En av de siste cachene jeg la ut er ved Åbortjern. Om navnet viser til fiskebestanden er jeg ikke så sikker på, men det kan sikkert testes. Jeg har ikke helt tålmodigheten til fisking, men det er nok av de som driver med slikt.
Ingenting er som freden ved et tjern langt inn i skauen. Merkelig nok så var det ikke noe kø av mygg når jeg var der, det er ikke det når det er litt drag i lufta.
Med Tjuvenborgen som nærmeste nabo, så er ikke utsikten noe å klage på heller. Men det er begrenset med utsikt når du er i et flatt landskap.
Litt lenger bort så ser en toppen på Hestebrenna.
Ikke fult så mye multeblomster, men en god del.
Tjuvenborgen og Hestebrenna i horisonten.
Myrsnipe, fugleart i snipefamilien. Gråbrun, spraglet vadefugl med relativt langt nebb. I vår/sommerdrakt har den en stor, svart flekk under buken. Hann og hunn er like. Vekt 40–50 g, noe mer enn gråspurv. Ruger i Nord-Europa, hos oss relativt vanlig over det meste av landet, men i Sør-Norge hovedsakelig langs vestkysten og på fjellmyrer.
Plasserer reiret på bakken i myrvegetasjon og i lyngmarker. De fire olivengrønne eller brungule eggene med kastanjebrune flekker ruges av begge foreldrene i 20–21 dager. Etter klekkingen forlater ungene reiret så snart de er tørre. De passes av foreldrene, hovedsakelig hannen, til de blir flygedyktige ca. 4 uker gamle. Er den vanligste småvaderen som sees langs kysten i trekktidene. Overvintrer fra Nordvest-Afrika og østover til Den arabiske halvøy og India.
En jeger gikk engang i skogen; og så møtte han myrsnipen. «Kjære vene, skyt ikke mine barn!» sa myrsnipen. – «Hvem er det som er dine barn da?» spurte jegeren. – «De vakreste barna som i skogen går, det er mine!» svarte snipen. – «Jeg får vel ikke skyte dem da,» sa jegeren.
Men da han kom tilbake, hadde han et helt knippe myrsnipeunger i hånden, som han hadde skutt. «Au, au! Hvorfor skjøt du barna mine likevel da!» sa snipen. – «Var disse dine?» spurte jegeren – «jeg skjøt de styggeste jeg fant jeg.» – «Å ja, å ja!» svarte snipen, «vet du ikke, at hver synes best om sine barn?»
I slike myrområder så er det kjekt med litt fjell så en kan ta en pust i bakken. Myrsnipa hadde nok rede like ved stien ettersom hun fulgte etter oss et godt stykke for å forsikre seg om at vi virkelig gikk videre.
Når vi var på vei tilbake så møtte hun opp igjen på samme stedet som hun forlot oss. Vi listet oss samme stien tilbake til veien som vi kom, og tror hun fikk være ifred resten av dagen.
Her var det kunn myrull og ikke en eneste multeblomst. Det var nok litt i våteste laget langt ute på myra.
Men lenger inn til skaukanten vokste de villig.
Mange detaljer når en er ute i naturen med fotoapparat. I morgen er en ny dag med nye muligheter. Nyt helga, nå går det mot mørkere tider igjen...
Nyter en stille og rolig ferie uten de store utskeielsene... late dager er vel ikke noe særlig, så en må vel ha en mil eller så om dagen... må man ikke? Må passe på når sola ikke steiker og regnet ikke bøtter ned.
Best å ta turen før det blir skikkelig sommervarme, ja om det blir sommer i år da. Erfaringsmessig så er det bratt opp til Tjuvenborgen, så da er det best å ta turen når det ikke er steikende sol.
Tjuvenborgen rager opp i terrenget og er ganske uframkommelig med sine bratte fjellvegger.
Mellom Ådal og nabobygda i vest er et bratt fjell som heter Tyvenborgen. Navnet skal det ha fått fordi tyver og røvere holdt til der i gamle dager. Fjellet er stupbratt på tre kanter, og hvor det er tilgjengelig, ble det bygd en mur som gjorde det lett for røverne å forsvare seg der oppe. På fjellet fantes også vann.
Engang ble Oppenseteren overfalt av disse tyvene. De tok alt de kunne få slept med seg til borgen. Gjeterjenten, Tiril-Tove førte de også dit opp. Mens tyvene holdt gjestebud på de røvede varene, gikk hun og tenkte på hvorledes hun skulle bli fri igjen. Så diktet hun en vise som hun sang utover dalen når tyvene var litt unna:
Tiril-Tiril Tove,
tolv mand i skove,
vesle baane dænger de,
buhunden hænger de,
bjeldekua binder de,
storstuten stinger de,
budraatten bær de fra,
mig vil de med sig ha
langt, langt borti skove!
Men det var ingen som hørte henne.
Så ville anføreren at hun skulle gifte seg med ham, og Tiril-Tove gikk med på å bli hans brud, dersom hun fikk gå til Oppen etter brudesølv. Hun fikk lov, men skulle sverge på at hun skulle komme tilbake og ikke snakke til noe menneske. Så kom hun til Oppen om natten, men tok ikke annet enn et hvitt forkle og et stykke rødt tøy. Da hun hørte husbonden våkne, ga hun seg til å fortelle skorsteinen alt som hadde hendt henne. Skorsteinen fikk også vite at hun aktet å henge røde tøystykker på trærne så folk kunne finne veien til borgen. Likeså at hun ville skjenke tyvene fulle og vifte med det hvite forkle når det var passe tid å overfalle dem.
Så strøk hun tilbake, men husbonden som hadde hørt alt hun sa til skorsteinen, samlet folk og fulgte etter henne. Da Tiril-Tove viftet med forkleet, stormet de opp og kom innenfor murene før tyvene fikk tid til å væpne seg. De fant at kamp var fåfengt og styrtet utover brattfjellet. Men en av dem, som skjønte at gjeterjenten hadde lurt dem, tok fatt i hennes forkle for å rive henne med seg. Det var bare så vidt husbonden fikk reddet henne ved å skjære over livbåndet.
Siden dette hendte, har ingen røvere holdt til på Tyvenborgen.
Hula er ganske lang, men det er ikke noe tett tak på den.
Er nok lurt å ikke våge seg ut på takterassen.
Om du ikke har vært der så er det absolutt verdt et besøk.
Jeg har vel mine tvil om at noen kan ha bodd her, men de kan nok ha søkt ly her fra tid til annen når det stormet som verst rundt dem.
Siden hula har hull i begge ender må det ha vært rimelig trekkfult når høsten satte inn.
Utsikten fra huleinngangen er bare blåne på blåne.
Det er ganske smalt bort til hula, så Tessy og Lady ventet der stien deler seg.
Noen ganger er det helt greit at det er satt opp tau en kan holde seg i. Det er til tider ganske spektakulært oppover mot toppen av Tjuvenborgen.
Kan ikke kreve breie autostradaer om du skal opp her.
Da det begynte å bli flatere så var det endelig litt vann til jentene. Det var noe de satte pris på.
Når det flater ut så nærmer man seg en fantastisk utsikt.
Man ser langt forbi selv det en geocacher kaller nabolaget.
Det er kjekt med cacher til fjells, de er lette å få øye på. Ingen små mikroer å leite etter der. Til om med gnagsårplaster var det i boksen.
Jentene ventet tålmodig mens jeg logget og hang den på plass igjen.
For å komme opp på Hestbrenna som er 772 MOH så må man ned et lite stykke før det igjen er litt klatring oppover til selve Hestbrenna.
Alle myrene jeg passerte var helt hvite av multeblomster.
Stien videre følger kanten oppover så en har god utsikt flere steder oppover.
Rart med når en er på det høyeste punktet i området så er det ikke noe som skygger for utsikten noen steder.
* *
Bare å sette seg ned og nyte...
Et blikk over til Vikerfjellområdet
Når man har vært på toppen er det bare å følge vardene tilbake til blåmerket sti. Du kan også følge myrdraget fra toppen og holde litt til høyre nedover, så finner du også den blåmerkede stien igjen.
Når du er i et naturreservat så er det endel regler du må forholde deg til, det er ikke bare å ture fram som du vil.
Men det er satt opp varder og stien er hardtråkket der.
Jeg liker best å gå så jeg får en runde og Tjuvenborgen er ikke et sted som er særlig godt å gå ned igjen, særlig ikke med hunder i bånd. Så jeg gikk stien nedover igjen mot Partisanersteinen.
Litt rart å finne så store steiner på toppen av en stor flate. Den må ha kommet med isen når den smeltet.
Når en først er på Hestebrenna, så holder det ikke med å gå over. Nei en må da ut på det høyeste punktet på hele flata. Det er der videoen lenger opp er tatt opp. Så sånn sett så skulle den kommet lenger ned i innlegget.
Midt i bildet stikker Tjuvenborgen fram, rett under Vælsvannet.
Andre veien ser du rett ned på Leinintjern hvor stien kommer ned og du kan velge om du vil gå til Kollsjø'n eller tilbake til Saksentjern.
Jentene satte pris på en pust i bakken når vi endelig var på utkikspunktet. Merkelig nok så var det veldig lite utøy i lufta til tross for at jeg var rimelig svett etter klatringen og en smule mye klær på meg. Jakka ble raskt knytt rundt livet, men den varmer godt der også. Jeg liker ikke å gå i shorts i skauen. Både med tanke på orm og om en skulle falle og skrubbe seg opp på knærne. Når du veit at du er minst en time unna bilen så er det greit å ha best forutsetninger for å ikke skade seg mer enn nødvendig.
Viktig med potestell på lange turer mener Tessy
Litt nedenfor toppen henger det en postkasse med turbok i.
Når den var signert fulgte jeg myrdraget nedover til jeg kom inn på den blåmerkede stien igjen. Greit å følge stien når en kommer litt ned i lia, da er skauen ganske tett og terrenget litt så som så å bushe i.
Lady var fryktelig sprek på turen i dag, så det virker ikke som disse kulene plager henne på tur. Litt spent på om hun er stiv i morgen tidlig. Innimellom så er hun det, men det er veldig ann på dagsformen.
Myrene var forholdsvis bløte, men vannet var overraskende varmt til å være så høyt opp.
Langs stien ned til Leiningtjern så var det tidvis helt hvitt av multeblomster.
Tror nok jeg skal hit når det lir på og spise mølter!
Litt nedi lia kan du ta en avstikker bort til Partisanersteinen. Den logget jeg i høst, så jeg fortsatte bare stien rett fram for å komme tilbake til bilen som sto parkert ved Saksentjern.
De siste kilometerne er ganske kjedelige, da de går i forholdsvis tett skau, men det er godt merket med blåmaling.
Og skilt i alle stikryss
Så vet du hvor du skal så er det ikke noe problem å finne dit
Når en nærmer seg Saksentjern igjen så er det litt mer glissent i skauen så en ser litt rundt seg igjen.
Når vi kom til bilen så fikk jentene et velfortjent bad i Saksentjern. Det satte de stor pris på. Både slukket tørsten og fikk avkjølt seg med en svømmetur.
