Selvportrett i et av kunstverkene på Kistefoss
Nils Aas' byste forestiller konsul Anders Sveaas som stiftet AS Kistefos Træsliberi i 1889. Bysten ble laget i 2001, den er utført i bronse og plassert på en granittsøyle.
Oppstarten og utviklingen av de industrielle tresliperiene sprang ut fra to viktige oppfinnelser. Den ene oppfinnelsen var prosessen med å omdanne tømmer til tremasse ved mekanisk defibrering (sliping), og bruke den fremkomne tremassen til fremstilling av papir. Metoden ble utviklet i Tyskland på begynnelsen av 1840-tallet. Den andre oppfinnelsen var vannturbinen på begynnelsen av 1870-tallet som ga en mer effektiv utnyttelse av vannkraft.
A/S Kistefos Træsliberi ble grunnlagt av konsul Anders Sveaas i 1889, og var en fabrikk for framstilling av mekanisk slipt tremasse. Tresliperiet ble anlagt ved Kistefossen i Randselva, og plasseringen var perfekt for et tresliperi på grunn av fossen som kraftkilde og elven som vannforsyning til produksjon. Elven ga også enklest og billigst mulig transportvei for råmaterialene til fabrikken.
Tremassen var et viktig grunnprodukt i fremstillingen av billige papirprodukter. Tremasse måtte blandes med cellulose (kjemisk masse) for å lage papir. Jo høyere andel av tremasse i forhold til cellulose, jo billigere papir. Det var blant annet mye tremasse i avispapir. Dette gjorde aviser billige, ettersom nyheter ble ettertraktet av folk i alle samfunnslag i takt med at folkeopplysningen steg og analfabetismen gikk ned i Norge.
I 1955 stanset produksjonen av tremasse ved Kistefos Træsliberi. Høsten 1953 ble det inngått en 30-årig leieavtale mellom Follum Fabrikker og Kistefos Træsliperi. Hovedtrekkene i avtalen var at Kistefos skulle fortsette som kraft- og tømmerleverandør til markedspriser til Follum, mens Follum skulle overta drift og driftsutgifter av tresliperiet fra 1. januar 1954. Den 25.juni 1955 ble all slipingsvirksomhet overført til Follum.
Det meste av maskiner, inventar og utstyr ble imidlertid stående igjen i sitt opprinnelige element da maskinduren stilnet. Leieavtalen mellom Follum og Kistefos Træsliberi bestemte nemlig at tresliperiet på Kistefoss skulle holdes noenlunde klart til å gjenoppta produksjon, dersom avtalen senere skulle oppheves fra noen av partene. Dette er noe av kjernen til at sliperiet står så intakt som det gjør i dag.
Det har eksistert mange tresliperier drevet av fossekraft i Skandinavia; i Norge alene har det vært rundt 100 tresliperier. Industrimuseet, i A/S Kistefos Træsliberis produksjonslokaler, er det eneste som har bevart både bygningene og produksjonsinventar nærmest komplett.
Kistefos-Museet formidler derfor industrihistorie som er unik i norsk og skandinavisk sammenheng, og står i dag som et enestående monument over den første tiden i det industrialiserte, moderne Norge!
I lokalene etter det eldste tresliperiet til A/S Kistefos Træsliberi får museets besøkende innblikk i både hvordan arbeid og det sosiale livet på Kistefoss artet seg. Vi forsøker her å gi publikum en følelse av å trå tilbake i tid: Til den gang skogen var vår viktigste naturressurs, og tømmerstokkene gikk på kjerrat inn til tresliperiet – og kom ut fra sliperiloftet som ferdig tremasse.
I Kunsthallen viser de kontinuerlig skiftende utstillinger, både større separatutstillinger og gruppeutstillinger. Kunsthallen ved Kistefos-Museet viser både nasjonal og internasjonal kunst, og samarbeider med et bredt spekter av kunstnere, institusjoner og gallerier. Kunsthallen baserer sin virksomhet på egenproduserte utstillinger, og har de senere årene produsert nye utstillinger med noen av vår tids mest aktuelle kunstnere. Noen av Kunsthallens utstillinger turnerer også til andre visningssteder utenfor Norge.
Kunsthallen er sesongbasert, og holder åpent fra mai til oktober hvert år.
Kunsthallens lokaler befinner seg i det som tidligere het Nybruket. Nybruket ble bygget i 1896 da Kistefos Træsliberi utvidet med nok en sliperibygning, og var et fullt utstyrt sliperi. I dag er bygningen tømt for utstyr, og de gamle sliperilokalene er omgjort til et visningssted for kunst. Bygningens historiske preg er bevart, og dagens kunsthall består av to saler over to etasjer. Hver etasje har sin unike karakter, som samlet utgjør en spennende og fleksibel arena for kunstnere og kuratorer.
Sesongen 2016
22. mai - 9. oktober
Åpningstider: tirsdag-søndag 11-17
Kistefos-Museet holder stengt på mandager
Kistefos-Museet omfatter industrimuseum, kunsthall og skulpturpark. Stiftelsen Kistefos-Museet ble opprettet i 1996, og kom i stand ved gaver fra Christen Sveaas og Jevnaker kommune. Christen Sveaas er barnebarn av Anders Sveaas, grunnleggeren av A/S Kistefos Træsliberi. Kistefos-Museets hovedoppgave er å ivareta og utvikle det som i dag er et teknisk-industrielt kulturminne av nasjonal betydning. Kistefos-Museet har ansvaret for bevaring av de gamle bygningene som står som et minne etter A/S Kistefos Træsliberis industrivirksomhet på Kistefoss, og også tradisjonene rundt denne virksomheten. Fabrikkanlegget på Kistefoss befinner seg på Riksantikvarens liste over bevaringsverdige teknisk-industrielle kulturminner, og Kistefos-Museet mottar årlig betydelig støtte fra Riksantikvaren over Miljøverndepartementets budsjett.
Grunnleggeren av Kistefos Træsliberi, konsul Anders Sveaas (1840-1917), var en typisk gründer; en visjonær med utpreget forretningssans. Han deltok i flere norske og utenlandske foretak, og gjorde forretninger med så fjerne steder som Australia og Sør-Amerika. I 1881 var Sveaas med på å grunnlegge Heen Træsliberi i nærheten av Hønefoss, og det var sannsynligvis da han så mulighetene som fantes ved Kistefossen i Randselva på Jevnaker. Han skaffet seg fallrettighetene på fossen og eiendommen for å anlegge fabrikkbygninger, og stiftet i 1889 A/S Kistefos Træsliberi med seg selv som hovedaksjonær. Allerede etter ett år med intensiv bygging, i 1890, satte tresliperiet i gang produksjonen av tremasse. Driften fortsatte frem til 1955.
Som et resultat av uenighet innen Sveaas-familien, ble selskapet A/S Kistefos Træsliberi i 1985 solgt ut av familien og til nabobedriften A/S Viul Tresliperi. Denne bedriften var på den tiden et datterselskap av Bergen Bank. I 1991 ble kraftstasjonene solgt ut av selskapet til kommunale kraftverk.
I 1993 ble 85 % av aksjene i A/S Kistefos Træsliberi solgt til Christen Sveaas, grunnleggerens sønnesønn. Christen Sveaas eier nå selskapet sammen med et 30-talls medaksjonærer. A/S Kistefos Træsliberi eier nå store tomteområder på Kistefoss; inklusivt de påstående gamle fabrikkbygningene som nå utgjør Kistefos-Museet. Tolv av bygningene leies ut langsiktig til museet for en symbolsk sum.
Octopus ble laget i 1997 av den norske kunstneren Bjarne Melgaard (f.1967). Skulpturen er plassert ved bredden av Randselva, og med hodet og deler av de lange blekksprutarmene delvis over og under jorda, ser den ut til å ha kommet stigende direkte opp fra vannet.
Octopus er laget av bronse, og er en skulpturell fremstilling av Octopussy, en gjennomgangsfigur i Melgaards billedverden. Under utstillingen ”More Pricks than Kicks” på Astrup Fearnley Museet i 1998, var skulpturen en del av en større installasjon. Denne bestod av tegninger, skisser, foto, utklipp fra magasiner, bronseskulpturer og tekstiler. Octopus stod sentralt plassert på gulvet med fangarmene spredt utover slik at publikum ble trukket inn i skulpturens og kunstnerens sfære.
Articulated Column ble laget i 2001 av kunstneren Tony Cragg (f.1949). Skulpturen ble laget spesielt for Kistefos-Museet, og museets skulptur er den siste av tre eksemplarer; første utgave ble laget 1996.
Articulated Column er utført i bronse, og til tross for at den er høy og svært tung, oppleves den lett og bevegelig, nesten svevende. De runde formene som utgjør skulpturens kjerne bidrar til at skulpturen tilsynelatende danser eller vakler fra side til side. Utformingen kan imidlertid også gi assosiasjoner til spiralbevegelser i vann eller til en roterende vindbevegelse med tornadoens styrke.
Bent of mind ble laget i 2005 av den britiske kunstneren Tony Cragg (f.1949). Skulpturen ser ut som om den er i stadig vekst og forandring. De to profilene, som utgjør skulpturens hovedmotiv, endrer hele tiden karakter ettersom man beveger seg og ser dem fra forskjellige vinkler. En strukket nakke blir et rundt kinn, som igjen blir til en buet leppe eller et markert neseparti. Den blanke overflaten og den mørke bronsen som ser nesten flytende ut, gir assosiasjoner til rennende vann eller vakre istapper.
Til tross for at Craggs skulptur er stor - nesten fem meter høy - oppleves den ikke som tung. Spenningen og variasjonen i formen gir et dynamisk uttrykk som tilsynelatende opphever tyngdekraften. Tittelen, Bent of mind, henspiller på menneskesinnets stadige omskiftninger, og de vanskelige valgene man står overfor i en verden i stadig forandring.
I’m Alive ble laget i 2001 av den britiske kunstneren Tony Cragg (f.1949). Skulpturen med den talende tittelen, I’m Alive, ser ved første øyekast ut som en kraftfull skapning som bukter seg fremover. Overflaten er skinnende, noe som understreker inntrykket av at den er nesten sprekkeferdig av energi. Forestillingen intensiveres ved at alt som beveger seg rundt skulpturen – på bakken, i himmelen og i luften – blir fanget opp i den blanke overflaten og er med på å skape stadig nye opplevelser. Kunstneren gir inntrykk av vitalitet i hver eneste centimeter!
Hva er det så skulpturen forestiller? Noen oppfatter den som en sprellende delfin. Andre synes den likner en slange. Atter andre ser helt andre skapninger eller skikkelser i den uttrykksfulle komposisjonen. Hva ser du?
Skulpturgruppen Slektstrea og Genbanken omhandler sosial og genetisk arv.Genbanken har et strengt geometrisk og lukket formspråk som henspeiler på medfødte forutsetninger. Slektstrea kan sees som et symbol på individets potensial, livskraft og evnen til å vokse, heller enn å la seg gå til grunne. De to trærnes kjerne står i sterk kontrast til hverandre, og illustrerer kanskje den pågående dragkampen mellom forventning og troen på seg på selv.
Bjørlo velger å benytte det harde og livløse stålet i bearbeidelsen av denne tematikken, og bringer mesterlig følelser og liv inn i sine skulpturer. Med omsorg og kjærlighet sveises deler sammen og overflaten gis skjønnhet, men også sår og arr.
S-Curve ble laget i 2006 av Anish Kapoor (f.1954). Skulpturen kan verken berøres eller mønstres på nært hold. Den er nemlig plassert på en spesialkonstruert øy i elven bak det gamle tresliperiet. Skulpturen, laget av den engelsk-indiske kunstneren Anish Kapoor (f. 1954), er et nesten 10 meter langt speil med konturer som stemmer overens med tittelen: Den elegante stålkonstruksjonens buktende kurver utgjør en omvendt ”S”.
Skulpturen later i første omgang ikke til å være tilstede som noe materielt: den er bare synlig i kraft av at den reflekterer lyset og landskapet rundt seg. Speilflaten vrir og vender på busker og trær, den forstørrer og forminsker og utfordrer vår oppfattelse av omgivelsenes perspektiver. Kapoors kunstverk er slik sett først og fremst et bilde, men også en skulptur og en arkitektonisk form. Fremfor alt er den likevel en opplevelse som hele tiden endrer seg i takt med naturen som omgir den.
Stille, Stille fra 1991 og Mediteraneo fra 1993-94 er laget av den norske kunstneren Kjell Nupen (f.1955-d.2014). Krukkene er støpt etter Nupens tegninger, deretter er de hugget ut av støpeformen, for så å bli malt av kunstneren. Krukkene fremstår således som en blanding av maleri og skulptur.
Krukkeformen oppfattes tradisjonelt som brukskunst, som objekter som er ment å benyttes i en spesiell sammenheng. For å frakte noe - vann eller vin for eksempel - eller for å fungere som urne i forbindelse med begravelsesritualer. I denne sammenheng er krukkene utelukkende dekorative objekter, og plassert på hver sin side av inngangen til museets kafé kan de gi assosiasjoner til en monumental portal.
Han sitter der som en maskot og tar imot publikum, den store og fornøyde Teddy-Bamsen. Tilsynelatende hyggelig og morsom, men det er en bakside! Går du rundt den tre meter høye bamsen, kan du se at den komfortable holdningen har krevd sitt offer. Teddy har bare satt seg her i parken på Kistefoss, uten å se seg for. Et par nakne menneskebein ligger klemt og kvalt under bamsens enorme vekt. Plutselig er den ikke så hyggelig lenger.
Skulpturens tittel Teddy – Beast of the Hedonic Treadmill avslører at det ikke bare har vært Fredrik Raddums hensikt å fremstille en koselig bamse. Verden er fylt av kosebamser i forskjellige størrelser og utforminger. Et masseprodusert objekt, som vi nesten automatisk kjøper med oss hjem. Den litt for store bamsen kan ses som et symbol på det moderne menneskets overforbruk og på hvordan de masseproduserte objektene blir stadig større. De kveler oss og hele menneskeheten. Konstant ønsker vi å skaffe oss nye ting og nye bamser, i troen på at det kan bringe oss lykke. Men i virkeligheten er vi på vei til å bruke opp jordens ressurser og dermed utslette oss selv.
All of Nature Flows Through Us er laget av kunstneren Marc Quinn (f.1964). Skulpturen er plassert midt i elven ved Kistefossens utløp. Skulpturen, som er laget av bronse, forestiller en forstørret iris. Regnbuehinnens mønster er omhyggelig risset inn i overflaten, i relieff, og den sorte pupillen er erstattet av et hulrom der det skummende vannet fra fossen strømmer gjennom øyet før det igjen blir en del av det naturlige elveleiet. Naturen flommer, bokstavelig talt, gjennom det enorme bronseøyet.
Quinn er kjent for sine fortolkninger av portrettsjangeren. Øyet er i likhet med fingeravtrykket unikt, og skulpturen i elven, laget med Christen Sveaas som modell, er en variasjon over det klassiske portrettet. I tillegg til denne direkte referansen til museets grunnlegger og velgjører, har skulpturens sirkulære fasong også et rent formmessig slektskap til slipesteinene som ble benyttet i forbindelse med produksjonen ved AS Kistefos Træsliberi. Slipesteinene var sentrale i fremstillingen av tremasse, og det finnes i dag flere eksemplarer i tilknytning til industrimuseet, som gjenglemte monumenter over en svunnen tid. Sist, men ikke minst, har øyet som symbol en sentral historisk plass i både religiøs og verdslig sammenheng, men det er også en del av nåtidens ikonografi.
Viewing machine ble laget i 2001 av den islandske kunstneren Olafur Eliasson (f.1967). Skulpturen er utført i rustfritt stål, og framstår som et praktfullt kaleidoskop som publikum kan se inn i. Et kaleidoskop er, som kjent, et optisk apparat som gjør det mulig å se speilbilder av speilbilder med stadig nye mønstre ettersom man vrir på det og fanger opp nye speilbilder i omgivelsene. Eliassons skulptur er plassert bak tresliperiet. Beveger du Viewing machine vil du få helt nye opplevelser av naturen som omgir elveløpet ved Kistefos-Museet.
Hypnos Descending ble laget i 2007 av kunstneren Magne Furuholmen (f.1962). Krukken er bemalt med bokstaver og tekstfragmenter.
Tumbling Tacks ble laget i 2009 av Claes Oldenburg (f.1921) og Coosje van Bruggen (f.1949-d.2009).
Kunstnerne fikk i oppdrag å skape et kunstverk spesielt til museet. Skulpturen, som fikk navnet Tumbling Tacks, kan best beskrives som fire, sterkt forstørrede tegnestifter i fritt fall nedover den gamle kjerraten i åskammen. Motivet er sterkt inspirert av stedets industrihistorie, med papir som fellesnevner for både tegnestiftene og tremassen som en gang ble produsert på Kistefos Træsliberi A/S.
Tumbling Tacks inngår i de verdenskjente kunstnernes Large Scale projects, som hittil utelukkende har blitt realisert i urbane omgivelser i kunstmetropoler som New York, Berlin og Tokyo. Prosjektene formes i kunstnernes møte med konkrete omgivelser og stedenes historiske kontekst. Resultatet er monumentale skulpturer, som regel basert på gjenkjennelige hverdagsobjekter: En badmintonfjær, en sag, en istykkerrevet notatblokk… Tumbling Tacks er det eneste av disse prosjektene som er virkeliggjort i et naturlandskap, men også det aller første som er oppført i Skandinavia. Tumbling Tacks markerer slutten på et mangeårig kompaniskap som kunstnerparet selv beskrev som ”en enhet av motsetninger”: En konstant meningsutveksling mellom to distinkte personligheter.
Energy-Matter-Space-Time ble laget i 2006 av den britiske kunstneren Petroc Sesti (f.1973). Skulpturen består av en stor, gjennomsiktig beholder fylt opp med mineralolje. Blikkfanget er bevegelsen som starter på toppen av beholderen: En kraftig virvelsøyle – en vortex – vokser seg sterkere og sterkere i nedadgående retning. Er dette kunst eller vitenskap? Eller kanskje begge deler?
