slått så langt ned i bakken at en kan lure på om de har tenkt å få den opp igjen til høsten.

Jeg gikk over bakketoppen og satte meg på en stein. Spiste en energibar og drakk vann. Hundene fikk et par godbiter hver som jeg hadde i rumpetaska. 

Litt posering i eng av smørblomster

Vi fortsatte nedover setervoldene til vi kom ned til veien.

Vi møtte på noen som var skikkelig på tur med store sekker.

Det var endel stikryss, men jeg kan ikke si jeg ble inspirert til å returnere for å gå noen andre runder. Skal jeg gå i skauen kan jeg likegodt gå hjemmefra.

Når du har råd til ny bil, men ikke til garasjen.

Ved den ene stolpen hadde jeg ikke annet enn Edge dekning, så den måtte jeg ta bilde av for å få etterregistrert.

Nærmer oss sivilisasjonen igjen og forhåpentligvis mer å ta bilder av. Langs veien var det lite med sånt.

Men bekker og blomster ble det mer av i det minste.

Her var det så dypt at Bella kunne ta et par svømmetak.

Tilbake til Kleivstua kunne jeg tenkt meg at jeg hadde parkert på parkeringsplassen og ikke i bunnen av kleiva. Litt møre lår til å gå bratt nedover halannen kilometer. Jeg liker mye bedre oppoverbakker enn nedoverbakker.

Bare vi runda svingen så blei det skygge.

Treffer du Løkkepotten med tre småsteiner eller tre snøballer så bringer det deg lykke. Jeg valgte å ikke prøve engang.

Det er nok ikke alle som har gått forbi som har lagt en stein på bordet.

Takk for turfølget, håper du har koset deg litt også. 

Det drar seg nå til litt med noen stolper. I skrivende stund er jeg nummer 9958 på landsbasis.