Stolpejakt i Vikersundbakken

Det er et lite stykke mellom jente rekorden og gutterekorden i Vikersundbakken. Bildet er tatt fra 226 meter som er rekorden satt av Ema Klinec fra Slovenia. Satt 19. mars 2023 i det første offisielle rennet for kvinner i en skiflygingsbakke noen sinne.  

Det er ikke mye igjen av unnarenna før en starter på sletta der verdensrekorden er satt.

Jeg skal ikke si at har du ikke vært der burde du ta deg en tur. Men her ser du hoppkanten på verdens største skiflyvningsbakke, med en bakkerekord på 253,5 meter, satt av Østrikeren Stefan Kraft i 2017. Til sammenligning hadde Bjørn Wirkola hopprekorden på 154 meter i 1967. Det har vært noen ombygginger opp gjennom tidene. 

 

Du må være i lettere bra form skal du kave deg opp 1078 trappetrinn, ja om du ikke jukser og kjører bil opp da... Det er ikke første gangen jeg står på toppen av Vikersundbakken, ikke første gangen det egentlig er alt for varmt heller. Ikke er det første gangen det er stolper det dreier seg om heller. På fredag skulle jeg være barnevakt noen timer og wipps så har jeg og Sofie en liten plan. 

Det var ikke så mange stolpene i Vikersundbakken, men de sto så si på samme plassene som i fjor. Om det ikke er noen seiersfølelse å stå på toppen av bakken, så er en glad når en kommer opp. Det er en seig tur om du ikke er fryktelig gjennomtrent. Jeg er i grei form, men med Sofie på ryggen ble det seigt de siste meterne.

Du blir belønnet med en flott utsikt til alle kanter utover Modum kommune. 

På fredag var jeg skikkelig amatørbestemor altså, ikke hadde jeg fått med solhatt, eller solkrem. Det var ikke knallsol da jeg dro hjemmefra. Ikke hadde jeg fått med drikkeflaske til Sofie heller, men vi satte opp solskjermen på bæremeisen, og hun drakk som en gud fra vannflaska jeg hadde med til meg.

Men jeg hadde husket både bleier og nisteposer til henne, så helt bak mål var jeg ikke. Vi tok oss ei real pause i skyggen på toppen, hun svelget unna all maten og tok noen rikelige slurker med vann. Så var vi klare for nedturen igjen.

Jeg fikk noen kommentarer om jeg hadde gått opp med henne på ryggen. Ja når ungen sitter i bæremeisen og jeg er våt av svette fra topp til tå??? Nei vi har liksom ikke tatt bilen opp kanskje?

Vingen heter restauranten på toppen av bakken. Vi var ikke der i dag, det klarte seg med en krakk i skyggen.

Pink er bare bitte litt nysgjerrig, man hører jo at andre skravler før man ser dem.

Hadde jeg bodd nærmere så hadde jeg kanskje brukt trappene hyppigere enn en gang i året.

Mye spesielle fjell 

Vi måtte nøye oss med et bilde gjennom ramma, for jeg og Sofie fikk ikke lov å ta ziplinen ned til bunnen. Vi måtte pent gå ned igjen, da valgte vi veien, så vi kunne nyte utsikten i samme slengen.

Ser ut som ei som trives å være med bestemor på tur. Like blid alltid, men når vi nærmet oss bilen begynte hun å bli litt trøtt. Jeg håpet hun holdt seg våken fra hoppbakken til sentrum, for jeg måtte en liten tur innom butikken. Jeg hadde jo invitert Ingrid på middag da hun kom fra jobb. Vi rakk butikken og når vi kom hjem så rakk vi å dusje før vi startet på middagen. Godt Ingrid jobbet til 17 den dagen.

Det er litt størrelsesforskjell på disse bakkene.

Fort gjort å glemme noen stolper i utkanten av kartet, men Pink kjente nok lukta av alle de som har gått til denne stolpen før oss.

Like ved hoppbakken ligger Heggen kirke, der var det plassert en stolpe ved minnesmerket.

Jeg var nok litt sliten innen jeg skulle ta de siste stolpene, for jeg gikk gjennom kirkegården isteden for å gå grusveien rundt. Mange pene graver da.

På minnesmerket var alle navnene til de falne i Modum fra 2. verdens krig listet opp.