Når vi hadde vært i fjøset så skulle vi møte Ingrid og Kenneth på Langvannet på samme stedet som i romjula. Når jeg og Sofie kom så hadde allerede Kenneth fått to aborrer.
Jeg har ikke den største tålmodig så jeg tok en runde på isen med hundene isteden for å sette meg ned for å pilke. Det var ingen andre der denne dagen, så da kunne hundene løpe løse.
Hailey og Bella likte seg best på land, de var ikke så veldig ivrige når jeg satte kursen utover vannet.
Tåka lå tungt over vannet.
Skaper litt trolsk stemning
Ting er ikke lang unna før det blir mer eller mindre borte i råka.
Når hundene skjønte at jeg hadde tenkt meg bortpå øya midt i vannet, da kom de løpende og løp forbi meg,
Det satte Hailey stor pris på.
Øya er forholdsvis stor og har et par bålplasser.
Jeg holdt meg på isen med piggskoene mine.
Langvannet er fult av små og litt større øyer.
Vi rundet et par øyer og tok baksiden tilbake.
Bella sjekket øya nøye
Varga var mer spenstig og luffet rundt på isen.
Bella ble litt mykere i gangen etterhvert
Sofie pilket videre og jeg sa jeg skulle dra hjem igjen, Tålmodigheten hennes er lengre enn meg.
Minibudeia ville hilse på gutta sine, så da ble det litt kos på dem. Skulle ikke tro det er flere uker siden hun hadde vært der, kontakten var der fremdeles.
Når Sofie spør etter dyrene så tenkte jeg at det var lurt å gjøre, før jeg kjørte henne hjem etter nyttårsaften. Det er lenge siden hun har spurt etter dyra til meg, så da har ikke jeg nevnt det. Vi har jo hatt litt å sysle med før jul.
Gutta hadde søla maten sin utenfor krybba. Så da fikk de en formaning om at man ikke måtte søle mat sånn, for hun kunne ikke komme å hjelpe dem hver dag. Morer meg stadig over hennes resonnement for hvordan ting er.
Søyene fulgte veldig med på det Sofie holdt på med. De håpet kanskje at hun hadde litt spesialservering til dem også. Sauene kan gå ut og inn som de vil, og mildværet som har vært i vinter har gjort det ganske sølete . Så noen lambifølelse fikk man ikke akkurat. Men det brydde ikke Sofie seg om,
Sofie er gavmild med kosen, så der var det bare å stikke fram snuta så vanket det kos for jenten også.
Noen var litt mer skeptiske enn andre, men de var såpass nysgjerrige så de fulgte nøye med på hva Sofie gjorde.
Tipper det er en lamunge eller to inne i den magen.
Siden ingen av kuene var inne i delen hos sauene, så måtte hun sjekke om de var bak fjøset ute mellom fjøsdelene. Hun må ha full oversikt virker det som,
Det overrasket meg at Sofie ville starte hos sauene, for tidligere er det kuene som har vært de som er grommest.
Viktig å sjekke at alle kuene hadde nok mat også.
Kua ville veldig gjerne ha høyet som var beregnet på kvigene, til Sofies store fryd. Kuene kan også gå ute på baksiden av fjøset, så de var ikke helt hvite de heller.
Gleden lyste av henne
Hun har mye å fortelle kuene når hun er der,
Jeg gikk rundt til kvigene isteden. De har ikke tilgang til gjørma på baksiden av fjøset, så de er litt hyggeligere å kose med, Så jeg lot henne holde på med kuene.
Når dyr først har skjønt vitsen med kos, ja da får de sjelden nok.
Viktig at de får snuse, de er jo nysgjerrige dyr,
Sofie kom bort til meg og da tok hun over kosingen.
Fjøsbesøk tar tid, så det er bare å smøre seg med tålmodighet før hun er klar til å sette seg inn i bilen igjen. Vi takker for titten og kommer snart tilbake.
Nyttårsrakettene er noe som alle nye år blir introdusert med. Jeg har alltid likt dem, og det ser ut som Sofie har den samme entusiasmen som meg.
I fjor våknet hun av de første rakettene, vi satt i vinduet med alle lys slukket. I år vekket Kenneth henne, så vi kunne se ut av vinduet alle sammen. Jeg var et par minutter på verandaen for å ta noen bilder av rakettene som naboene sendte opp.
Jeg har aldri kjøpt egne raketter, men trenger ikke det når naboene har brukt sine penger på slikt.
Til neste år har jeg lovet Sofie at vi skal dra til Hønefoss så hun får se mange. Jeg tror det kun er et tidsspørsmål før det blir forbudt med privat oppskyting av fyrverkeri.
Når rakettene var ferdige gikk jeg og Sofie for å legge oss. Kenneth og Ingrid dro hjem så de kunne sove lenge inn i det nye året.
De hadde nok fått sove med Sofie hjemme også, for hun våknet ikke før halv ti på morgenen. Vi sto ikke opp med en gang, for hun ville kose seg. Kose seg ville hun vel egentlig resten av dagen også.
Jeg hadde ikke noe imot å kose oss jeg. Frokost i pysjen og litt godt, druer og blåbær og tv titting. Det er Svampebobfirkant som er den store for tiden,
Ingrid og Kenneth skulle pilke, så avtalen var at jeg skulle kjøre henne på Langvannet litt utpå dagen og avlevere henne der. Jeg er ikke så fan av pilking, så det holdt med turen for et par dager siden. Det var lenge siden vi hadde besøkt dyra på Veme, så hun lurte på om vi ikke kunne kjøre dit først. Jo klart det.
Noen sendte opp 3-4 nødbluss. Det er uvanlig på disse kanter på nyttårsaften.
Nå er det et nytt år å ta fatt på. Jeg jobbet på fredag, for å få en myk start på månedsavslutning og årsavslutning.
Jeg tok bilen inn til Fonkebakken, for jeg tenkte at jeg ikke skulle bli utslitt før jeg kom til sola. Jeg hadde vel ikke rukket dit på nyttårsaften heller om jeg skulle gått hjemmefra. Jeg kom litt seint igang og da blir sola fort borte på ettermiddagen.
Det var ikke mange kuldegradene, men i sola var det 0 omtrent.
Da lastbærersporene tok av fra veien og gikk mot toppen av Snaukollen, ja da var det bare å ta den veien. De var forholdsvis flat og ikke minst tæla så jeg var ikke potensielt særlig utsatt for å vri kneet om jeg gikk litt forsiktig. Da er ikke oppoverbakker noe problem.
Hundene nyter tiden uten bånd, det er ikke mer enn 3 måneder så er det båndtvang igjen.
Bella venter på at jeg skal komme meg oppover.
Men hjulsporene ble etterhvert fylte med is når det ble brattere i terrenget.
Når man kommer litt opp i skråningen kan jeg så si se hjem.
Til og med Norefjell kan man spotte i det fjerne,
Men vi er langt fra toppen av Snaukollen, så da er det bare å finne den beste traseen videre. Mitt mål var å unngå kvister og is, så da var det ikke veldig mange valgene igjen.
Hailey så ut til å stortrives på denne runden. Greit med en god luftetur før kveldens rakettfest.
De siste meterne var ganske bratte, men det er bare å ta tiden til hjelp og krabbe seg opp.
Med høydemetrene så kommer også utsikten.
Skodda ligger over Soknedalen.
Vi kom på toppen og kunne se oss om for å se på utsikten. Jeg har gått opp på Snaukollen en gang tidligere for 4 år siden.
* *
Så når man er der på toppen må man nyte utsikten, helt ut til Heradsbygda, Holleia, opp til Sokna og Norefjell og tilbake til Rishuet.
Det ble en god del stemningsbilder denne siste dagen i 2025.
Jeg skjønte ikke hva jentene plutselig ble så veldig fokusert på, men etterhvert fikk jeg se en godronsetter som svinset på kanten av gruppa.
Varga bare fulgte med, men Bella var litt mer nysgjerrig.
Vi kom inn på den blåmerkede løypa som går inn til Ellingseterkoia. Der har jeg heller ikke vært, men da skal jeg gå opp via Flismoen og opp til Rishue.
Merkinga videre var grei å følge. Vi møtte en annen som også var på tur, så det ble nyttårsønske og litt småprat før vi gikk videre.
Stien forsvant nedover lia
Nede der skiløypa pleier å gå ved mastene ved Igletjern var det mye vann som hadde rent og frosset til tjukk is.
Det var ikke så enkelt å se hvor det var best å ta seg fram.
Det tok sin tid, men jeg kom fram uten for mye styr og ikke minst sklei jeg ikke.
Vi rakk ned til Igletjern før sola ble borte.
Det var mye rim i lyngen der som glitret i sola.
En liten lineup i ettermiddagssola i kanten av Igletjern
God stemning på årets siste dag.
Varga holdt seg i kanten på tjernet
Vi fulgte veien tilbake til bilen, for på kvelden skulle Kenneth, Ingrid, Sofie og pappa komme på middag.
Måtte det nye åre fortsette som det gamle sluttet.
