Det er utrolig hva man får øye på når man titter ut når man ikke bor i byen. Hjortedyr er planteetere og drøvtyggere som er tilpasset et vidt spekter av naturtyper og klimatiske forhold.
Historisk har hjortedyra «delt Norge mellom seg», med elgen i Trøndelag og Øst-Norge og hjorten på Vestlandet. Villreinen hadde fjellet over skoggrensa i Sør-Norge som sitt leveområde. Rådyr kom til Norge i siste halvdel av 1800-tallet, først i grenseområdet lengst i sør mot Sverige. De etablerte seg først og fremst i kulturlandskap og skogområder i lavlandet. I løpet av de siste 50 år har dette endret seg, og med unntak av villrein har alle arter utvidet sitt utbredelsesområde betraktelig.
Villrein var det første hjortedyret som kom til landet etter istida, og sammen med ressurser i havet var den trolig grunnlaget for de første bosetninger av mennesker i Norge. Arkeologiske funn viser at både elg og hjort hadde tilhold i Norge i steinalderen, og at de var ettertraktet som matressurs.
Bestandsutviklingen hos norske hjortedyr var beskjeden både i antall og geografisk utbredelse frem til tidlig på 1970-tallet. Ifølge jaktstatistikken ble det i 1971 totalt felt om lag 14 500 hjortedyr i Norge, mot cirka 103 000 i 2017.
Jaktloven av 1951 la grunnlaget for moderne forvaltning av hjortedyr i Norge. Gjennom senere lovendringer og stadig reviderte forskrifter har Norge i dag et regelverk som legger til rette for kunnskapsbasert og bærekraftig forvaltning av denne dyregruppen. Det innebærer blant annet arealkrav, bestandsplaner, jaktkvoter og spesifiserte fellingsløyver.
Den betydelige økningen i hjortedyrenes antall og geografiske utbredelse i Norge har flere årsaker, men målrettet og bedre bestandsforvaltning er klart en viktig del. I tillegg har trolig klimaendringer, økt skogareal og endret bruk av utmark også hatt betydning.
Representanter for hjortedyrfamilien finnes i dag på alle kontinenter unntatt Antarktis. I Australia og på New Zealand er de innført av mennesker. Naturlig finnes bare én hjortedyrart i Afrika (berberhjort, Cervus elaphus barbarus), begrenset til Atlasfjellene i nord. Ellers på det afrikanske kontinent dominerer oksefamilien.
Den vide utbredelsen av hjortedyr gjenspeiler gruppens evne til å ha tilpasset seg ulike klimaforhold og biotoper, fra Arktis og treløs tundra til tropisk regnskog. Dette forklarer også at hjortedyr i dag viser stor variasjon i størrelse, utseende, sosial atferd og fysiologisk tilpasning.
So precious. I love seeing deer in the wild. Beautiful.
SvarSlettThank you for joining the Happy Tuesday Blog Hop.
Have a fabulous Happy Tuesday. ♥
Jag vet inte hur det är med antalet rådjur och hjortar i Sverige men jag tror att de ökar ganska mycket här också. Det är fint att stöta på dem ute i naturen och för min del får de gärna vara fler. Men jag förstår att en del tycker att de förstör för mycket.
SvarSlettI've never seen a deer in the wild.
SvarSlettThank you for the interesting info about these beautiful creatures.
Deer do seem to adapt well, but too many overgraze areas and leave a landscape that does not recover well. Our deer here look very different from yours, and while I was employed at a state park they were seen everyday moving through the park grazing. It's an unsettling feeling when one is hiking a trail through the trees and stops to view their surroundings, and deer heads are raised up above the tall grass all around you viewing you. It was a take your breath away moment that I'll never forget.
SvarSlettI live in the country but we don't have deer wandering through the garden. Love to see yours!!
SvarSlettThanks for sharing your link at My Corner of the World this week!