Julebukker

 

I dag handler jula bare om å ha det koselig. Før i tiden var dette den skumleste tida på året. I riktig gamle dager var julebukk simpelthen en bukk som ble slaktet til jul, med håp om et godt nytt år. Siden ble ordet «julebukk» brukt om en person som trasket gardimellom i julen, iført en bukkemaske og med en lodden fell omkring seg. I dag er det stort sett barna som går julebukk, de kler seg ut som de har lyst til og synger julesanger når en dør åpnes for dem, en skikk som er mer utbredt på landet enn i byene. De fleste kjenner til julebukken gjennom Alf Prøysens hyggelige julesang. «En skulle vøri fire år i romjul’n og kjint ei jinte som var nesten fem, og begge skulle kledd seg ut med masker og kømmi julbokk tel et bæssmorhem».

Men det var opprinnelig ikke bare koselig med julebukken. At det er barn som går rundt på dørene til folk i all sin uskyld, er ganske nytt. Selv om mange mener at julebukk-tradisjonen nå er i ferd med å dø ut.Men det er ikke bare i Norge vi har en slik tradisjon. 

I Mexico kler folk seg ut og går fra hus til hus til minne om Maria og Josef som ikke fikk plass i herberget, men måtte finne seg tak over hodet. I Tyskland og Østerrike får barna lov til å bråke så mye de vil siste torsdag før jul, på sin ferd fra hus til hus. Da tas bjeller, fløyter og trommer frem og noen tar på seg skumle masker og flyr etter folk. I sin tid trodde man nemlig at vinternettene var fulle av onde ånder, demoner og troll, og bråk og masker skulle skremme dem bort!

I dag får julebukkene vanligvis godter, frukt og kake. Men før i tiden, da de fleste arbeidet på gårder og det var skralt med både mat og penger og mange frøs, gikk man julebukk til de mer velstående i håp om å få litt mat og kanskje en tur inn på kjøkkenet for å få varmet seg. Dermed fikk man ønsket herskapet god jul også . På et sted i Tyskland stakk julebukksangerne en høygaffel gjennom døren, slik at bonden sjøl kunne sette mat på tinnene, en gave som julebukkene kunne ta med seg hjem.