For å få litt annet å tenke på enn Hailey som er vandret over Regnbuebrua, så sendte jeg ei melding og lurte på om Kenneth eller Ingrid ville være med på padle tur for å se etter bever. Det er mange spor etter bever lange strekker langs Sogna.
Kenneth har kano og ville være med på kveldstur nedover elva. Vi satte ut kanoen ved gangbrua over Verkenselva og seig sakte framover.
Jeg skjønner ikke at det er så få som benytter seg av elva, det er mange som har tomt som grenser ut i elva. Ikke så ideelt å bade, men at ikke flere har båt eller kano er rart.
Jeg er veldig glad i vann i alle varianter, bortsett fra regnvær. Det kan jeg styre meg for.
Verkenselva er forholdsvis grund, men det er mest siv og vannliljer, det går det greit å komme over med kano.
Vi kom til der hvor Sogna og Verkenselva møtes, da fortsatte vi videre nedover Sogna. Sist Kenneth hadde sett beveren når de hadde vært ute for å fiske, hadde den svømt nedover elva.
Det ene fotomotivet etter det andre dukket opp, men å fange fisken som vaken var enklere sagt enn gjort. Den var stort sett under vann igjen før jeg rakk å ta noe bilde.
Når vi nærmet oss så vi at her var det litt høydefall i elva, så over det stryket kom vi nok ikke uten å vasse litt. Vi ble liggende å drive litt, da plasket det plutselig rett bak oss.
Da var det bare å sitte helt stille og kikke rundt til alle kanter for å se hvor den stakk hodet opp av vannflata igjen. Kenneth fikk se den helt inne ved land på den andre siden av elva.
Jeg hadde sitti klar med kamera i fanget helt fra vi la ut fra land.
Den svømte litt fram og tilbake, dukket og kom opp igjen. Tittet hele tiden på oss, for å ha kontroll på om vi startet på noen sprell.
Flaks for oss at beveren dukket opp før det ble for mørkt å få noen brukbare bilder av den. Jeg synes den hadde overraskende lysthode. De jeg har sett snurten av tidligere mener jeg har vært mørkebrune. Kanskje pelsfargen er sesongbetont?
Jeg knipset i vei, for med en gang Kenneth begynte med telefonen sin for å få tatt noen bilder, så forsvant den under vann igjen.
Litt usikker på hvor mange ganger den dukket opp igjen, men en 3-4 ganger var det nok.
Det er ganske fascinerende å se på dyr som man ikke ser så ofte. Det har blitt vanligere å se bever langs Sogna de siste 5-6 årene, så det er nok blitt bygd opp en forholdsvis grei stamme. Men beveren er ganske sky, så du ser stort sett bare ringvirkningene man ser når den forsvinner ned i dypet.
Den forflyttet seg aldeles lydløst, nå når den dukket ble den brått borte, for å dukke opp igjen et annet sted en stund etter, helt uten lyd.
Plutselig svømte den rett mot oss...
... før den krummet ryggen og gled ned i dypet uten å lage noe stort plask.
Siste gangen den dukket opp som vi så den, så var det litt lenger ned i elva. Så den ventet nok bare på at vi skulle forsvinne oppover elva igjen.
Vi ventet en god stund, men så ikke mer til den den kvelden.
Vi snudde kanoen og begynte å padle tilbake igjen. Sola holdt på å gå ned til kvelds, så da er det greit å tenke på returen. Brått er det mørkt.
En liten innskytelse og brått var vi på en liten avstikker oppover Sogna også, istedenfor å padle tilbake på Verkenselva.
I yttersvingen på elva er det tydelige merker etter brøtningen som sluttet i 1964.
Det var mye slit i gamle dager, men jeg tror de koset seg mye også. Ikke var de så kravstore heller.
Når sola forsvant ble det brått en annen temperatur og tåka kom sigende.
Siden kamera mitt bare tok svarte bilder etter at det datt i dørken på seiltur, så har jeg sjekket markedet på kompaktkameraer på nettet. Det kunne vært kjekt å ha kamera med litt zoom som ikke er så tungt å ha med seg på tur. Jeg får se hva det blir til. Jeg bruker speilrefleks kamera enn så lenge.
Når vannet er varmere enn lufta, da kommer den trolske tåka.
