mandag 28. oktober 2019

Kose seg helg


Ja hva skal man si om helgas hendelser? En ting er i alle fall helt sikkert det har blitt skikkelig  høst, kaldere og rim på både trær og tak. På lørdag så fikk jeg gjort mye. Siden det ikke hadde vært noe husmorsysler tidligere i uka, så ble det vasking, støvtørking og til og med skifting til nye stuegardiner, litt ommøblering. Ja litt forandringer må til i heimen. Nesten som å flytte det når en ommøblerer litt.


Når jeg hadde ryddet ferdig og tatt ned gardinene, pusset jammen noen vinduer også. Da var det på tide å lufte de firbeinte litt. På morgenen regnet det litt, men når sola kom fram etterhvert så ble det for fristende å ta turen oppover Holleia et stykke. Jeg hadde bare med meg telefonen for jeg ventet på når Kenneth kom for å bytte bremseklossene mine.


Kenneth hadde tatt seg en sovemorgen, så jeg rakk å vaske ferdig omtrent før han dukket opp. En times tid så var det på tide med en dusj og lage seg litt mat til kvelds. Benke seg i sofaen for å få med seg finalen i stjernekamp.


Bella blir et halvt år på lørdag. Da skal hun bades og stilles opp for å ta noen ordentlige bilder. Spørs om det må bli noen dager på forskudd så jeg får hjelp av Patran. Ikke så enkelt å få til helt på egenhånd. Hvor er egentlig disse månedene blitt av? Det er hele fire måneder siden jeg hentet hjem en liten pelsball fra Sverige.


Etter en uke i Norge hadde hun sin første konsertopplevelse på Hallingmarken med Bonnie Tyler! Med denne på armen følte Kenneth seg litt som en kjendis, for folk stimlet sammen for å få klappe og kose med denne teddybjørnen. Nå er hun ikke bare å ta opp på armen nei. Jeg har ikke veid henne, så spørs om jeg skal få til det også når hun er et halvt år.


Se nå, nå er hun faktisk på nivå med Mounty. En har liksom ikke sett at hun har blitt større når en ser henne hver eneste dag, men Patran som er borte noen dager i slengen ser forskjell på henne fra gang til gang.


Jeg er så glad i denne vesle teita her, hun har en utrolig holdning til alt nytt, alt hun plukker opp etter et fåtall av repetisjoner. Det skal bli så gøy å fortsette samarbeidet med henne og jeg krysser både fingre og tær for at det skal gå veien med henne. At helse og mentalitet skal holde seg og at hun består alt vi prøver på.


Det er bare en lite ting jeg ikke er fornøyd med og det ser ut til at det er veldig vanskelig å få plukket av henne. Hun er overlykkelig når jeg kommer hjem og overfaller meg. Hun er egentlig stor nok nå så en merker godt at hun hopper og plasserer begge frambeina så høyt hun klarer. Ikke kan jeg snu rumpa til henne heller, for da klyper hun, Jeg har vel prøv det meste for å få bukt med det, men det ser ikke ut til å dempe seg det minste. Det positive er jo at det ikke varer så lenge lenger, Hun gir seg tidligere nå, men det holder ikke med en gang, eller to, men innimellom så holder det med tre.


Snart er sola en saga blott på denne siden, da må en over på andre siden for å få litt solglimt når en er på tur, men det er ikke mange ukene til før det er mørkt når en drar på jobb og like mørkt når en kommer hjem fra jobb. Men mørkt når en drar på jobb har jo vært noen uker nå. Det hjalp å stille klokka i helga, men direkte lyst er det ikke når jeg står opp uansett.


Tåka lå nedover det mesteparten av dagen, men det var mye blå himmel også. Fra gruppa der vi snudde for å fortsette stien nedover igjen, så ser vi utover bygda. Det er litt merkelig for hver gang vi går der så stabler hundene seg opp på denne steinen og kikker utover.


Så er det full rulle helt hjem. På søndag var jeg en tur på Vikerfjell. Der ble det skikkelig kos med både fjelltur og nydelig middag.


søndag 27. oktober 2019

Året er 2017


Skiene var flittig i bruk på jordet


De storkoser seg når de får lange ut nedover


En runde til!


Geocachingen hadde nådd sitt høydepunkt, cache nummer 1000 ble logget på Blodfjell, klar da må det feires!


Valpetitt hos Whoopis og Hailey kom til oss


Godt og varmt denne sommeren også


Så er det kos på verandaen etterpå


Hvordan veksten er må dokumenteres


Haileys første valpeshow


Haileys første fjelltur til Høgevarde


Det ble vinter igjen


Ingen er for store for litt kos i sofaen om kvelden

Liste #43


Jeg skal finne ut om jeg har noen drømmer fra jeg var yngre som jeg fremdeles vil ha oppfylt. Utforske om det er en gammel drøm som fortsatt kan gi meg lykke.

Vil du være med på årets utfordring?
Hver søndag klokka 12 kommer en ny liste, vil du være med på denne utfordringen og skape deg et lykkeligere liv?  Forhåpentligvis blir listene like godt gjennomtenkt alle som en. Nytt år, så 2019 har jeg skikkelig trua på! Vil du være med så skriv en kommentar i kommentarfeltet.

lørdag 26. oktober 2019

Med blikket rettet mot horisonten


Noen ting er for triste til å skrive om. Noen ganger er det nok bare å sitte stille og hvile blikket på horisonten. Høre bølgene slå og se skyene bevege seg sakte over himmelen. Jeg ser ingen bølger fra verandaen min, ikke hører jeg noe heller annet enn fossen når det er mye vann. Jeg savner alle kveldstimene på verandaen om sommeren når sola nærmer seg horisonten og natten senker seg. Ja senke seg så mye som en sommernatt kan senke seg.


Horisonten (fra gresk orizein, å begrense) linjen som skiller jorden fra himmelen. Mer presist er det linjen som deler alle retninger du kan se i inn i to kategorier, det som er på jorden og det som ikke er det. Mange steder er den sanne horisonten blokkert av trær, bygninger, fjell og lignende. Skillet mellom himmel og jord blir da kalt den synlige horisonten.


Når man er på et skip på havet er den sanne horisonten helt tydelig. Historisk sett har avstanden til den synlige horisonten vært svært viktig, da den representerte den maksimale avstanden for kommunikasjon før utviklingen av radio og telegrafen. Selv i dag, når piloter ikke bruker instrumentflyvning, er den synlige horisonten viktig. Piloten bruker da en teknikk hvor vedkommende bruker forholdet mellom flyets nese og horisonten for å styre flyet. I astronomien er horisonten det horisontale planet (gjennom øynene) til den den som ser. Her er det altså ikke en synlig linje, snarere et punkt som ligger i 0° vinkel fra tilskueren.


Om man bare fokuserer på det negative, så blir livet negativt. Det er ikke alltid like enkelt å kun se det positive i ting. Noen ganger så tenker jeg "erre rett og slett mulig!" Og stort sett så kommer ikke de dårlige tingene aleine, nei de står i kø. Så da burde rett og slett de gode tingene stå i kø også, når det er bra tider? Men kan ikke akkurat si jeg har den erfaringen. Så derfor må en ha fokuset mot horisonten. Om en ser på livet eller om man kjører bil. Har man blikket på skotuppene så ser en ikke mulighetene før de har passert og det er for seint.


Om et par måneder nå så er det et nytt år. Det skal bli et bra år. Det har jo blitt litt og litt bedre siste året, og en trenger jo alltids litt tid til omstillinger. 2020 blir et år med fult fokus mot horisonten. Den nøyaktige avstanden til horisonten kan faktisk beregnes ved hjelp av en formel. Ifølge denne formelen er kvadratet på avstanden til horisonten lik øyets høyde over havet ganget med jordens diameter (12 750 km). Det betyr i praksis at hvis vi for eksempel står på stranden, vil øyet være cirka to meter over havets overflate, og horisonten er da fem kilometer unna. Hvis vi derimot står på toppen av et 2000 meter høyt fjell, vil horisonten være 160 km unna. Ved hjelp av denne formelen regner vi ut den såkalte geometriske horisonten.



Med slike forutsetninger så burde 2020 bli et flott år å se fram til. 


Frida har full fart ut på dypt vann, men problemet på Røssholmstranda er ikke å havne på dypt vann. Der kan du omtrent vasse så langt du ser utover Tyrifjorden. Frida setter full fart mot horisonten.


Eller kanskje det slett ikke er Frida, men Nessie? Tyrifjordens eget sjømonster...


Et tegn på høst fikk vi med oss. Fuglene har samlet seg og setter kursen mot sør... De er ikke direkte stille når de skal ha orden i rekkene sine.


Hvis en kvinne er blitt elsket, hatet og misunt, har hennes liv vært verdt å leve. Påstår Akiho Yanagivara. Har livet ditt vært verdt å leve? Om dette er kriteriene så har i alle fall mitt liv vært verdt å leve, men jeg for min del vill nå ha litt mer ut av det, enn disse tre tingene. Men egentlig er det ikke vanlig tenkevei å tenke på hva en har blitt isteden for hva en selv har gjort. Jeg har elsket, jeg har hatet og jeg har misunt. Men å sette det motsatt må en tenke litt mer etter. Jeg vet jeg har blitt elsket, det er det noen som har fortalt meg. Jeg vet jeg har vært hatet, det har jeg også blitt fortalt. Jeg har også blitt fortalt at jeg er blitt misunt. Vil det si at livet er komplett?


Nå går vi inn i høstens siste måned og snart så går det mot lysere tider igjen. Til helga er planen at jeg og Bella skal møte Bellas bror for en liten playdate. Det blir skikkelig spennende, for jeg tipper han er større enn henne. Hun var jo bitte liten når vi var på utstilling, så det blir spennende å se hvordan de takler en av samme rase som er på samme størrelse som dem selv.


PS i natt må du stille klokken igjen...


Eller alternativt:



Jeg stiller klokka en time bakover...

fredag 25. oktober 2019

Gi litt mer f*en..!


Regnet bøttet ned hele dagen, og det rusket litt når det nærmet seg tiden for å dra inn til Oslo. Etter en runde i havna med hundene etter jobb, noen brødskiver og en dusj, så var jeg klar for å kose meg. Jeg hadde kjøpt bare en billett denne gangen, for det var ikke så lenge siden jeg hadde kjøpt den. Regnet med at en kveld på galeien aleine skulle jeg klare veldig bra.


«En god resept på et godt liv er å gi litt mer f*en» sa Per Fugelli i 2009. Men han sa ikke noe om hva skal man gi f*en i – og hvordan gir man nå mer f*en, egentlig? Fem år etter suksessen «Latterlig Livredd», er Tommy Steine tilbake med en helt ny forestilling. «Gi litt mer f*en …!» er, så langt vi vet, verdens aller første standupbokshow!


I denne forestillingen vil Tommy snakke om psykisk helse og livsmestring med både humor og alvor. Han vil fortelle om sin vei opp fra angstkjelleren og tilbake til en hverdag som han mestrer bedre enn noen gang før, og vi får høre hvilke livsholdninger Tommy lærte av boken Hvordan gi litt mer f*en, og av samarbeidet med forfatter og terapeut Geir Wigtil: går det an å gi litt mer blaffen i alle de tankene som fører til tankekjør, stress, og i verste fall angst og depresjon? Hvorfor bekymrer vi mennesker oss så mye? Og hva oppnår man egentlig ved å gruble på fortiden? Her blir det garantert en forestilling du ikke har sett før, for Tommy har funnet sin nye misjon i livet: å bidra til at vi andre også kanskje blir bare litt flinkere til å gi mere f*en …! Showet hadde premiere på Verdensdagen for psykisk helse, 10 oktober 2019, på Klubben scene i Tønsberg, og skal deretter ut på turné i hele Norge.


Når jeg dro innover fikk jeg litt kalde føtter, for når jeg kom til Fornebu så sto trafikken. Ikke helt børr, men jammen var det ikke mange meterne den seig framover heller. Jeg hadde ikke regnet med kø halv sjutiden på vei innover. Det er stort sett ut av byen det er kø trodde jeg. Etterhvert så løste det seg opp på motorveien, men de som skulle til Fornebu ble bare stående og det sto alle veier som en så når en kjørte forbi. Til tross for en litt heftig ankomst så hadde jeg jo god tid. Jeg hater å være seint ute.


Etter en runde for å titte litt i gangene der så åpnet dørene og jeg var første mann inn. På ChatNoir er det sofaer, så jeg hadde et lite håp om at det var en hot, handsome, handy man som hadde billetten ved siden av meg. Jeg ventet og venter og salen ble fullere og fullere.


Men jeg ventet nok forgjeves denne kvelden. Jeg forble ensom i sofaen til tross for at det var solgt billetter der. Når forestillingen begynte så er det jo bare det som skjer på scenen som betyr noe. Det var en forestilling for de som hadde fått med seg 70 og 80 tallet for å si de sånn. Det satt tre gutter i begynnelsen av 20-årene foran meg og det var ikke alt de cachet, for å si det sånn. Forestillingen var en blanding av humor og alvor. Eksemplene på alvorlige temaer hadde en humoristisk vri.


Åpenhjertig og sårbart startet det med 7. august 2017 kl 0503, hvor han fikk et sammenbrudd og ikke klarte å røre seg i senga. Utallige psykologer og en fastlege som pøste på med piller. For så å ende opp gangbar igjen med eget show. Han har en utrolig sangstemme og avsluttet med en egen skrevet sang. Den var knallfin, litt sånn gåsehud fin.


Konklusjonen var vel at det i hovedsak er to ting som får folk deprimerte og mangel på noe å se fram til i livet sitt. Ingen lyspunker uansett hvilken retning det bærer ivei. Det ene er at vi bekymrer oss for mye over alt mulig. Jobb, unger, og framtiden. Det andre er alt vi grubler over. Fortiden, nåtiden og fremtiden. Hvordan vi skammer oss over alt vi har gjort og tenker på å gjøre.


Før vi gikk hjem fikk vi med oss noen gode råd på veien:
Ikke sammenlign deg med andre
Ikke bruk energi på hva andre tenker og tror om deg
Ikke angre og skam deg over fortiden


Min konklusjon var vel egentlig at jeg var kommet dit i livet. Jeg er egentlig ferdig med alle andre og hva de synes, tror og mener. Jeg har vel alltid gått mine egne veier og ikke engasjert meg nevneverdig i andre. Dems liv og deres valg, jeg kan si hva jeg mener, men kan ikke gjøre noe for andre som de ikke vil. Så derfor engasjerer jeg meg i meg og blåser i hva andre mener om meg. Kommer showet nær deg er det absolutt verdt å ta en tur for å høre en åpenhjertig Tommy Steine.


torsdag 24. oktober 2019

Lasaruseffekten


ISBN 978-82-03-36314-6 på 511 sider. En mystisk tekst kalt de dødes bok. Arkeolog Bjørn Beltø leter etter en flere tusen år gammel tekst kalt de dødes bok. Men han er ikke den eneste som jakter på det mystiske manuskriptet fra oldtiden. En hemmelig og farlig munkeorden er villig til å gå langt for å stanse ham. 

Et forskningsprosjekt kalt Lasaruseffekten. I USA er medisinske forskere iferd med å avdekke hva som skjer med oss etter døden. Forskningsprosjektet har fått kodenavn Lasaruseffekten, etter Bibelens Lasarus som ble vekket opp fra de døde etter fire dager i graven. Beltø avdekker snart en skremmende sammenheng mellom De dødes bok og Lasaruseffekten.

Boka er skrevet i jeg person som jeg liker best, men den er også skrevet i både fortid og nåtid. En kvart side for nesten hvert kapittel så er det nåtid, mens hovedboka handler om fortiden. Del to av boka er skrevet i nåtid, men med i overkant mange detaljer. Jeg trenger ikke å vite alskens småting når jeg leser.

Del tre var egentlig en liten bi-del for å få bakgrunnsinformasjon om det som Bjørn Beltø ufrivillig har blitt trukket inn i ved å hjelpe ei som han trodde han skulle få god hjelp av isteden. Del fire er igjen tilbake til nåtid.

Boka hadde aldri den store spenningen eller om en lurte på hvordan dette skulle gå, om de ville komme seg unna. Boka sluttet uten at en egentlig fikk vite noe om hvordan det gikk til slutt. Boka endte akkurat der den startet på en måte. Nei det var egentlig 500 bortkastede sider å lese.

onsdag 23. oktober 2019

Solnedgang på Røsholmstranda


Hele vitsen med besøket på Røssholmstranda var å få Bella til å leike litt med en javngammel og avslutte ettermiddagen med en nydelig solnedgang. Jeg har vært her flere ganger og veit at en kan få mange nydelige solnedgangsbilder om man har litt flaks og en liten dose tålmodighet.


Men før det ble noen solnedgang begynte jentene å samarbeide om litt grøfting. Ja, for de hadde ikke helt tålmodigheten til å grave hull, så det ble en lang renne isteden.


Jentene var ikke helt enige om hvilken retning gravearbeidet skulle fortsette.


Frida satte foten ned så Bella måtte høre etter.


Etter litt diskusjon ble de enige og gravingen kunne fortsette.


Ikke alltid like lurt å inspisere før gravearbeidet er ferdig.


Om man danner baktropp så er det greit å holde munn, øyne og nesa forholdsvis lukket til tider.


Frida trengte en bitte liten pust i bakken.


Så var de enige om en liten inspeksjon for videre diskusjon av gravingen.


Frida inntar en beskyttende rolle for den arbeidende Bella.


Lettere oppgitt blikk til tider. Om de forventet at jeg og Kjersti skulle hjelpe til med ravinga, eller om de ville at vi skulle gå er ikke helt sikkert.


Så var det full fart som gjaldt, da var all graving glemt.


Da er det bitte litt dumt å snuble.


Frida er lettere oppgitt over hvor klønete Bella er.


Bella er ikke fult så sikker på om hun vil være med Frida på stranda noe mer...


Men Bella gir ikke opp etter første takling.


Så var det bare å fortsette som planlagt.


Men hun går ikke på samme blemma to ganger på samme dagen.


Valper i den rette alderen er mye "bein og armer"


Det er ikke innsatsen det skal stå på i det minste.