onsdag 29. juni 2016

Bukollen 1121 moh


Planen i dag var slett ikke å ta cachen på Bukollen, men når ting ble som de ble så ble det nå den da. Godt å få tatt den også da, for da kan jeg gå fjellelva rett innover på neste tur. 


Dette var ikke første stoppet, jeg gikk alt for hardt ut oppover bakkene. I praksis så var det nærmere to kilometer rett opp. Til tider var det best å krabbe for det gikk ikke å gå oppreist. 


Det tok nok på for både Tessy og Lady som var med på turen i dag. Tessy er på slutten av løpetiden, så hun har ikke fått noen langturer på en stund. Lady hadde jo en god pause tidligere i sommer da hun hadde vondt i labben så de hadde kanskje litt dårlig grunnlag til en slik strabasiøs tur dette ble.


Etterhvert som vi nærmet oss toppen kom både utsikten og humøret. Jeg har vel aldri vært så tom på vei opp mot Bukollen tidligere, så kanskje jeg hadde litt dårlig grunnlag for slik klatring jeg også.


Det ble en alternativ rute opp, for å få litt forandring. Fjellelva er jo den en vanligvis går opp, men jeg har nå gått de fem andre stiene opp også. De er noe brattere, men kortere. Fjellelva er liksom den snille varianten.


Det ble noen meter opp og ned kan du si.


Jeg er glad vi ikke hadde mer sol enn vi ha hadde iløpet av dagen enn det vi hadde. Det hadde blitt fryktelig varmt å klatre oppover fjellsiden der i steikende sol.


Greit nok på fjellet om sommeren, men det er ingenting som om høsten.


Det var ikke mye vann for jentene å få tak i på veien oppover, så når vi kom på toppen så stupte de opp i de pyttene de fant en stund.


Det var litt sno i lufta, men ikke verre enn at jeg gikk i kortermet genser hele dagen. Jeg hadde med meg jakke, for en vet ikke hvordan været er når en kommer opp på toppen.


Tessy var ikke vond å be om å ta en pause. Jeg hadde misstanke om at det blås skikkelig på toppen ved Bukollen, så vi tok en skikkelig hvil før vi kom så langt. 


Bukollen er en kolle som ligger litt for seg selv, så for å komme opp dit uansett hvor man kommer fra, så må man bratt opp. Siden jeg kom fra baksiden måtte jeg ned ganske mange meter før vi kunne starte på opp klatringen igjen.


Naustegardsfjellet


Som du ser så er det rimelig bratt opp mot Bukollen, selv fra baksiden.


Når jeg nærmet meg for å leite etter cachen, så kom det ganske mørke skyer sigende og vinden bare økte.


Langt der nede er Fjellelva.


Siste stopp før toppen, slik at hundene kunne få avkjølt seg skikkelig.


Det var ikke nei til et bad.


Bukollen 1121 moh


Merklig nok kom det ikke ett eneste regndrypp på hele turen.


Der var boksen, så var det bare å signere loggen.


På vei tilbake til bilen traff vi på en flokk med sauer. De var utrolig hvite og fine i ulla.


Sandvatnet med Sandvannskollen til venstre


Så var det på tide å speide etter vardene som viste stien nedover fjellsiden igjen. Vel nede ved bilen så var vi vel like glade alle sammen. En stund når jeg klatret oppover lurte jeg vel på hva jeg egentlig dreiv med. Men man blir vel litt preget av geocachin. Man trenger ikke gå på en brei sti, det trenger ikke være sti i det hele tatt. Er det kratt og torner så går man rett gjennom isteden for å gå rundt.


Elva er nydelig nedover hele dalen, den ene fossen etter den andre.


Merker etter brøtningen finnes alle steder.


Fjellelva synes lang vei fra alle kanter.


Ikke bare her det er fuglerede med unger i.

Flå kirke


Flå sogn hadde egen prest og prestegård i middelalderen, men har etter reformasjonen vært anneks til Nes. Kirken ble kjøpt av sogneprest Anders Boyesen 1723. Dette ser ut til å være veldig vanlig. Ved hans død 1745 ble den solgt til 4 bønder.Det neste man vet om kirken er at den kom i kommunene eie så sent som i 1816. Den eldste kjente kirken i Flå var en stavkirke som lå på østsiden av Hallingdalselven helt ute på elvekanten ca. 200 m syd for husene på gården Ve. I 1665 og 1675, og 1685 gravde elva seg helt inn på kirkegården. Det ble laget stenforbygning ut mot elven, men det var stadig fare for at elva skulle ta med seg både kirken og gravene. Derfor ble det i 1858 oppført ny kirke vest for elven på gården Volds grunn. Året etter ble den gamle kirken revet. Den den gamle kirkegården med kirketuften ble oppdyrket 1879. I 1838 søkte Flå menighet Kirkedepartementet om offentlig støtte til å bygge seg ny kirke på vestsiden av elven. Den ble innviet 15. september 1858. 
Den nye kirken ligger på en lav rygg som følger elvens retning. Kirkegården omgis av stenmur og har inngang i nord. Dette er vel noe uvanlig. Som regel er inngangen østvendt. Kirken er oppført i tømmer og ligner svært på andre tømmerkirker tegnet av arkitekt Chr. H. Grosch. 


Årene fra 1807 til 1814 representerer et av de viktigste periodeskifter i Norges historie. Før 1807 var Norge en del av kongerike Danmark-Norge, helt og holdent styrt fra København. Etter 1814 var vi en selvstendig stat, selvstyrt - riktignok i union med Sverige. 

Mot slutten av 1300-tallet døde den norske kongerekken ut, og Norge kom i union med Danmark og Sverige i den såkalte Kalmarunionen i 1397. Etter at unionen tok slutt i 1523, fortsatte Norge å være underlagt Danmark. Alle beslutninger som omhandlet Norge ble tatt av Kongens Råd i Københamn, og deretter gjennomført av danske embedsmenn i Norge. På begynnelsen av 1800-tallet raste Napoleonskrigene i Europa, og Danmark-Norge klarte å holde seg nøytrale til å begynne med. Men den dansk-norske krigsflåte var sterk, og England fryktet at denne maktfaktoren skulle settes inn i striden på Napoleons side. I et forsøk på å hindre en uønsket utvikling, tok derfor den engelske admiral Nelson i 1807 sine krigsskip inn på Københavns red, og lå der i flere dager og bombarderte byen og senket og kapret praktisk talt hele den dansk-norske krigsflåten.

Petersok

Galer gjøken i dag, får vi en varm høst. På den dagen skulle mor plukke legende urter.

Petersok eller Petersmesse til minne om apostlene Peters og Paulus' martyrium. Det vanligste primstavmerket var en nøkkel, og dagen ble derfor også kalt Peter med gullnøkkelen, fordi Jesus gav Peter makt til å løse og binde, dvs. forvaltningen av Himmerikes nøkler.

tirsdag 28. juni 2016

Hallingdal folkemuseum


Hallingdal Museum Nesbyen, tidligere Hallingdal Folkemuseum grunnlagt av Landbruksdirektør Gudbrand Tandberg i 1899, er blant de eldste friluftsmuseene i Norge. Det var fram til 2004 distriktsmuseum for Hallingdal. 


Etter dette er museet på Nesbyen administrasjonssenteret for Hallingdal Museum, som igjen er en del av Buskerudmuseet. På museumsområdet ved de maleriske fossene i Rukkedøla finnes det 30 antikvariske bygninger og ca. 30 000 gjenstander fra hele regionen.


Ja det måtte jo være en cache som bragte oss hit. Men når vi nå først var her så ble det en runde for å se på alle de gamle bygningene med inventar. Veldig mye inventar i noen av dem.


Nes Museumslag er av stor betydning for aktiviteten ved museet. Laget eide frem til 1999 Hallingdal Folkemuseum. Da ble museet en offentlig stiftelse og i 2004 inngikk det som en del av Stiftelsen Hallingdal Museum. Andre viktige samarbeidspartnere er Nes Husflidslag og Nes Historielag.


Alle museumsavdelingene i Hallingdal har en hovedvekt av bygninger og samlinger fra bondekulturen på 17- og 1800-tallet. I tillegg finnes det bygninger og gjenstander fra skole, håndverk, industri og handel. Gjenstander fra nyere tid er samlet inn i forbindelse med ulike utstillinger.


Flere av bygningene er rikt dekorert med rosemaling og andre malingsteknikker. Hallingdal er ett av distriktene hvor rosemaling var utberedt. Herbrand Sata, sønnene Nils og Embrik Bæra, Kristen Aanstad, Kitil Rygg og telemarkingen Knut Luraas er noen av dem som har malt blomsterornamenter, bibelske motiv, fantasidyr og vers på vegger og tak.


På Nesbyen står et emigranthus fra 1882 som ble fraktet fra Nord Dakota til Hallingdal på 1990-tallet. I tilknytning til emigranthuset har også museet en samling av arkiv- og bokmateriale som forteller om den omfattende utvandringen som fant sted fra Hallingdal til Amerika på 1800-tallet og tidlig 1900-tall.


En av hovedattraksjonene til Stiftelsen Hallingdal Museum er Staveloftet fra ca. 1340 som i 1908 ble flyttet fra Ål til det tidligere Hallingdal Folkemuseum på Nes. Loftet er en av svært få profane middelalderbygninger i Norge.


I Hol er, foruten Hol Bygdemuseum, også fjellgarden Dokken i Sudndalen som er en samling unike bygninger i sitt opprinnelige miljø. Skaga-garden på Gol står også på sin opprinnelige plass. Det samme gjør Hemsedal Bygdatun og i stor grad Leksvol-gården på Ål Bygdamuseum. For øvrig består museene av bygninger som er tilflyttet museumsområdene.


Hallingdal Museum har også billedkunst i samlingen. Tekstilkunstner Birgit Hagen (1912-2004) fra Ål ga hele sin produksjon til Hallingdal Museum. Ytteborg-portrettene, datert fra slutten av 1700-tallet til begynnelsen av 1900-tallet, ble sammen med en rekke gjenstander gitt til Hallingdal Museum i 1951 av Fernanda Ytteborg som takk for gode år i bygda. Magne Galåen bosatt i Oslo, ga museet i 2005 en stor del av sin produksjon, malerier med naturmotiv fra flere steder i Hallingdal.



Nesbyen stavkirkeruin


Stavkirketomta Første stavkirke ca 1150/1200 (brent). Andre stavkirke ca 1250, revet 1864. Markering av grunnmurer 1965 etter utgraving. Nes Menighetshus bygd 1927. 

Nesbyen stasjon


Stasjonen ble åpnet i 1908 og bygningene er fredet. Nesbyen stasjon ble tatt i bruk i 1908, året før Bergensbanen ble offisielt åpnet av kong Haakon VII. Arkitekt Paul Armin Due tegnetstasjonsbygningene. De fire bygningene i jugendstil ble oppført i
perioden 1904 - 1913 og de ble fredet i 2002.

mandag 27. juni 2016

Trolltjern


Planene om fjellvandring ble skrinlagt i dag da vi sjekket værmeldingen. Det var spådd ganske mye regn i dag på Bukollen, så det får bli en annen dag. Isteden ble det en runde med Merethe for å fotografere litt, bade noen hunder og ikke minst plassere ut noen nye cacher. Er ikke helt enig med meg selv om jeg skal publisere alle samtidig eller drøye de litt utover sommeren. Vi får se...


Hele trolltjern er dekket av vannliljer på denne tiden av året og er et vakkert skue.


Absolutt verdt et besøk om du cacher eller ei. Fotoforholdene er på topp, men det er forholdsvis vått rundt det om du skal nære nok til å ta makrobilder.


Men vi fikk nå plassert en boks på land, egentlig hadde det vært stilig å hatt en flytende som så ut som en øy.


Kunne fått noen skikkelig fine "huldrebilder" om en tok et bad der. Men tror det kan være en litt småguffen opplevelse med alle de vannliljestilkene.


1000-vis


De hvite er mye penere enn de gule synes jeg. Vannliljer vokser vilt over hele verden og finnes i mange ulike sorter. Noen blomster til og med om natten. I Skandinavia vokser det også et par typer vannliljer i naturen, bl.a. den hvite Alba som vi finner i mange innsjøer. Vannliljen vokser frem av en knoll/stamme hvor bladene vokser ut av. Denne stammen tåler overvintring så sant det ikke bunnfryser gjennom denne.


Berre lekkert


Hvorfor må det være såkalt kunst i alle rundkjøringer, det er slett ikke alle som er noe å se på. I en rundkjøring på Sokna er professor Gunnar H. Gundersens «Værspir» nettopp kommet på plass. Mange tusen bilister i døgnet kan se skulpturen, som forandrer seg med været. Professor Gunnar H. Gundersen ved Institutt for produktdesign har gjennomført et stort, krevende kunstprosjekt som er plassert på Sokna - i rundkjøringen der den nye strekningen på Riksvei 7 - en av hovedveiene til Bergen - begynner. 

En spiral av 460 meter elokserte aluminiumsrør i en dyprød farge ender i en stålwire, som igjen er festet til et lodd av Iddefjord-granitt. Når temperaturen endrer seg, blir det en liten bevegelse i metallet, som fører til at et spir av seks meter høye rør forandrer vinkel. På denne måten forandrer skulpturen seg med været. Et omfattende kunstnerisk prosjekt, som har pågått over flere år og involvert mange, blant annet en gruppe ingeniører fra oppdragsgiveren Statens vegvesen, som har beregnet og sett på ulike løsninger. Produksjonen har foregått hos en dansk, metallurgisk bedrift, og han har hatt en prosjektleder som har styrt det hele. Det er topp håndverkskvalitet over det hele.


Vi fortsatte oppover Strømsoddbygda til Understryk slik at hundene kunne få svømme litt i Sognevannet, det er der Sogna starter. Så egentlig kunne hundene svømt helt hjem.


Malin storkoser seg når det er pinnehenting


Da holder det ikke å hente en, nei da subber hun med seg alle hun finner.


I enden av vannet er det en gapahuk som du kan grille i, eller søke ly under når det regner.


Det er forholdsvis brådypt der, så det går godt ann å både bade og fiske.


Greit å få noe vann ut av ørene etter endel bading.


Så er man klar til ny svømmetur etter ny pinne.


Men ikke alle er like raske


Fossegrimen


Tessy


På vei tilbake kom vi over noen kviger som lå og koset seg, men vi forstyrret nok litt.


De fulgte veldig med når Merethe stoppet bilen og var ute for å ta bilde av dem. 


Kuer er fotogene dyr, de forholder seg veldig rolige.


De vrir hodet trill rundt isteden for å reise seg opp.


Litt sånn sydenstemning. 


Mens andre leiker gjemsel...


Et yrende dyreliv i Soknas dype skoger...